Noen dager siden

På vei til jobb går jeg forbi en vareleveranse til 7-eleven. Den har velta, ut av bilen, jeg hørte smellet, dunket da pallen traff bakken, jeg hørte det vagt gjennom hodetelefonene, tok dem av meg nedi gata, så mot varebilen, hørte stemmer. Jeg gikk mot dem, to med 7-eleven-skjorter på seg, en sjåfør, jeg ble stående rett ved bilen, se på brusflaskene som lå innpakka i plast, på en pall, flatt mot bakken, plasten hadde revna flere steder, flaskene fløt utover brosteinen. Jeg vil tilby meg å hjelpe til, jeg har god tid, kan begynne når jeg vil på jobb, så lenge jeg kommer før ti og nå er klokka bare litt over åtte, og jeg står ved lastebilen, ser på dem og sjåføren snur seg mot meg, ser sint ut.
«Hva faen ser du på?» sier han surt.
«Sorry,» sier jeg og tar på meg hodetelefonene mine. Går derfra.
Bak meg hører jeg en av dem sukke, og jeg tenker: Så mye som går galt. Så mye ekstraarbeid. Så mye å gjøre. Jeg husker hvordan det var å jobbe i butikk, når pallene blei levert utenfor døra og vi måtte bære varene inn selv. Da budet plasserte pallen foran inngangsdøra så kundene ikke kom verken inn eller ut. Da vi bar og bar til vi var svette og slitne, jeg hadde merker oppover armene etter papirkutt fra pappeskene. Jeg husker det så godt og jeg savner mye ved å jobbe i butikk, men ikke dette. Ikke disse pallene. Ikke de sinte sjåførene. Og de savner nok ikke meg heller. Alt som går galt. Alle varene som skal leveres. Og køen på 7-eleven av folk som skal ha kaffe blir lenger og lenger og en av gutta med 7-eleven-skjorte må løpe inn og ta kassa, og han andre står der ute med den sure sjåføren, som mista pallen på grunn av en teknisk feil eller en tabbe eller bare uflaks og nå samler de brusflasker, setter til side de som er ødelagte, som ikke kan selges. Og jeg går til jobben med en klump i halsen, føler meg dum som bare sto der, ikke klarte å spørre om de trengte hjelp. Selvfølgelig trengte de hjelp. Alle trenger hjelp.