År: 2016

DU DØR IKKE

Husfreden vår har visna igjen. Vi fikk den i innflytningsgave og den visna med en gang. Men jeg ga meg ikke, vanna litt og litt, igjen og igjen, behandla den som de andre plantene mine, og plutselig kom det et grønt skudd, midt inni alt det brune. Og så ett til, og ett til. Og i sola for to uker siden var det blitt masse grønne, ferske skudd, som glinsa med grønnfargen sin mot meg. Endelig, tenkte jeg. Jeg fikk det til. Nå henger de nye skuddene med hodet igjen. Jeg fortsetter å vanne. Litt og litt. Men kanskje var det august som kom og tok piffen fra den, som den gjorde med meg.

Jeg går tur aleine, hører på podcast eller lydbok, finner noen høner på Kampen, ser solsikker som er over to meter høye, kjøper is på butikken og spiser den mens jeg sitter i en park, reiser meg for å lete etter en søppelkasse, finner ingen, så jeg legger ispapiret i veska og går videre. Stephen King leser i ørene mine, han høres annerledes ut enn jeg trodde da jeg leste bøkene hans da jeg var yngre. Han høres ung ut, han er god til å lese. Boka hans blir levende i ørene mine, det er musikk i bakgrunnen på slutten av hvert kapittel, en urovekkende musikk som underbygger marerittene han forteller om. Bag of bones, heter boka, jeg leste den for første gang sommeren i 2001, da lå jeg i hagen vår og venta på kjæresten min, hele dagen lå jeg der og venta på at han skulle få sneket seg ut for å sykle opp til meg, hørte ham da han skrensa inn på forsiden av huset og de tre raske skrittene over grusen før han ringte på. Jeg kunne dratt og bada eller vært ute med venner, men jeg lå på gresset, var aleine mesteparten av tida, helt til han kom. Så kom kvelden og han gikk ut igjen til sykkelen sin, sykla så mye saktere hjem enn han gjorde til. Og jeg leste videre.

Jeg har skrevet og skrevet igjen i sommer. Trodde aldri jeg skulle bli ferdig. Så ble vi ferdige. Så ble vi ikke ferdige allikevel. Jeg har gleda meg sånn til å fortelle dere om boka, til å poste utdrag, til å skrive om arbeidet mitt, men jeg tør ikke før det er ferdig. Og kanskje blir vi ikke ferdige i år allikevel. Sånn kan det gå. Men uansett hvordan det går, så har jeg lært en ting: jeg skal aldri bruke sommerferien min på å fullføre en bok igjen. Pulsen min er høy og skuldrene høyere, jeg har bada og lest bøker og sett på TV-serier, men sovet dårlig og skrevet både når jeg har hatt lyst og ikke lyst. Nei, dere, neste gang jeg fullfører en bok, hvis det blir en neste gang, så skal jeg gjøre det i februar. Eller i Syden. Jeg drømmer om Syden, om en ny ferie, om turkise drinker og basseng, om varme kvelder på en balkong, lyden av sirisser og folk som fester.

Men det kan fortsatt gå bra. Kanskje neste gang dere hører noe fra meg, så blir det et utdrag fra en roman og en dato for slippet. Eller kanskje husfreden kvikner til. At jeg våkner i morgen, når klokka ringer klokka seks og ferien er over på ordentlig, og mens jeg står og gjesper foran kaffetrakteren, så snur jeg meg forsiktig og ser at et nytt, grønt skudd har dukka opp i løpet av natta. Jeg slutter i hvert fall ikke å vanne den. Litt og litt. Så får det gå som det går.

Det er snart en måned siden vi slang fra oss sekkene utenfor de oransje teltene der vi skulle bo i en uke. Vi drakk kaffe og øl, lagde egg og bacon på primus og spilte Bezzerwizzer i en camp med tak og sofaer. Jeg la meg tidlig og litt seint, våkna tidlig og litt tidligere. Jeg hadde vondt i føttene og ryggen, men var glad i hjertet. M83 og New Order var de beste konsertene, og begge kommer på Øya også. Til neste gang skal jeg trene så jeg ikke må sette meg ned hele tida. Markløft, sier dem, da blir ryggen glad.

