Monthly Archives: mars 2016

Stand up like a soldier, baby

I går syklet jeg inn til sentrum for å gå på kino. Jeg så How to be single, som jeg syntes var søt. Jeg syklet meg bort på vei hjem, men jeg hadde heldigvis lys på sykkelen og etterhvert fant jeg Søerne og veien til Østerbro igjen.

Det er uvant å bo i dette området, jeg brukte all min tid på å lære meg Nørrebro da jeg bodde der og nå bor jeg bare ti minutter unna på sykkel, men alt er opp ned og speilvendt. Allikevel var det som om jeg sakte ble yngre mens jeg sykla i solen på vei til kveldsforestillingen på Palads – sola traff meg i øynene og jeg skrenset inn ved Plenum på Sankt Hans Torv, husket en sein kveld der jeg lo høyt av han jeg skulle være forelska i av og på i flere forsommermåneder de neste par årene.

Jeg trillet sykkelen min sakte ned mot Nørrebrogade og husket middagene med Eira og da hun måtte hente meg på Harbo den triste dagen i april da det egentlig var for kaldt til å sitte ute, men hun tok meg med til Dronning Louises bro der alle sitter med vårsolen i ansiktet og en øl foran seg, og hun åpna en øl og ga den til meg, sa at det kom til å gå bra. Herfra går det bare oppover, og det gjorde det.

Jeg sykler forbi en pub der jeg vet at jeg så en fotballkamp en gang, og på veien dit syklet jeg i skjørt mens Medina sang i ørene mine – nå tør jeg ikke sykle med hodetelefoner, selv om jeg ser mange andre som gjør det. Men de er tøffere enn meg. De bor her. Jeg øvde meg på å sykle uten hender og han ropte bak meg langs Nørrebrogade, Strømsborg, ropte han, henda på styret! Og jeg lo og gjorde som han sa, men jeg klarte det, i noen sekunder klarte jeg det.

Jeg bor i en leilighet på Østerbro og jeg står opp tidlig, før sju våkner jeg av solen som skinner inn på gulvet, og jeg tar på meg joggeskoene og jeg går raskt mot Fælledparken, der jeg løper med Justin Bieber, Medina, ODESZA og Major Lazer på øret. Stand up like a soldier, baby, synger hun i øret mitt og jeg hopper bortover i takt før jeg spurter så langt jeg kan, så jogger jeg, så spurter jeg igjen. Intervaller er godt for hjertet.

Jeg skriver og etter å ha mista trua, så fant jeg den igjen. Jeg er jo vant til dette, som jeg fortalte dere sist vi snakka sammen. Jeg vet at det går opp og ned. Skriveselvtilliten min tåler ingenting, men når jeg får en idé, eller ikke det engang, når jeg skjønner hva jeg egentlig driver med, når jeg ser på manuset mitt og det plutselig står klart for meg hva som skal skje, hva jeg har gjort feil, så blir jeg så sjukt glad, det bobler inni meg og jeg ser på alle orda mine, alle disse 40 000 orda som jeg har jobba med så lenge, og jeg har lyst til å gi dem en high five og si at nå snakker vi. Henda på styret, Strømsborg. Men det er når du klarer å sykle i ti sekunder med lukka øyne og uten hender at det bobler. Fordi det er skummelt. Men det er det du skal drive med. Det som gjør at du risikerer å tryne skikkelig er det du skal skrive. Og så får det gå som det går.

Meget mere af det hele

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over. Det er fire år siden jeg skrev i den sist, men det har vært to bøker i mellomtiden. Allikevel er det nok minst et halvt år siden sist jeg satt med penn og skriblet ned noe for meg selv. Jeg leser her og der i denne boka som jeg begynte på i 2008. Jeg leser om å være redd for å gi ut boka mi, om å være glad da den utkom. Om forlagsfester og guttene jeg kyssa etterpå, om å jobbe i bokhandel og ha lyst til å skrive hele tiden. Om han som forsvant og han som kom og gikk. Og så ble det stille, midt i boka, i januar 2011.

Jeg tar en øl med meg selv og dagboka mi på turen over og prøver å skrive noe for å fylle de siste fem årene. Det kan sikkert recappes enkelt og greit, kommer jeg fram til; meget mere af det hele. Og så går jeg og legger meg mens en fyr med gitar covrer Bruno Mars på gitar oppe i baren og jeg ligger på lugaren og er redd noen skal komme inn og stjele tingene mine. Jeg har bare denne macen og det er den jeg skal henge med resten av påska. Den er grunnen til at jeg er her.

Det er en balkong i leiligheten jeg leier, jeg har ikke sittet på den enda. Det er for kaldt. Men jeg har gått uten jakke i sola og jogget i Fælledparken, jeg har syklet på en litt vinglete gjestesykkel, jeg har også gått innom en sykkelsjappe og fått han som jobber der til å sette ned setet litt. Han var så søt, så jeg kjøpte likesågodt noen lykter der også. Nå har jeg alt jeg trenger. En mac, en sykkel, lykter hvis det blir mørkt og en presskanne på kjøkkenet.

Jeg har allerede hatt en krise med manuset mitt, men fordi jeg skriver dagbok, så husker jeg at det er sånn det alltid er. Jeg gir opp og så går det bra. Jeg ga opp Furuset 26 ganger, men skrev allikevel. Vi satte punktum på det 27. forsøket. Nå er jeg inne på fjerde runde med denne boka og vet at det er uendelig langt igjen, og at mange av tekstene jeg i dag er glad i må skrapes, at hele karakterer forsvinner, at flere ting som skjer ikke kan skje allikevel, og at vi ender opp et helt annet sted enn jeg først kanskje forestilte meg. Men fordi jeg har skrevet om dette før, så prøver jeg å ikke gi opp på ordentlig.

Og så må jeg prøve å skrive med hjertet, prøve å skrive den boka jeg selv vil skrive. Så får det gå som det går. Men hvis det betyr noe for meg, så kan det hende det betyr noe for dere også. Så når jeg får en krise, så går jeg en tur. I sola eller i skyggen. Jeg prøver å bli kjent med nabolaget, og jeg fant en bokhandel, rett nedi gata her, og jeg gikk inn, som jeg alltid må, og selv om jeg ikke har all verdens med penger, så møtte jeg en ny utgivelse av Jakob Ejersbo med en gang der inne, den lå der, en samling av tidligere uutgitte noveller og andre begyndelser, som det sto på coveret. Ejersbo er død, så jeg ble overrasket, men så glad for å finne noe jeg ikke hadde fra før. Det var perfekt. Så jeg kjøpte den, og jeg kjøpte noen blanke ark å skrive på, og så gikk jeg på kafeen på hjørnet og kjøpte bakervarer og hylleblomstsaft. Så var med ett livet ikke så verst allikevel.

Jakob Ejersbo skrev og skrev, i mange år, før han ble utgitt. Han døde av kreft før han fikk fullført trilogien sin, som redaktøren hans fullførte for ham. Eksil, Revolution og Liberty. Noen år før dette utga han min favorittbok, Nordkraft, som jeg har lest så mange ganger og som jeg angrer på at jeg ikke tok med meg hit denne gangen også. Kanskje kjøper jeg mitt tredje eksempar bare for å ha den med meg her nå, her jeg er aleine i København. Det skal nok gå. Jeg får det nok til. Jeg må bare ikke gi opp. Ikke slutte å prøve. Ikke slutte å skrive begynnelser, som kanskje en dag kan bli fullført, dratt i havn med litt hjelp av redaktøren min.