Monthly Archives: september 2015

Festivalsommeren 2015

Jeg glemte å fortelle dere om Øya.

Vi dro ikke på Roskilde i år. Vi blei hjemme. Sparte penger, hadde ikke penger, jeg gråt litt, jeg gjorde det. Men så kom august, og så kom Øya, og dagen før det begynte i Tøyenparken kunne man bytte billett mot bånd for å slippe unna den verste køen på åpningsdagen, så etter jobb, en helt vanlig tirsdag, jeg hadde henta noen esker på postrommet for å pakke ned mer av leiligheten vår, og jeg bar dem til banen og på t-banen til Tøyen og så, i stedet for å dra rett hjem, så gikk jeg i motsatt retning, mot køen, mot menneskene som kom gående mot meg med festivalbånd på armen og jeg bar eskene og jeg blei svett på ryggen under sekken og jeg måtte stoppe og ta av meg dressjakka og jeg kjente at jeg begynte å få litt gnagsår på den ene hælen, men jeg smilte så det gjorde vondt i kinna og så kom jeg fram til køen, som ikke var en kø en gang, bare fem ledige billettluker og noen glade mennesker som sto rundt og lette etter billettene sine.

Hei, sa jeg og viste fram arket med Øya-logoen på. Hei, sa han, kan jeg se leg? Ja, sa jeg, og ga ham bankkortet mitt, og det føltes som den første ordentlig varme sommerdagen i 2015 der jeg sto og kjente sola i ryggen og jeg rakk fram hånda mi og han trakk tøybåndet på håndleddet mitt og så stramma han det til, klipte, og sa: God festival. M-m, sa jeg og så begynte jeg å grine og le samtidig. Jeg satte eskene ned på gresset ved siden av billettlukene, skrudde opp lyden og tredde høretelefonene mine over hodet, det bustete håret og den svette panna, og Florence sang Shake it out, som hun skulle gjøre et par dager seinere, men det er en annen historie, og så løfta jeg eskene igjen, oppi eskene lå jakka mi og jeg gikk tilbake mot Tøyensenteret mens Florence sang, og Fay sang, og Caribou spilte og jeg grein og håpte at ingen så meg, men der gikk jeg, aleine med noen flytte-esker i henda og hele hjertet fullt av musikk og et fuckings festivalbånd på armen og endelig følte jeg meg hjemme igjen.

Halvveis tilbake til Tøyensenteret tikka det inn en melding fra ham på mobilen. Jeg har fått lønn, skrev han for første gang på tre måneder. Spandere en øl på deg på Posten? Og jeg sa ja, absolutt ja, du aner ikke hvor ja. Og han sa OK, ses snart, og jeg gikk dit i stedet for hjem, og der satt det mange andre mennesker med festivalbånd og en øl ble til fire og dagen blei til kveld og det kom folk vi kjente og ikke kjente og vi skålte for Øya og jeg fortalte dem ikke at jeg hadde grini da jeg fikk båndet, for jeg var litt flau, men det var fint.

Dagen etterpå var det festival og jeg var på jobb til to, halv tre, jeg satt og trippa i stolen og til slutt så måtte jeg bare gå. Er det greit at jeg går nå? spurte jeg, og de sa ja, det går bra, ses til uka, da? Jepp, sa jeg. God festival, sa de og jeg gliste og løp ned trappene, småløp til banen, småløp fra banen, og igjen begynte jeg å grine på veien bort og jeg rista på huet, smilte av meg selv, og da jeg kom inn på området så gikk jeg i baren og kjøpte en øl, og så fant jeg I og K og skålte i sola og de spurte meg om det var digg å være på festival igjen, og jeg kjente klumpen i halsen og begynte nesten å grine igjen, men i stedet lo jeg og sa ja, herregud, ja, og så fant vi T på The Switch og så gikk vi til Fay Wildhagen der vi satte oss på gresset og mista noen, fant noen andre, og da Fay sang «Fire on the mountain», som jeg hørte for første gang der, så fikk jeg gåsehud i den stekvarme sola og jeg begynte å grine da også, så pinlig mye grining, så mye tørking av tårer og forsøk på å vifte det bort hvis noen ser det, men jeg var bare så glad, jeg var så glad hele den dagen, og vi så Shamir og vi spiste mat og vi drakk øl og jeg sto foran på Caribou og grein da de spilte Odessa og bassen røska tak i hjertet mitt og tok det med på tur helt opp i de lengste lysa fra lyskasterne og det dura i hele Sirkus, og så avslutta vi kvelden på CHIC og Nile Rodgers, som covra Get lucky mens hele Amfi holdt opp telefonene sine, så det så ut som en hel stjernehimmel der rett bak oss og jeg dansa og var så lykkelig, så glad, så hjemme.

Dagen etter våkna jeg og var sjuk og gikk på penicillin resten av Øya, så sjuk at jeg måtte gå hjem før Florence hadde sunget ferdig. Sånn kan det gå. Men det var en bra førstedag. Den beste festivaldagen i 2015.

