Monthly Archives: oktober 2015

Det er plass til en halvtime løping i en full kalender

Jeg søler kaffe utover den fulle kalenderen min og legger små servietter over, kjenner at kaffen trekker seg inn i det tynne papiret. Det er mye jobb og mye som skjer, helt til november er det fullt i kalenderen, og jeg står opp om morgenen og jeg lager kaffe og løper til bussen, rekker den akkurat, småløper opp trappene til kontoret, noen ganger har jeg rukket å spise frokost, noen ganger ikke. Sola varmer ikke lenger, og frostrøyken står ut av munnen min når jeg løper. Jeg løper med blodsmak i munnen og hestehalen jeg alltid har håret i når jeg jogger pisker meg i nakken. I sommer løp jeg ut døra en morgen akkurat i det det begynte å regne og i stedet for å snu, så løp jeg videre, regndråpene traff de bare skuldrene mine, rant nedover nakken min, panna mi, og jeg ble kald og varm på samme tid, huden min var kald mot hånda mi når jeg la den på overarmen for å kjenne, men inni brant det, og jeg fikk røde flekker her og der, i kinnene, i panna, på halsen og på armene. På en balkong langs joggeruta mi satt det en fyr og drakk kaffe, han fulgte meg med blikket da jeg løp forbi, drakk sakte av koppen. Det var ikke veldig tidlig, ikke veldig seint heller, og regnskuren ga seg da jeg var hjemme igjen, i det jeg ringte på og ikke så navnet vårt på ringeklokka fordi det dogga på brillene mine, så slutta det å regne, og mens jeg sto i dusjen tror jeg til og med sola kom fram. Jeg tror jeg hadde fri den dagen, jeg tror jeg leste en bok etterpå, jeg husker ikke helt. Men jeg husker regnet og ilden under huden. Kaldt mot varmt. I dag var det varmt mot kaldt, kroppen min i treningstights og hettegenser, den kalde lufta mot den varme kroppen min. Ting jeg tenker på når jeg løper: da jeg begynte å løpe igjen på Bislett stadion, at jeg lovte meg selv på videregående å aldri mer løpe etter min siste 1500-meter (som jeg løp på 7.14), om jeg løper riktig, om jeg kommer til å dø av hjerteinfarkt mens jeg løper en gang, at smerten ikke er uutholdelig, at den bare varer, strekker seg så langt ruta mi strekker seg, setter seg i lungene og leggene, at jeg holder ut, hvor jeg skal gjøre av armene mine, at jeg snart er ferdig. Ting jeg tenker på når jeg er ferdig med å løpe: at jeg overlevde, at jeg er best, at det var verdt det.

Det er oktober og Daughter har sluppet en ny låt

«Hvilken dato er det i dag?» spør J når vi våkner, en time etter at vekkerklokka egentlig ringte. «Det er oktober,» svarer jeg, så hopper han i dusjen, mens jeg snur meg rundt og vil sove litt til. Det var litt fint og litt trist samtidig å si navnet på denne tida, men da jeg var i butikken før frokost, fordi vi ikke hadde jus eller smør, så fant jeg årets første julemarsipan, rett der, foran sjokoladehylla, og da begynte jeg å le. Jeg kjøpte den ikke. Jeg skal spare.

Lagde en spilleliste som jeg tror skal følge meg gjennom høsten: i’m just fearing one day soon i’ll lose my mind

Tok 20-bussen hjem halv tolv i går fra jobb, alle drakk øl og jeg drakk Solo, orka ikke, klarte ikke, så på alle de glade folka og skulle ønske jeg var en av dem, men i går passa det best for meg å gjemme meg bakerst på bussen med Daughters nye låt på øra, og Oslonatta flimra foran øynene mine mens 20-bussen fulgte meg hjem og bak meg satt det to kompiser som snakka om en tredje kompis som satt inne nå. Tidligere på kvelden sto jeg aleine i et hjørne og solgte bøker og så på gjengene som var glade, og jeg vurderte å kjøpe en øl jeg også, så meg selv stå i mengden der, glad, høy latter, langt hår, men også for trang kjole, strømpebukser som fikk magen til å bule, og jeg ville bare pakke meg inn i et langt skjerf og komme meg hjem sammen med stemmen til Elena, så jeg gjorde det i stedet.

Den forrige Daughter-skiva fulgte meg på så mange steder. Jeg husker en vårdag etter en lang vinter da jeg gikk til jobb i stedet for å ta trikken, og sola, vårsola, den aller første, veit dere, den som plutselig varmer etter en lang, kald vinter, blenda meg i vindusrutene mens hun sang Smother. Jeg begynte å grine, husker jeg, og så tok jeg bilde til instagram og trodde at nå, nå skulle alt bli bedre igjen.

Og den var med meg til Thailand, der jeg lå i en av sengene jeg bodde i, og varmen omringa kroppen min døgnet rundt, selv i mørket, og de andre satt nede og spiste lunsj, mens jeg måtte ha fem minutter for meg selv, så jeg satte på albumet og lå i senga og så på vifta i taket som gikk rundt og rundt mens hun sang Shallows, Shallows som handler om at jorda går under, Shallows som minner meg om boka The age of miracles som er en av de fineste jeg veit om, Shallows som minner meg om å sitte på grunna med jentene og M, på stranda i Thailand, å sitte på huk og så strekke ut kroppen, kjenne at jeg flyter på vannet, midt på natta, eller tidlig om morgenen, men før sola hadde stått opp, og vi satt i en ring og prata og lo, alle klærne i hauger oppe i sanda og jeg kjente den mjuke sanda mellom fingrene der jeg balanserte hele kroppen min på to pekefingre i sjøen, og den andre gangen vi bada sammen, så var det bare jeg som bada og han som satt på bassengkanten og tok en sigg mens jeg fløt som en stjerne og han passa på, Shallows som jeg en gang nevnte for han jeg delte hotellrommet med i Thailand at jeg skulle ønske den neste boka mi blei som. «Skriv den, da vel,» sa han en dag mange måneder seinere, på en rockeklubb i LA. «Skriv bøker som høres ut som den neste fuckings skiva til Daughter, bare gjør det, du kan det, helt sikkert,» og jeg smilte, men tenkte at han tok feil. Det veit vi ikke enda om han gjorde.

Og bare dager etter at jeg kom hjem fra Thailand og alle hotellrommene og viftene i taket og sandkorna mellom tærne og fingrene og langs kroppen, så tok jeg med meg en gutt hjem i regnet, det falt i store dråper ned i ansiktet mitt og han hadde hull i skoa og ble gjennomvåt. Vi gikk ved siden av hverandre fra Løkka til Gamlebyen, der han skulle flytte inn bare noen måneder seinere uten at noen av oss visste det da, og vi hørte på Daughter, som han skreiv på hånda si med penn, som han alltid gjør når det er noe han synes er fint eller kult, det siste jeg så ham skrive var Badelars – som var et av lagnavnene på en musikkquiz vi tapte sammen. Så vi hørte på Daughter og så ble vi kjærester og dette er vår tredje oktober sammen i samme leilighet, men denne eier vi. Sånn kan det gå. Tenk på alt det nye albumet til Daughter kanskje blir med på? Tenk på alt jeg skal bli med på. Tenk på det. Det er skummelt og fantastisk på samme tid.