«Hun hata Furuset, forresten»

Jeg finner en dagbok fra 2009. Den handler om å være på Hove og høre på andres samtaler, om å vente på en telefonsamtale som aldri, aldri kom, om å ringe ham klokka tre når jeg skal hjem fra Revolver eller Mono eller hvor som helst og at han alltid svarte «gi meg femti minutter, så ses vi hos deg» og la på. Det er seks år sida 2009. Det føles ofte som i fjor, eller som i forrige uke. Jeg var en annen den gang da, men jeg husker henne så godt. Hun var morsom og trist. Jeg hadde skrevet en bok og visste ikke da at jeg kom til å skrive en til, en som kom til å bety noe for mange, mange fine folk. Forhåpentligvis vil jeg finne igjen dagboka mi fra 2016 i 2022 en gang, og lese den og kanskje skrive et sted: Jeg hadde skrevet to bøker og visste ikke da at jeg kom til å skrive flere som kom til å bety noe.

Jeg holder på med det som kanskje blir den tredje boka nå, jeg skriver på nytt og stryker ting, og selvtilliten min kommer og går. Jeg hadde trua fram til i dag. Plutselig huska jeg noe en kompis sa om at en han kjente ikke hadde likt Furuset, og det gjorde jo vondt å høre det da, men så glemte jeg det igjen, og plutselig, mens jeg satt her og flikka på noen ord og setninger, strøk og satte tilbake igjen, fjerna et ord og erstatta det med et annet, så hørte jeg stemmen hans igjen. «Hun likte den ikke i det hele tatt», sa han og jeg husker at noe liksom klappa sammen inne i meg, som det gjorde nå også. Og så lagra jeg dokumentet og ble redd for å fortsette.

Det er tryggere å ikke skrive noe, men i så fall er det også tryggere å ikke gjøre noe i det hele tatt, for da vil man aldri oppleve noe som kan gjøre vondt heller. Jeg vet alt dette. Så jeg lager meg en kopp kakao og prøver å huske noe fint noen har sagt, og jeg husker mye, men det har ikke samme effekt som en skarve setning fra i fjor.

Men så skriver jeg heller ikke for de som ikke liker det. De kan lese noe annet. Det er så mye fint å lese der ute. Jeg får bare prøve å skrive noe som betyr noe for meg. Så jeg kan si at det var viktig. Så jeg kan skrive i 2022 når jeg finner dagboka mi fra i år, at jeg var en annen den gang da, men at jeg dreiv med noe som var viktig for meg. At jeg gjorde mitt beste. At jeg var morsom og ikke så trist lengre. Så fikk det bare være at jeg var blitt litt kjedeligere med åra.

Etter en tur, i en mail:

Dette burde vel vært et brev, jeg sier hele tida til meg selv at jeg vil skrive flere brev, men Netflix osv. Trist, men sant. (OK, det er ikke Netflix sin skyld, det er viljestyrken min, vi har jo alle lest Agnes Ravatn, men jeg skriver nå i alle fall dette!)
Det er vinter, og jeg tenker bare på våren. Sånn er det hvert år. Det samme, gamle. November og en lengt etter snø, desember med regn og julaften med paraply, og så januar med sine frostroser og den endeløse tida jeg teller ned før det igjen er lyst når jeg står opp og bar asfalt og Converse-føre igjen. Dette skal vi drive med, igjen og igjen, år etter år. Heldigvis.
Sida sist har jeg levert et førsteutkast (et nytt et, hehe) der jeg forkasta hele siste halvdel av romanen min (70 sider rett ut) og skrevet 50 nye, og nå sitter jeg med notatene og tankene til NØ og prøver å skrive på nytt. Vi har ikke forkasta de nye 50 sidene enda, heldigvis. Og de første 40 sitter vel sånn ca. greit, vi må bare tweake litt, som han sier. Jeg liker det, å tweake. Det er latere arbeid enn å skrive nytt, jeg liker at en tekst kan bli bedre bare ved å fjerne et ord eller tre setninger. Å gi det en helt ny mening ved å bruke backspace eller delete, og så blir det noe helt annet. Noe bedre, som oftest. Vi får håpe det.
(…) Det var så uendelig fint å lese deg igjen, og det fikk meg til å tenke at du er en sånn forfatter som man trenger flere ting av. Det trenger ikke gå fort, det trenger ikke være ny bok annethvert år, men det er godt å vite at det kommer mer. At det finnes mer å hente. At livet skal inneholde flere av dine tekster, akkurat som at livet har mer Harstad å by på, som jeg fortsatt leser på sengekanten. Jeg er ikke ferdig med Max, Mischa og tetoffensiven enda, og for å være ærlig skulle jeg ønske jeg aldri ble det, for den boka er noe av det beste jeg har lest. Så jeg leser 10-50 sider hver kveld og nærmer meg jo slutten, men foreløpig er det en god klunk med sider igjen, og jeg håper som sagt at de varer. (…) hovedgrunnen til at jeg ville skrive til deg, var for å gi et lite dytt i riktig retning (håper jeg), et dytt mot skrivepulten, som jeg håper du ikke har forlatt – for selv om du, som du skrev i forrige mail, har oppdaga at noen ganger skriver man ikke for å utgi og alt det der, så finnes det folk der ute (meg og flere) som trenger at bøkene dine utgis, så vi kan lese dem. Du og jeg blir kanskje aldri Lars Saabye (eller kanskje vi blir det etterhvert, hvem veit), men selv om vi kanskje skriver for 200 heller enn 200 000, så er 200 mennesker ganske så mange.
Jeg hadde dårlig skriveselvtillit i dag, mista trua midt i en setning, følte at jeg bare dreiv og tulla og at det var dårlig, at nå kom alle til å le av meg og snakke om hvor dårlig jeg skrev, alt bare fordi jeg plutselig huska at ei venninne av X hadde sagt at hun hata Furuset. Alle de fine orda fra kjente og ukjente, og så skal en setning, fortalt til en venn som kanskje aldri burde fortalt det videre til meg, velte en hel skrivedag. Det blir for dumt, sa jeg til meg selv etter å ha gått en tur, for det hjelper litt å gå en tur, og så skrev jeg noe allikevel. For vi skriver ikke for kritikerne eller de som ikke liker det, vi skriver for oss selv – og for de som vil lese. De som finner noe i det vi skriver, noe som hjelper.
Det vet du, og jeg også. Men noen ganger må noen si det. For hvis en sleivsetning kan bety så mye, så håper jeg denne mailen også kan bety noe.
Håper vi ses snart igjen.
Og at du skriver.
<3
– L