En helg som ikke ble som den skulle

Klokka fem på fredag satt jeg og Krummis på uteserveringa til Internationalen og så på det siste SKAM-klippet som blei lagt ut 16:59. Det var ikke avtalt, men jeg sjekka sida akkurat fem, viste det seg, fordi underbevisstheten min jo hadde hatt hashtaggen fredagklokken17 printa inn i et par dager allerede. Har du headsett? spurte Krummis. Seff, sa jeg. Så sa vi 1, 2, 3! Og så trykka vi Play og så på at Noora redde opp senga si, flytta på putene, venta på William, som kom, men ikke inn på rommet hennes, han venta nede i bilen til Chris. Klippet var 10 minutter langt og vi grein og lo samtidig, Krummis og jeg, så skålte vi etterpå, for SKAM og livet og jeg la ut et strålende bilde på instagram om dette gode sommerlivet, fullt av TV-serier, venner og kald øl. Så smalt det og jeg sykla hjemover, og siden da lå jeg i fosterstilling, i sofaen og i senga mi, jeg sov over 13 timer til lørdag og i går la jeg meg før ti. Jeg avlyste tre avtaler og sa nei til at en god venninne ville stikke innom, men folk forstår mer enn du tror, ingen ble sinte på meg, noen ble kanskje skuffa, men noen dager må man passe mer på seg selv enn å holde avtaler. Noen dager må man ta en pause, prøve å få kroppen tilbake i sync, prøve å fungere. Jeg har bestilt en legetime og skal sjekke at alle vitaminene mine fortsatt er på plass, prøver å ikke være redd for at denne murrende følelsen i kroppen er noe mer enn noe som lett kan fikses. Det er jo, heldigvis, som regel noe som lett kan fikses, man må bare ta seg tid til det.

Så jeg har lest bøker, jogga og spist mat, jeg har drukket vann og spist jordbær, jeg har kost med kattene og ligget inntil J, jeg har sett ut av vinduene på bakgården hvor folk har spilt Kubb og drukket øl i sola og jeg har tenkt at det snart er meg igjen, der ute et sted, bare ikke denne helga. Jeg har hengt med Carson McCullers og Tove Jansson, jeg har laga regnskap for å prøve å bli en sånn en som betaler regninger, både store og små, uten at det gjør altfor store innhugg i økonomien min, det handler om å planlegge framover.

Jeg våkna klokka fem i dag tidlig av at det var helt stille i verden, jeg så ut av vinduene på den grå himmelen og de lilla syrinene og så leste jeg litt før jeg sovna igjen klokka seks. Jeg vet at jeg bare må ta grep, at jeg må kjenne etter og gjøre det som skal til for å fikse det, det er lite i livet mitt som jeg ikke kan gjøre noe med, og jeg må bare være flink nok til å gjøre det. Ramma mi er såpass trygg og stabil nå at jeg nok skal få det til. Slappe av, ta meg tid, fikse ting. Og om alt går skeis, så har jeg jo alltid Carson McCullers og gjengen. Og biblioteket har åpent i hele sommer. Det skal nok gå.

Lägg ditt hjärta i allt som du gör

Syrinene blomster og jeg går tett inntil dem, legger nesa nedi en lilla blomst og trekker inn, det er bare de utsprungne som lukter, de mørkere lukter ingenting. Det har regna noen dager, i går var det meldt tordenvær, men det merka jeg ingenting til. Jeg sykla til og fra jobb i duskregnet, på vei hjem er det et lyskryss som forvirrer meg, som regel går jeg av sykkelen og går fotgjengerovergangen. Jeg sykler så sakte. Bilene kjører så fort. En fotgjenger så meg da jeg gjorde tegn til at jeg skulle svinge inn på fortauet, hoppet sakte av sykkelen og trilla den bort for å trykke på knappen. «Du har grønt!» sa han, «Bare kjør på!» Men jeg tør ikke. Jeg bruker heller litt lenger tid. Triller. Går. Mens bilene kjører. Jeg er ingen effektiv syklist, jeg kunne sikkert gått like fort, men jeg liker å trille, liker å kjenne vinden i håret og hvordan hjulene går rundt under meg i sjette gir, en så liten bevegelse med mine bein og jeg flyr bortover sykkelstien.

Jeg skriver på tredjeutkastet mitt og prøver å tro på det. Gleder meg og gruer meg til å være ferdig. Gleder meg til å skrive noe annet. Gruer meg til å utgi boka. Tenk om jeg bare har sittet i tre år og sulla, jobba med noe som ikke er bra nok. Noe ingen forstår hvorfor jeg har brukt tida mi på. Burde blitt gartner i stedet, jobba med jord og planter. Eller sykkelbud, men med veldig få oppdrag per dag. Eller lagerarbeider, arkivmedarbeider et sted, kanskje regnskapsfører? Nei, jeg skjønner nesten ikke min egen selvangivelse, det ville nok gått dårligere enn skrivinga mi. Godt å vite.