Det regna og var sol om hverandre. Vi hadde på oss t-skjorte og ullgenser, shorts og regnjakke. Det var ingen kø i dusjen og kaffen var varm. Jeg forspiste meg på pasta med pesto og drakk bare én mojito. Det var en god uke. Den siste dagen sovna vi på gresset, jeg våkna av at folk gikk forbi oss og pekte. Vi lå med hodene på magen til hverandre, det skya over og jeg reiste meg etter en liten time. Mojitobus! sa jeg. Ja! sa de andre, og så gikk vi. Marsjerte mot bussen og kjøpte mojitos, satt ute i regnet da alle løp fra benkene sine. Og vi holdt ut helt til LCD Soundsystem gikk på scenen klokka ett. Det skulle man ikke trodd da man så oss ligge sovende inne på festivalområdet, men vi kan stadig overraske selv om vi er blitt gamle.

Hjemme har jeg skrevet hver dag, drukket kaffe, sykla, gått, jogga, drukket øl, sett film, sett en til, sittet i bakgården, ligget i bakgården, laga middag, løst kryssord, jobba, vanna planter, nattbada på Nesodden, lasta ned Pokémon Go, vært på quiz, bada på Sørenga, huska solkrem, spist jordbær, laga smoothie (med grønnkål!), grilla, lest bøker, klappa kattene og gått barbeint både inne og ute. Denne sommeren er ikke så verst.

Håper dere også er glade.

Kva skal du gjera i sommar?
Jeg skal på Roskilde igjen, på Øya i august og i mellomtida der skal jeg bade på Sørenga, løpe rundt Sognsvann og i Tøyenparken og lese masse bøker i bakgården.
Skal du reisa nokon plass?
Tar danskebåten til Roskilde og en full festivalbuss hjem igjen, ellers skal jeg bare sykle dit beina mine tar meg eller gå dit jeg orker. Kanskje kjøpe en og annen enkeltbillett på en buss, trikk elelr t-bane.

Kor lenge skal du ha ferie?
Jeg har fem uker som jeg skal ta litt usammenhengende. Jeg drømmer fortsatt om gamle dager da man hadde to måneder skoleferie, men fem uker er ikke så ille det heller. Og så kommer det alltid en lørdag og søndag.

Kva vil du mest rekka å få gjort?
Skal jo aller helst skrive ferdig en bok, da.

Kva trur du at du egentlig kjem til å få gjort?
Angste over at sommeren snart tar slutt

Kva gler du deg mest til?
Å åpne den første ølen på Roskilde, å få Øya-båndet på hånda, å legge meg i gresset etter å ha jogga ute, å hoppe uti vannet på Sørenga etter å ha sykla dit, å se en soloppgang enten her eller der. Og markjordbær!

Kva kan gå feil?
Alt kan jo gå skeis, men det prøver jeg å ikke tenke på. Langtidsvarselet for Roskilde-været viser 20 grader og sol og jeg pakker slagstøvler, ullsokker og gnagsårplaster og håper på det beste hvis det viser seg å bli overskya og regn.

Kven kjem du til å vera mest med?
Han jeg bor sammen med og de to kattene som også bor der. Og en haug med gode venner som trenger noe å fylle julikveldene sine med.

Kva kjem du til å bruka mest pengar på?
Festivalmat og festivaløl.

Kva kjem du til å kjøpa før sommaren?
Jeg kjøpte nettopp nye headphones, for mine gamle ble ødelagt. Jeg trenger også nye Converse-sko, men jeg tenkte å slite ut disse på Roskilde først og så unne meg et nytt par hjemme igjen.

Kjem du til å bruka det?
Definitivt.

Kjem du til å bli brun?
Med mindre det blir 30 grader og skyfri himmel på Roskilde, så nei. Jeg ble brun i 2005 da det var 30 grader og skyfri himmel. Ellers får jeg bare soleksem og blir solbrent om jeg ikke holder meg i skyggen. Jeg er god til å holde meg i skyggen.

Kva vil du sei til ditt sommar-deg?
Ikke sov bort sommernatta! Dra på eventyr! Husk solkrem!

Kva kjem du til å eta?
Grillpølser, jordbær, chili con carne, flæskestegsandwich, mango, pannekaker!

