det fanns ett ljus som aldrig släcks / i sångerna från min uppväxt

I mars våknet jeg til nyheten om at kent legger opp.

De to siste helgene har jeg vært på konserter. Jeg har grått av sanger jeg aldri har grått av før, og kjent hjertet mitt briste der det alltid har brista. Men alt må ta slutt en gang, og denne gangen var det kents tur.

Jeg fant kent da jeg var 14. 14 år og ensom som alle 14-åringer er, uansett hvor mange venner de har. Jeg husker lange turer med den blå discman-en min som hadde Shockdual eller hva det nå het, en greie som skulle sørge for at cd-en ikke hoppa selv om du løp eller gikk. Det funka mesteparten av tida. Jeg sto opp hver dag og valgte en cd eller to å ta med meg på skolen, på tur, på bussen til farmor. Etter at jeg fant kent var det for det meste deres skiver jeg tok med meg. Jeg lå i mørket på det lille rommet mitt og hørte på stemmen til Joakim Berg som sang om da det blåste på månen, om å være født i en spökstad, om å holde noen i hånda under bordet, om å danse.

Og så ble jeg eldre, og det ble kent også. Jeg husker fortsatt togturen min til sentrum for å kjøpe Vapen & ammunition, den første skiva som kom etter at jeg hadde oppdaga dem, den første jeg kunne kjøpe på utgivelsesdatoen. Være en av gjengen. En av de som visste noe, som kunne noe, som kjente dette bandet som betydde så mye for så mange av oss. Jeg så på bildene av den hvite tigeren og jeg kunne alle låtene utenat etter bare noen dager, jeg leste tekstene igjen og igjen, drømte om dem om natta. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg satte på skiva og hørte feedbacken på Sundance Kid sive ut gjennom høyttalerne mine, som var nesten nye, mitt første stereoanlegg som jeg fortsatt har og som funker den dag i dag. Jeg skrudde opp og skrudde opp igjen. Fikk beskjed om å skru ned, og gjorde det før jeg skrudde opp igjen litt seinere.

Jeg husker den første konserten jeg var på, jeg var 16 år gammel og de spilte på Youngstorget, på Kalas-turneen. Det begynte å regne da de spilte FF, der de synger Snart kommer regnet som en våg / Och sköljer bort
/ allt som inte är musiken og vi jubla, jeg dansa i regnet med våt hettegenser, jeg sto der med stjerner og tårer i øya og så på heltene mine, rett der framme, de spilte Chans og Noll, og de spilte Dom andra og Pärlor, de åpna med Sundance Kid og jeg hvinte sammen med feedbacken. Jeg visste ikke da at jeg skulle bli en som elska å gå på konsert, men det begynte der. Med kent.

Jeg har vært på konsert med kent i snitt sikkert en gang i året sida da. Jeg har sett dem i Norge og Danmark, jeg har sett dem på festivaler og på små og store scener, jeg har dansa og grått, og jeg har kjøpt hver eneste skive på utgivelsesdatoen etter Vapen & Ammunition. Jeg har kjøpt samleboksen de kom med og limited edition-albumene, jeg har kjøpt singler da de fortsatt kunne kjøpes og jeg har fortsatt å høre på dem, igjen og igjen har jeg hørt på dem, alltid har jeg hørt på dem. Over halve livet har jeg hørt på kent.

Jeg kommer sikkert til å fortsette å høre på kent, men jeg skal ikke se dem live mer. Aldri får jeg hørt Visslaren live, det blei ikke sånn. Men Kevlarsjäl har jeg hørt, heldigvis. Og Cowboys. Og När det blåser på månen. Og så mange, mange, mange andre låter de har laga som har betydd noe. Aldri får jeg løpt og kjøpt et nytt kent-album for å gå hjem og høre på det mens jeg leser tekstene. Det går bra, alt må ta slutt en gang, det er ikke det. Men det føles allikevel trist, og viktig. Kent har definert så mye av meg, så mye av mange. Et lite band fra Eskilstuna som endte opp med å bli et band jeg skulle skrive to bøker med dem som bipersoner i. Uten av de vet hvem jeg er, jeg er bare en av så veldig, veldig mange mennesker som har hørt på dem, heia på dem, elska dem. Og da Dagsavisen skrev en artikkel om avskjedskonsertene i helga som var, så ringte de meg. Da jeg våkna på fredag, dagen før den nest siste kent-konserten i mitt liv, så åpna jeg avisa og så et bilde av meg selv ved siden av et bilde av kent. Hvis noen hadde fortalt 14 år gamle Linn at det skulle skje, så hadde jeg aldri trodd dem. Men sånn er livet. Rart og fint. Og til tider sjukt deppigt, som ikke trenger å være noe trist. Det kan være sjukt fint samtidig. Som kent og Du & jag, döden.

Snøen skal falle over Oslo og Haugenstua skal kanskje ligne litt på Eskilstuna i frosten, en benk skal stå tom i en park, noen skal risse inn forbokstavene sine i et tre, noen skal taste et nummer i fylla og ikke tørre å ringe, noen skal kle seg i svart og ta på seg et naglearmbånd, sminke seg rundt øynene, finne et band som definerer dem, som forstår dem, noen skal våkne om natta og ikke få sove igjen, noen skal danse hele natta og gå hjem i vårsoloppgangen hånd i hånd, noen skal tenne på grillen og vente på at du kommer, en ny jul skal feires, et nytt år skal banke på døra, og vi kan spille 747 og rope i stua, igjen og igjen, holde hverandre i live, holde hverandre varme, holde hverandre oppe. Vi skal gå i takt, vi skal slå oss på brystet som hjertet vårt banker, vi skal synge så lenge vi lever, helt til vi dør.

Tack som fan, pleide Joakim Berg å si hvis det var ekstra bra på konsert. Da konfettien lå nedtråkka og ølglassene tomme utover gulvet og vi sto andpustne og slitne og litt hjerteknuste igjen i lokalet der lyset sakte kom på igjen. Nå er det vår tur. Så, kent:

Tack som fan.