Best just nu:

Hvis det skulle regne, eller hvis dere skulle bli lei av sola. Her er noen favoritter fra denne sommeren:

LåtCan’t feel my face – The Weeknd

Jeg har hørt litt på The Weeknd før, men ikke så mye som jeg har hørt på denne låta. Jeg elsker å ha den på høyt i hodetelefonene mine, elsker at den har så mange lag, at den liksom er innom flere låter i én, at den har Michael Jackson-vibber. Den falsetten mot slutten der, oj oj oj, skru opp, skru opp, skru opp!

Film: Camp Takota

I know that Takota isn’t the prettiest girl at the dance, but she’s our girl! Camp Takota er filmen mine heltinner Grace Helbig, Mamrie Hart og Hannah Hart har laga sammen, og den er så fin! Den handler om å være leirleder når alt annet i livet har gått skeis, den handler om somrene da vi var 12 og kanskje hadde briller eller kviser eller fett hår eller bare følte oss dumme uansett hva vi gjorde, og at man en gang blir voksen og allikevel kansje har briller som ikke kler oss, kviser, fett hår eller bare føler oss dumme uansett hva vi gjør. Men den handler også om vennskap, kjærlighet, evig sommer og om postkortene som kan redde en hel sommer. Jeg lo og gråt og gleder meg til å se den igjen og igjen.

Serie: Rita

Jeg så altså alle disse episodene i nærmest ett jafs og ble så glad i Rita. Hun er en slags dansk lærerversjon av Hank Moody (Californication), hun drikker kanskje litt for mye, røyker absolutt for mye, prater for høyt, driter seg ut og gjør sitt beste, hele tida. Hun er lærer på en barne- og ungdomsskole og serien handler om livet på skolen og hennes liv der hjemme. Så sårt og fint om barn og lærere og foreldre, byråkrati, regler som brytes, ting som må sies selv om det gjør vondt og alt som sies i mellom som kanskje burde vært usagt. Sesong 1 og 2 ligger ute på Netflix nå, og sesong 3 kommer.

Bok: Alle dere som leste Stephen King da dere var yngre, eller som sparer til å få kloa i John Ajvide Lindqvists Himmelstrand som utkom nettopp, dere kan med hell varme opp med Eskil Aasmuls Ut av mørket. Jeg koste meg så mye med denne fortellinga, som handler om Lerkeveien og dens innbyggere. Her får dere rampestreker fra gatas guttegjeng, fortellinga om en mystisk fyr som bor aleine uti skogen, familiedramaer på rams og et mysterie som går helt tilbake til Estonia-katastrofen da den sank i 1994. Det kribla i magen mens jeg kjapt bladde meg gjennom denne på to varme sommerdager. Anbefales!

For de som kanskje ikke har noe til overs for skrekkmestrene King og Lindqvist, så har jeg mer på lager. Om igjen av Monica Isakstuen er en av de fineste bøkene jeg har lest hittil i år. Det var noe med språket og romanens oppbygning som hele tiden fikk meg til å stoppe opp og lese om igjen, streke under og samle på setninger. Det handler om Joyce Hatto og fortelleren Ida, om liv og løgn, om å prøve å bli noen man husker, om angst og levd liv, og alle dagene som forhåpentligvis fortsatt venter på flere av oss. Les denne boka, og les den gjerne sakte.

 

Oslo – Grimstad – Tromøya – Oslo

2015-07-12 11.17.50

Vi var fem dager på Sørlandet. Det var min femte sommerferie der, og ingen av dem har vært særlig lange, men det føles alltid som om vi er der minst dobbelt så mange dager som vi faktisk er der. Jeg husker den første ferien min der, hvordan jeg var superstressa på jobb og tok meg en liten helg fri, reiste dit med bestekompisen min, sov i en smal seng på barndomsrommet til A hvis familie eier sommerstedet. Hvordan vi kjørte ut med båten, hoppa fra den og ut i havet, passet oss for manetene, satt oppe seint og drakk Arendalspilsnere, hvordan jeg ikke turte å hoppe fra treern, gikk barbeint i gresset, spiste frokost ute. Og nå da vi satt rundt bordet for vårt første måltid der og det slo meg, mens jeg så på fyren min, at det er vår tredje sommerferie der, allerede. Tre somre har det altså gått (to og en halv) siden vi ble kjærester. Det føles fint, det er faktisk det fineste jeg har.