Kva kjem du til å drikka?

Smoothie så snart smoothiemaskinen kommer i hus, iskaffe, øl og Matilde-sjokolademelk!

Kva kjem til å gjera denne sommaren ekstra bra?
Lesetid og skrivetid

Kva kjem du til å ha på deg?
Shorts og t-skjorter, sommerkjoler, badedrakt, og ullgenser når det er kaldt.

Korleis kjem du til å skada deg?
Gnagsår på Roskilde, blåmerker etter sykkelpedalene når jeg må trille sykkelen og sikkert en strekk her og der etter jogginga.

Kva er du urolig for?
Vepsestikk og verden

Kva kjem til å bli ekstra spesielt i år?
Forhåpentligvis at jeg både klarer å slappe av og skrive ferdig boka mi samtidig

Korleis kjem du til å hugsa sommaren i september?
Som altfor kort, som vanlig, enda det er somrene som sitter igjen i minnet om mange år, mens vinteren falmer og forsvinner i en tåke av like dager

Liste frå Mariell

På vei til jobb går jeg forbi en vareleveranse til 7-eleven. Den har velta, ut av bilen, jeg hørte smellet, dunket da pallen traff bakken, jeg hørte det vagt gjennom hodetelefonene, tok dem av meg nedi gata, så mot varebilen, hørte stemmer. Jeg gikk mot dem, to med 7-eleven-skjorter på seg, en sjåfør, jeg ble stående rett ved bilen, se på brusflaskene som lå innpakka i plast, på en pall, flatt mot bakken, plasten hadde revna flere steder, flaskene fløt utover brosteinen. Jeg vil tilby meg å hjelpe til, jeg har god tid, kan begynne når jeg vil på jobb, så lenge jeg kommer før ti og nå er klokka bare litt over åtte, og jeg står ved lastebilen, ser på dem og sjåføren snur seg mot meg, ser sint ut.
«Hva faen ser du på?» sier han surt.
«Sorry,» sier jeg og tar på meg hodetelefonene mine. Går derfra.
Bak meg hører jeg en av dem sukke, og jeg tenker: Så mye som går galt. Så mye ekstraarbeid. Så mye å gjøre. Jeg husker hvordan det var å jobbe i butikk, når pallene blei levert utenfor døra og vi måtte bære varene inn selv. Da budet plasserte pallen foran inngangsdøra så kundene ikke kom verken inn eller ut. Da vi bar og bar til vi var svette og slitne, jeg hadde merker oppover armene etter papirkutt fra pappeskene. Jeg husker det så godt og jeg savner mye ved å jobbe i butikk, men ikke dette. Ikke disse pallene. Ikke de sinte sjåførene. Og de savner nok ikke meg heller. Alt som går galt. Alle varene som skal leveres. Og køen på 7-eleven av folk som skal ha kaffe blir lenger og lenger og en av gutta med 7-eleven-skjorte må løpe inn og ta kassa, og han andre står der ute med den sure sjåføren, som mista pallen på grunn av en teknisk feil eller en tabbe eller bare uflaks og nå samler de brusflasker, setter til side de som er ødelagte, som ikke kan selges. Og jeg går til jobben med en klump i halsen, føler meg dum som bare sto der, ikke klarte å spørre om de trengte hjelp. Selvfølgelig trengte de hjelp. Alle trenger hjelp.