Jeg var i Trondheim, drakk øl i sola etter å ha snakka om å være ung og lovende, blei sitert i Adressa  med at jeg ville være ung og lovende til jeg blir 80. Det kan jeg være fornøyd med. Har hørt på det siste albumet til kent på repeat siden det utkom, har ligget på gulvet og sunget, gleder meg til de tre konsertene jeg skal på i oktober. Men aller først gleder jeg meg til sommeren. Og til å skrive ferdig denne boka. Ville bare si hei.

Hei!

 

30

Så jeg fylte 30.

Den siste tida har jeg skrevet ferdig førsteutkastet på boka mi, og forsøkt å skrive ferdig det andre. Det går sånn passe. Nå har jeg fire skrivedager foran meg og jeg har en plan om å bli ferdig. Sola varmer endelig og vi tok den første ølen i bakgården etter jobb i dag. På jobb sendte jeg ut forhåndsbestillingene av den nye boka til Heidi, Ungdomsskulen, som jeg leste manus på for noen måneder sida mens jeg gikk hjem fra jobb i mars-sola og tenkte yes, dette blir saker. Da jeg begynte i Flamme var den første boka jeg skulle jobbe med debuten hennes, Parissyndromet. Jeg var fan av Heidi lenge før hun skreiv bøker, og jeg er fan av Heidi som person også utover at hun skriver. Men åh, for en fin start det var for meg å starte jobben med å forsøke å få folks øyne opp for bøkene våre med hennes vakre debut. Og åh, for en fin forsommer det skal bli å jobbe med Ungdomsskulen. Jeg håper den finner mange lesere der ute. Jeg skal gjøre mitt beste.

Og samtidig sitter jeg her og skriver. Da jeg debuterte selv i 2009 spurte redaktøren min meg hvor jeg ville være da jeg ble 30. Sånn i forfatterskapet. Hvor vil du? Hva vil du? spurte han. Jeg vil ha skrevet fem bøker, svarte jeg. Og ha vunnet en pris. Ikke en stor en, bare en pris. Eller ha blitt nominert. Det ble ikke helt sånn, men hvis man regner med mine forkasta førsteutkast, så har jeg runda fem bøker nå. Det er noe. Og jeg har skrevet to. Og jeg er snart ferdig med en tredje. Det går framover. Sakte, men sikkert.

Ei venninne av meg fant en kommentar jeg skreiv til henne på hennes Livejournal for nesten ti år sida. Den går sånn her:

og jeg drømmer om å jobbe med bøker, gi ut en bok selv, berøre mennesker, og ha en leilighet der jeg kan sitte i vinduskarmen og drikke te eller sjokomelk og lese bøker. jeg drømmer om å bli nöjd. jeg drømmer om å få være meg. jeg drømmer om å berøre, om å bli husket… jeg vil bli husket.

Hvis jeg skal måle det å bli 30 utifra det målet der, som jeg satte meg uten helt å huske det, så har jeg klart det ganske bra. Check, som vi sier.

Jeg feira bursdagen min med å invitere folk jeg liker hjem til oss på Galgeberg. Det regna og var kaldt, så vi fikk ikke grilla, men vi stekte pizza og hadde musikkquiz på stuegulvet, vi dansa ikke, men vi sang, og da J gikk og la seg i femtida, så gikk Krummis, A og jeg ut i soloppgangen, vi tok med noen øl i et bærenett og gikk til Tøyenparken i duskregnet, vi møtte en tjej som vi gjetta på om var på vei hjem eller ut. Hun var på vei hjem. Vi satte oss på en benk og så begynte det å regne på ordentlig, så vi gikk hjem til Krummis, rista brødskiver og hadde på gulost, og plutselig hørte vi korpsmusikk og løp til stuevinduene, hang ut av dem og klappa for Kampen Janitsjar som marsjerte bortover klokka sju om morgenen 1. mai. Kirsebærtrærne blomstra og jeg var fylt 30. Klokka åtte gikk jeg hjemover og så sovna jeg ved siden av J, sov i fire timer, før sola vekte meg og jeg rydda huset, spiste en lang og treig frokost, vi så på West wing og lå anføttes i sofaen, jeg løste kryssord og leste bøker, og jeg var blitt 30.

Jeg tror man kan si jeg har fått det til. Jeg føler selv at jeg har fått det til. Jeg er glad. Så glad at jeg sjelden skriver her lenger, men det betyr ikke at jeg kommer til å slutte eller sitte og vente på at det går dårlig før jeg stikker innom dere igjen. Det er mye fint å skrive om også fra lykken. Jeg må bare prøve å finne det. Finne stilen. Leite det fram.

I sommer skal jeg bade mer enn jeg gjorde i fjor, lese flere bøker enn jeg gjorde i fjor, skrive ferdig en, sykle til jobb, drikke kaffe som jeg har laga hjemme og frakta med meg til jobb i koppholderen jeg fikk til bursdagen min, jeg skal på Roskilde igjen, om det så blir aleine, jeg skal på Øya igjen, borti gata, og jeg skal forhåpentligvis være frisk og glad. De eneste gangene jeg skal grine er foran en konsertscene. La oss skåle for det.

Det känns bra. Jag er nöjd. Selv om kent slipper sitt siste album 20. mai. La det bli et godt et.