1. september 2015

Det skjer hvert år, en slags brytning, som om høsten ligger på lur og hopper fram, roper hallo! med henda i været og himmelen åpner seg og jeg kjøper månedskort og parkerer sykkelen min fordi jeg er så lei av å bli våt, lei av å fryse, lei av å komme trampende inn på Kaffebrenneriet om morgenen med luggen ned i øynene og kalde dråper i panna. Om våren føler jeg sommeren kommer snikende, at man ikke merker at den er her før man plutselig skjønner at man har gått uten jakke i et par uker alt, og er det ikke på tide å ta årets første – eller tiende bad? Mens høsten har alltid vært siste dagen på Øya, applausen under trekkfuglene, ropene mens vi går ut derfra, arm i arm, på vei til nye eventyr og vi har på oss en ekstra genser og strømpebukser og vi veit at nå er det over, et år til neste gang, trekkfuglene har reist, nå er det bare oss igjen. Men i år var det ikke sånn, vi gikk ut fra Øya med stjerner i øya og gåsehud på den varme sommerhuden, kanskje gikk jeg på penicillin og var sjuk, men jeg var også glad og så flytta vi.

Vi flytta til Galgeberg, han og jeg, og dagen etter Øya var det varmt og klamt og flyttebilen kom halv tolv, så da var det bare å brette opp erma og begynne å bære. Lamper, stoler, bokeske på bokeske bar vi ned i flyttebilen som Nilen kjørte for oss, og en etter en stilte de opp, kompisene våre, noen bakfulle etter Øyas siste dag, noen freshe etter en rolig helg, og forrige gang vi flytta, så brukte vi tre turer med flyttebilen + en taxitur. Denne gangen flytta vi på to turer, og så var det tomt på Tøyen og helt fullt i stua på Galgeberg. Vi spiste pizza i bakgården vår og delte ut øl til slitne flyttehjelpere. Nilen drakk cola og ga meg en god klem før han stakk avgårde igjen med flyttebilen. Så mange gode venner har vi, som kom og hjalp til. Så mange fine folk som løfta og bar og stilte opp og gjorde unna flyttedagen på bare fire timer. Vi var der, alle sammen, bar alle eskene og alle møblene og så bodde vi et helt annet sted.

To dager seinere sto jeg på Tøyen etter å ha vaska ut. Vi hadde noen småting igjen, noen hyller her, noen dører der. Jeg hadde nettopp vaska vinduene i stua, og utenfor vinduet fanga noe blikket mitt. En ballong fløt langs Ring 2 der nede, en heliumballong som svevde bare en meter over bakken, og den var forma som en traktor. Jeg lente meg ut av det åpne, nyvaska vinduet og fulgte den med øynene, en rød traktor som svevde bortover veien mens sola gikk ned bak Tøyensenteret. Så kom det en bil kjørende og den tok med seg ballongen, kanskje tvinna tråden seg inn i det ene hjulet, kanskje ble den bare hengende fast i farta, kanskje slapp den lengre vekk, kanskje sprakk den uten at jeg hørte det. Men den var der, i ti-tjue sekunder fløt det en traktor langs Ring 2 på Tøyen og jeg så den.

For to helger siden var vi i bryllup, jeg skrev om det i forrige post, jeg bada tre ganger der. Jeg vil bare si det igjen, hvis dere ikke hørte meg sist; jeg bada der, midt på dagen, mellom vielsen og festen gikk vi til stranda med badetøyet på og noen håndklær i et nett. Vi gikk ut på brygga, han hoppa, jeg tok stigen, og vi lå uti vannet der ganske lenge, han og jeg. Jeg viste ham at jeg kunne snurre rundt og rundt, han dukka under og fanga meg når jeg lette etter ham med blikket. Jeg la meg bakover i vannet og så forsvant hele verden, bortsett fra den blå, blå himmelen over meg, som var alt jeg kunne se hvis jeg bare så rett opp. Jeg hørte ikke noe annet enn lyden av min egen kropp, mitt eget hode, for når vannet lukker seg rundt ørene, så blir det sånn. Som om jeg er helt aleine der uti vannet. Jeg var der. I et halvt minutt fløt jeg i sjøen etter å ha sett en god venninne si ja til sin fyr.

I helga som var, den siste helga i august, så jeg den nye filmen til Joachim Trier på Cinemateket. Jeg fikk ikke sett Reprise da de viste den på fredagen, jeg fikk ikke sett skuespillerne i favorittfilmen min se hverandre igjen for første gang på mange år og snakke om innspillinga. Jeg så heller ikke Oslo, 31. august da de viste den med påfølgende samtale. Men jeg så Louder than bombs, og den var vakker. Den var ingen ny Reprise, men jeg trenger heller ikke en ny favorittfilm. Jeg har Reprise, jeg elsker Reprise, alt i den filmen elsker jeg, så høyt, dere aner ikke. Den redder livet mitt igjen og igjen og da er det på en måte ikke lov å bli skuffa når de andre filmene man gleder seg til ikke gjør det. Men det var mye i Louder than bombs som redda i hvert fall dagen min. Jeg anbefaler å se den. Men det jeg skulle fortelle dere nå, handla ikke så mye om filmen, som om å se utover salen og plutselig se et stort fnugg i lyset fra filmviseren, som når dere kan se støvet som lyser og flyr rundt i strålen, men dette var som mange støvfnugg knytta sammen, det så ut som en hel løvetannkrone når den har visna, og den lysende lille ballen fløt der, rett foran meg litt til høyre, og på lerretet hørte jeg musikken til Ola Fløttum, som får meg til å ville skrive all verdens fineste bøker, og to tenåringer gikk tur i grålysninga og jeg kjente at akkurat den scenen der, den kan redde livet mitt en gang jeg trenger det, akkurat den. Og jeg var der, akkurat da, i kanskje et minutt fløt det store støvfnugget innenfor synsvidden min og glitra i lyset fra filmen som dere alle burde se når den har premiere i oktober.