Klokka fem på fredag satt jeg og Krummis på uteserveringa til Internationalen og så på det siste SKAM-klippet som blei lagt ut 16:59. Det var ikke avtalt, men jeg sjekka sida akkurat fem, viste det seg, fordi underbevisstheten min jo hadde hatt hashtaggen fredagklokken17 printa inn i et par dager allerede. Har du headsett? spurte Krummis. Seff, sa jeg. Så sa vi 1, 2, 3! Og så trykka vi Play og så på at Noora redde opp senga si, flytta på putene, venta på William, som kom, men ikke inn på rommet hennes, han venta nede i bilen til Chris. Klippet var 10 minutter langt og vi grein og lo samtidig, Krummis og jeg, så skålte vi etterpå, for SKAM og livet og jeg la ut et strålende bilde på instagram om dette gode sommerlivet, fullt av TV-serier, venner og kald øl. Så smalt det og jeg sykla hjemover, og siden da lå jeg i fosterstilling, i sofaen og i senga mi, jeg sov over 13 timer til lørdag og i går la jeg meg før ti. Jeg avlyste tre avtaler og sa nei til at en god venninne ville stikke innom, men folk forstår mer enn du tror, ingen ble sinte på meg, noen ble kanskje skuffa, men noen dager må man passe mer på seg selv enn å holde avtaler. Noen dager må man ta en pause, prøve å få kroppen tilbake i sync, prøve å fungere. Jeg har bestilt en legetime og skal sjekke at alle vitaminene mine fortsatt er på plass, prøver å ikke være redd for at denne murrende følelsen i kroppen er noe mer enn noe som lett kan fikses. Det er jo, heldigvis, som regel noe som lett kan fikses, man må bare ta seg tid til det.

Så jeg har lest bøker, jogga og spist mat, jeg har drukket vann og spist jordbær, jeg har kost med kattene og ligget inntil J, jeg har sett ut av vinduene på bakgården hvor folk har spilt Kubb og drukket øl i sola og jeg har tenkt at det snart er meg igjen, der ute et sted, bare ikke denne helga. Jeg har hengt med Carson McCullers og Tove Jansson, jeg har laga regnskap for å prøve å bli en sånn en som betaler regninger, både store og små, uten at det gjør altfor store innhugg i økonomien min, det handler om å planlegge framover.

Jeg våkna klokka fem i dag tidlig av at det var helt stille i verden, jeg så ut av vinduene på den grå himmelen og de lilla syrinene og så leste jeg litt før jeg sovna igjen klokka seks. Jeg vet at jeg bare må ta grep, at jeg må kjenne etter og gjøre det som skal til for å fikse det, det er lite i livet mitt som jeg ikke kan gjøre noe med, og jeg må bare være flink nok til å gjøre det. Ramma mi er såpass trygg og stabil nå at jeg nok skal få det til. Slappe av, ta meg tid, fikse ting. Og om alt går skeis, så har jeg jo alltid Carson McCullers og gjengen. Og biblioteket har åpent i hele sommer. Det skal nok gå.

Syrinene blomster og jeg går tett inntil dem, legger nesa nedi en lilla blomst og trekker inn, det er bare de utsprungne som lukter, de mørkere lukter ingenting. Det har regna noen dager, i går var det meldt tordenvær, men det merka jeg ingenting til. Jeg sykla til og fra jobb i duskregnet, på vei hjem er det et lyskryss som forvirrer meg, som regel går jeg av sykkelen og går fotgjengerovergangen. Jeg sykler så sakte. Bilene kjører så fort. En fotgjenger så meg da jeg gjorde tegn til at jeg skulle svinge inn på fortauet, hoppet sakte av sykkelen og trilla den bort for å trykke på knappen. «Du har grønt!» sa han, «Bare kjør på!» Men jeg tør ikke. Jeg bruker heller litt lenger tid. Triller. Går. Mens bilene kjører. Jeg er ingen effektiv syklist, jeg kunne sikkert gått like fort, men jeg liker å trille, liker å kjenne vinden i håret og hvordan hjulene går rundt under meg i sjette gir, en så liten bevegelse med mine bein og jeg flyr bortover sykkelstien.

Jeg skriver på tredjeutkastet mitt og prøver å tro på det. Gleder meg og gruer meg til å være ferdig. Gleder meg til å skrive noe annet. Gruer meg til å utgi boka. Tenk om jeg bare har sittet i tre år og sulla, jobba med noe som ikke er bra nok. Noe ingen forstår hvorfor jeg har brukt tida mi på. Burde blitt gartner i stedet, jobba med jord og planter. Eller sykkelbud, men med veldig få oppdrag per dag. Eller lagerarbeider, arkivmedarbeider et sted, kanskje regnskapsfører? Nei, jeg skjønner nesten ikke min egen selvangivelse, det ville nok gått dårligere enn skrivinga mi. Godt å vite.

