Tenåringshjertet og voksenhjertet

Jeg sykler til jobb igjen, men må skynde meg å sykle hjem igjen før det blir for mørkt. Jeg har lys på sykkelen, men de virker så små i alt mørket. Da jeg sykla oppover fra Grønland i dag regna det gule blader over meg der jeg suste oppover i første gir langs den regnvåte bakken. Jeg prøver å skrive hver dag i november, hittil har jeg skrevet hver dag, men ikke på langt nær så mye som jeg burde for å klare dagsmålet på 1667 ord. Det er NaNoWriMo og overalt i verden sitter det folk og skriver romaner, fantasyromaner og sci-fi og ungdomsbøker og historier som kanskje en dag får lesere som skal trykke orda til hjertet sitt, eller kanskje de bare skriver 50 000 ord og lagrer dem, åpner aldri dokumentet igjen. Jeg sliter meg gjennom dette manuset som har fulgt meg i to år nå, og som jeg ikke ser noen ende på her jeg sitter. Når jeg sykler, hører jeg på en lydbok, lavt for å også høre verden rundt meg, og den handler om en forfatter som skriver en suksessrik førstebok og så får skrivesperre. Boka handler om at han skriver sin andre bok, om en gammel universitetsprofessor og en mordgåte. De snakker hele tiden om skriving, om at skriving er noe man gjør fordi man må, at man har en historie man bare må fortelle, at skriving er noe som gir livet mening. Det pleide å være sånn, tenker jeg mens jeg sykler.

Jeg husker hvordan det var, jeg skrev om alt det som aldri skjedde for å gi mening til at jeg satt alene et sted, for å trøste meg selv, for å prøve å finne ut hva som en gang gikk galt, forsøke å finne ut hvor jeg tråkka feil. Jeg trodde at hvis jeg kunne skrive det som jeg skulle ønske det var, så ville noen komme tilbake, eller i det minste forstå. Jeg skrev om å være 16 år og ha en kjæreste som det var vanskelig å være sammen med, jeg skrev om å være 19 år og ha hatt en kjæreste som trodde «han elsket meg et sted», jeg skrev om å være 21 og 22 og 23 og 24, jeg skrev om alt det som fikk meg til å gråte og alt det som var så trist at jeg ikke engang gråt, og jeg skrev om alle de endeløse kveldene og eventyrene og om vinduet hans i bygården i byen der alle sykler, om filmen vi så før han dro på nattevakt, om han som gikk på en buss og gikk av i Göteborg, jeg skrev om han som hele tiden kom tilbake bare for å gå igjen en måned seinere, om Florence som sang om å rive ut hjertet sitt for å restarte, jeg skrev om alt jeg tenkte at noen der ute ville kjenne igjen og mens jeg skrev, så tenkte jeg at jeg skrev for å si til meg selv og alle andre at det kom til å gå bra.

Nå skriver jeg om å tro at man skal dø på helt vanlige dager, om å løpe rundt og rundt på Bislett og ikke kunne kontrollere hvor lenge hjertet vårt skal slå i kroppen før det en dag gir opp, og det er ingenting vi kan si eller gjøre for at det ikke skal skje, og kanskje er det derfor jeg ikke finner veien videre eller ut av det, for der jeg en gang skrev om alt som gjorde vondt, så visste jeg hele tida at det kom til å gå bra eller gå bedre, mens nå skriver jeg om noe som jeg vet ikke vil gå bra, det er ingen trøst i det, kanskje heller ikke noen nødvendighet. Jeg sa en gang at jeg var singel og allmektig, det hjalp meg gjennom all verdens hjertesorger, men når hjertet dundrer i kroppen min og adrenalinet flyter, når kroppen viser seg fra sin dødelige side, så er jeg langt fra allmektig, jeg er bare et vanlig, lite menneske som vet at det en gang skal dø, og selv om legen måler puls og blodtrykk og sier at alle prøvene er fine, så kan ikke legen si at alt kommer til å gå bra, for hele poenget med disse kroppene våre er at de alle en gang skal slutte å fungere. Men før det skal de jo funke. De skal ta oss med på eventyr og vi skal sykle til og fra jobb i dem, vi skal gå på møter og på butikken og vi skal ha helt vanlige dager sammen der vi ser på Netflix i for mange timer og kattene skal vekke oss om morgenen for å få mat, og vi skal dusje og handle mat og sjekke bankkontoen og vi skal gå på quiz og se på at sola går ned over Oslo og farge alt rosa og oransjt og vi skal glede oss til jul og så skal vi glede oss til sommeren og alt dette skal vi gjøre mens klokka tikker.

Jeg må jo bare fortsette, for et sted inni denne floka av et manus finnes vel det som skal få hjertet mitt til å slå ordentlig igjen. Jeg tenker at plutselig en dag skal det løsne, og det vil ikke løsne hvis jeg ikke fortsetter. Og hvis alt annet feiler, så får jeg prøve å skrive om å være 21 eller 19 igjen, hvis det er for vanskelig for meg å skrive om å være 29. Kanskje jeg må bli 39 før jeg kan skrive om å være 29. Jeg håper jeg blir 39. Jeg håper jeg blir 89. Minst.

8 Responses to Tenåringshjertet og voksenhjertet

  1. Jeg pleier ikke alltid sjekke bloglovin, men i dag gjorde jeg det. Og lange blogginnlegg pleier jeg å lese litt, men blar lett videre. Men ditt fanget meg veldig, og jeg skulle ønske det var lengre. Måten du skriver på, og snakker om livet ja det er sånne bøker jeg vil lese. Så enkelt, men likevell så ekte. Er sikker på at jeg vil lese mer av deg hvertfall

  2. <3 dette er det jeg tenker, som jeg skulle ønske jeg kunne finne ut av å skrive. flaks at du fant ut av å skrive det, jeg trykker det til hjertet mitt. Kjærlighet fra København, fra Julie til Linn

  3. Jeg er så glad for at du skriver på bloggen din, når du ikke blir ferdig med manus, for jeg liker så godt det du skriver.

    Å lese bøker om andre som tror at de skal dø på helt vanlige dager har gjort at jeg har slutta å tro at jeg skal dø på helt vanlige dager. Det du skriver er viktig, og det er så bra at du prøver!

  4. Jeg heier på deg. Sikkert flere også.
    «Keep on doing what you do, never give up believing», synger Sidsel Endresen (Try).
    Og du gjør jo det – du prøver. Viktig tema, definert slutt. Alt som blomstrer i mellomtida.
    Detta går bra, Linn! 🙂

  5. Linn! Herregud, så fint. Jeg leste dette en kveld jeg skulle sove, litt småfull, kjæresten min hadde sovna allerede, men jeg fikk ikke til å sovne og leste dette og begynte å grine. Og så leste jeg det nå, en lørdag ettermiddag der jeg også kjenner litt mye på tida som går og synes 1,5 time mellom to avtaler føles som en lang tid å være aleine, selv om jeg valgte å være aleine i nesten hele går og det var ganske fantastisk, så jeg leste dette og begynte å grine. Jeg synes du skriver godt om å være 29 jeg. Håper også at du blir 89, minst.

Leave a reply