Jeg var i Trondheim, drakk øl i sola etter å ha snakka om å være ung og lovende, blei sitert i Adressa  med at jeg ville være ung og lovende til jeg blir 80. Det kan jeg være fornøyd med. Har hørt på det siste albumet til kent på repeat siden det utkom, har ligget på gulvet og sunget, gleder meg til de tre konsertene jeg skal på i oktober. Men aller først gleder jeg meg til sommeren. Og til å skrive ferdig denne boka. Ville bare si hei.

Hei!

 

Så jeg fylte 30.

Den siste tida har jeg skrevet ferdig førsteutkastet på boka mi, og forsøkt å skrive ferdig det andre. Det går sånn passe. Nå har jeg fire skrivedager foran meg og jeg har en plan om å bli ferdig. Sola varmer endelig og vi tok den første ølen i bakgården etter jobb i dag. På jobb sendte jeg ut forhåndsbestillingene av den nye boka til Heidi, Ungdomsskulen, som jeg leste manus på for noen måneder sida mens jeg gikk hjem fra jobb i mars-sola og tenkte yes, dette blir saker. Da jeg begynte i Flamme var den første boka jeg skulle jobbe med debuten hennes, Parissyndromet. Jeg var fan av Heidi lenge før hun skreiv bøker, og jeg er fan av Heidi som person også utover at hun skriver. Men åh, for en fin start det var for meg å starte jobben med å forsøke å få folks øyne opp for bøkene våre med hennes vakre debut. Og åh, for en fin forsommer det skal bli å jobbe med Ungdomsskulen. Jeg håper den finner mange lesere der ute. Jeg skal gjøre mitt beste.

Og samtidig sitter jeg her og skriver. Da jeg debuterte selv i 2009 spurte redaktøren min meg hvor jeg ville være da jeg ble 30. Sånn i forfatterskapet. Hvor vil du? Hva vil du? spurte han. Jeg vil ha skrevet fem bøker, svarte jeg. Og ha vunnet en pris. Ikke en stor en, bare en pris. Eller ha blitt nominert. Det ble ikke helt sånn, men hvis man regner med mine forkasta førsteutkast, så har jeg runda fem bøker nå. Det er noe. Og jeg har skrevet to. Og jeg er snart ferdig med en tredje. Det går framover. Sakte, men sikkert.

Ei venninne av meg fant en kommentar jeg skreiv til henne på hennes Livejournal for nesten ti år sida. Den går sånn her:

og jeg drømmer om å jobbe med bøker, gi ut en bok selv, berøre mennesker, og ha en leilighet der jeg kan sitte i vinduskarmen og drikke te eller sjokomelk og lese bøker. jeg drømmer om å bli nöjd. jeg drømmer om å få være meg. jeg drømmer om å berøre, om å bli husket… jeg vil bli husket.

Hvis jeg skal måle det å bli 30 utifra det målet der, som jeg satte meg uten helt å huske det, så har jeg klart det ganske bra. Check, som vi sier.

Jeg feira bursdagen min med å invitere folk jeg liker hjem til oss på Galgeberg. Det regna og var kaldt, så vi fikk ikke grilla, men vi stekte pizza og hadde musikkquiz på stuegulvet, vi dansa ikke, men vi sang, og da J gikk og la seg i femtida, så gikk Krummis, A og jeg ut i soloppgangen, vi tok med noen øl i et bærenett og gikk til Tøyenparken i duskregnet, vi møtte en tjej som vi gjetta på om var på vei hjem eller ut. Hun var på vei hjem. Vi satte oss på en benk og så begynte det å regne på ordentlig, så vi gikk hjem til Krummis, rista brødskiver og hadde på gulost, og plutselig hørte vi korpsmusikk og løp til stuevinduene, hang ut av dem og klappa for Kampen Janitsjar som marsjerte bortover klokka sju om morgenen 1. mai. Kirsebærtrærne blomstra og jeg var fylt 30. Klokka åtte gikk jeg hjemover og så sovna jeg ved siden av J, sov i fire timer, før sola vekte meg og jeg rydda huset, spiste en lang og treig frokost, vi så på West wing og lå anføttes i sofaen, jeg løste kryssord og leste bøker, og jeg var blitt 30.

Jeg tror man kan si jeg har fått det til. Jeg føler selv at jeg har fått det til. Jeg er glad. Så glad at jeg sjelden skriver her lenger, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte eller sitte og vente på at det går dårlig før jeg stikker innom dere igjen. Det er mye fint å skrive om også fra lykken. Jeg må bare prøve å finne det. Finne stilen. Leite det fram.

I sommer skal jeg bade mer enn jeg gjorde i fjor, lese flere bøker enn jeg gjorde i fjor, skrive ferdig en, sykle til jobb, drikke kaffe som jeg har laga hjemme og frakta med meg til jobb i koppholderen jeg fikk til bursdagen min, jeg skal på Roskilde igjen, om det så blir aleine, jeg skal på Øya igjen, borti gata, og jeg skal forhåpentligvis være frisk og glad. De eneste gangene jeg skal grine er foran en konsertscene. La oss skåle for det.

Det känns bra. Jag er nöjd. Selv om kent slipper sitt siste album 20. mai. La det bli et godt et.

I går syklet jeg inn til sentrum for å gå på kino. Jeg så How to be single, som jeg syntes var søt. Jeg syklet meg bort på vei hjem, men jeg hadde heldigvis lys på sykkelen og etterhvert fant jeg Søerne og veien til Østerbro igjen.

Det er uvant å bo i dette området, jeg brukte all min tid på å lære meg Nørrebro da jeg bodde der og nå bor jeg bare ti minutter unna på sykkel, men alt er opp ned og speilvendt. Allikevel var det som om jeg sakte ble yngre mens jeg sykla i solen på vei til kveldsforestillingen på Palads – sola traff meg i øynene og jeg skrenset inn ved Plenum på Sankt Hans Torv, husket en sein kveld der jeg lo høyt av han jeg skulle være forelska i av og på i flere forsommermåneder de neste par årene.

Jeg trillet sykkelen min sakte ned mot Nørrebrogade og husket middagene med Eira og da hun måtte hente meg på Harbo den triste dagen i april da det egentlig var for kaldt til å sitte ute, men hun tok meg med til Dronning Louises bro der alle sitter med vårsolen i ansiktet og en øl foran seg, og hun åpna en øl og ga den til meg, sa at det kom til å gå bra. Herfra går det bare oppover, og det gjorde det.

Jeg sykler forbi en pub der jeg vet at jeg så en fotballkamp en gang, og på veien dit syklet jeg i skjørt mens Medina sang i ørene mine – nå tør jeg ikke sykle med hodetelefoner, selv om jeg ser mange andre som gjør det. Men de er tøffere enn meg. De bor her. Jeg øvde meg på å sykle uten hender og han ropte bak meg langs Nørrebrogade, Strømsborg, ropte han, henda på styret! Og jeg lo og gjorde som han sa, men jeg klarte det, i noen sekunder klarte jeg det.

Jeg bor i en leilighet på Østerbro og jeg står opp tidlig, før sju våkner jeg av solen som skinner inn på gulvet, og jeg tar på meg joggeskoene og jeg går raskt mot Fælledparken, der jeg løper med Justin Bieber, Medina, ODESZA og Major Lazer på øret. Stand up like a soldier, baby, synger hun i øret mitt og jeg hopper bortover i takt før jeg spurter så langt jeg kan, så jogger jeg, så spurter jeg igjen. Intervaller er godt for hjertet.

Jeg skriver og etter å ha mista trua, så fant jeg den igjen. Jeg er jo vant til dette, som jeg fortalte dere sist vi snakka sammen. Jeg vet at det går opp og ned. Skriveselvtilliten min tåler ingenting, men når jeg får en idé, eller ikke det engang, når jeg skjønner hva jeg egentlig driver med, når jeg ser på manuset mitt og det plutselig står klart for meg hva som skal skje, hva jeg har gjort feil, så blir jeg så sjukt glad, det bobler inni meg og jeg ser på alle orda mine, alle disse 40 000 orda som jeg har jobba med så lenge, og jeg har lyst til å gi dem en high five og si at nå snakker vi. Henda på styret, Strømsborg. Men det er når du klarer å sykle i ti sekunder med lukka øyne og uten hender at det bobler. Fordi det er skummelt. Men det er det du skal drive med. Det som gjør at du risikerer å tryne skikkelig er det du skal skrive. Og så får det gå som det går.

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over. Det er fire år siden jeg skrev i den sist, men det har vært to bøker i mellomtiden. Allikevel er det nok minst et halvt år siden sist jeg satt med penn og skriblet ned noe for meg selv. Jeg leser her og der i denne boka som jeg begynte på i 2008. Jeg leser om å være redd for å gi ut boka mi, om å være glad da den utkom. Om forlagsfester og guttene jeg kyssa etterpå, om å jobbe i bokhandel og ha lyst til å skrive hele tiden. Om han som forsvant og han som kom og gikk. Og så ble det stille, midt i boka, i januar 2011.

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over og prøver å skrive noe for å fylle de siste fem årene. Det kan sikkert recappes enkelt og greit, kommer jeg fram til; meget mere af det hele. Og så går jeg og legger meg mens en fyr med gitar covrer Bruno Mars på gitar oppe i baren og jeg ligger på lugaren og er redd noen skal komme inn og stjele tingene mine. Jeg har bare denne macen og det er den jeg skal henge med resten av påska. Den er grunnen til at jeg er her.

Det er en balkong i leiligheten jeg leier, jeg har ikke sittet på den enda. Det er for kaldt. Men jeg har gått uten jakke i sola og jogget i Fælledparken, jeg har syklet på en litt vinglete gjestesykkel, jeg har også gått innom en sykkelsjappe og fått han som jobber der til å sette ned setet litt. Han var så søt, så jeg kjøpte likesågodt noen lykter der også. Nå har jeg alt jeg trenger. En mac, en sykkel, lykter hvis det blir mørkt og en presskanne på kjøkkenet.

Jeg har allerede hatt en krise med manuset mitt, men fordi jeg skriver dagbok, så husker jeg at det er sånn det alltid er. Jeg gir opp og så går det bra. Jeg ga opp Furuset 26 ganger, men skrev allikevel. Vi satte punktum på det 27. forsøket. Nå er jeg inne på fjerde runde med denne boka og vet at det er uendelig langt igjen, og at mange av tekstene jeg i dag er glad i må skrapes, at hele karakterer forsvinner, at flere ting som skjer ikke kan skje allikevel, og at vi ender opp et helt annet sted enn jeg først kanskje forestilte meg. Men fordi jeg har skrevet om dette før, så prøver jeg å ikke gi opp på ordentlig.

Og så må jeg prøve å skrive med hjertet, prøve å skrive den boka jeg selv vil skrive. Så får det gå som det går. Men hvis det betyr noe for meg, så kan det hende det betyr noe for dere også. Så når jeg får en krise, så går jeg en tur. I sola eller i skyggen. Jeg prøver å bli kjent med nabolaget, og jeg fant en bokhandel, rett nedi gata her, og jeg gikk inn, som jeg alltid må, og selv om jeg ikke har all verdens med penger, så møtte jeg en ny utgivelse av Jakob Ejersbo med en gang der inne, den lå der, en samling av tidligere uutgitte noveller og andre begyndelser, som det sto på coveret. Ejersbo er død, så jeg ble overrasket, men så glad for å finne noe jeg ikke hadde fra før. Det var perfekt. Så jeg kjøpte den, og jeg kjøpte noen blanke ark å skrive på, og så gikk jeg på kafeen på hjørnet og kjøpte bakervarer og hylleblomstsaft. Så var med ett livet ikke så verst allikevel.

Jakob Ejersbo skrev og skrev, i mange år, før han ble utgitt. Han døde av kreft før han fikk fullført trilogien sin, som redaktøren hans fullførte for ham. Eksil, Revolution og Liberty. Noen år før dette utga han min favorittbok, Nordkraft, som jeg har lest så mange ganger og som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg hit denne gangen også. Kanskje kjøper jeg mitt tredje eksempar bare for å ha den med meg her nå, her jeg er aleine i København. Det skal nok gå. Jeg får det nok til. Jeg må bare ikke gi opp. Ikke slutte å prøve. Ikke slutte å skrive begynnelser, som kanskje en dag kan bli fullført, dratt i havn med litt hjelp av redaktøren min.