Vi dro til Grimstad hvor Krummis tilbringer noen sommeruker, vi drakk sjokomelk til frokost og prøvde å sitte ute, men det blåste så fælt, så vi trakk inn. Men det er sommer uansett. Vi snakka om livet og festivalene og guttene, og så pakka vi kofferten igjen etter et par dager og dro til Arendal, der vi ble henta med båten til A og jeg satt bakerst, som alltid, og fikk halve sjøen i ansiktet hver gang vi kjørte på en bølge. Jeg elsker det. Vi har aldri hatt hytte, men dette sommerstedet er på en måte litt mitt også nå. Fem somre har det blitt, og flere skal det bli. Jeg føler meg hjemme der, når jeg vandrer barbeint rundt i gresset, når jeg jogger om morgenen når jeg orker, når vi tenner i peisen på kjølige sommerkvelder eller sitter ute til myggen spiser oss levende i varmen.

Det er rart hva en sånn miniferie kan gjøre, en helg mellom arbeidsdagene, sjøsprøyt i ansiktet, svaberg og gress under føttene, å synke uti sjøen selv om den bare holder 17 grader, å klø på myggstikkene og til slutt kjøre den fire timer lange bussturen hele veien hjem med Sommer i P2 på øret. Nå er jeg tilbake i byen og jeg har vært innom kontoret og rydda i mailboksen, sendt avgårde bøker og boksingler, vanna plantene på kontoret og så sykla hjem igjen, laga middag og nå sitter jeg her, ved skrivebordet, hører på lyden av Tøyen utenfor (20-bussen som ramler forbi langs Ring 2). Om såvidt over en måned skal vi flytte 900 meter borti gata, til Galgeberg. Der skal vi forhåpentligvis bo i mange somre framover. Pakke kofferten og ta bussen til Harebakken, bli henta av A, kjøre ut til sommerhuset. La kroppene synke uti sjøen uansett temperatur. Kjenne på gresset under føttene. Ta en pause.

Gjenta ved behov

uten navn

juli gjør meg alltid litt trist

som om sommeren allerede er over
nesten
som om vi er blitt femti allerede og kanskje ikke engang har femti år igjen
selv om det går an å bli hundre
noen der ute blir hundre
og noen somre varer nesten til oktober
men hvor ble tida av?
hvorfor bada jeg ikke hver dag?
hvorfor bader jeg ikke nå?
og det er nesten ingen veps i år
ingen humler heller
det slår meg her jeg sitter i bakgården, heller enn inne
for man må i det minste være ute når det er sommer
om så bare i en skyggelagt, støyete bakgård
(noen klipper buskene med en bråkete maskin i nabogården)
det slår meg at i fjor jaget jeg veps hele tida, de timene jeg satt her
nå jager jeg ingenting
og de sier at hvis biene forsvinner, og vepsen, og humla
kleggen har jeg ikke hørt noe om
så dør vi ut innen femti år
og jeg har aldri trodd at jeg skal leve evig
men jeg har kanskje trodd at jeg skal bli åtti
som farmor
som bodde ved en elv og fikk ett barn
som en spåkone fortalte henne
på tivoli da hun var barn
eller kanskje hundre
som hun dama i Kina nylig
hun spiste kake på hundreårsdagen sin
marsipan og krem
slikket det i seg som et lite barn
og jeg tar meg i å savne vepsen
som jeg er så redd
egentlig
men den vet ikke at jeg savner den
for jeg brukte jo hele forrige sommer
på å jage den bort
fra øl og burgere og kroppen min
men du kan komme nå, sier jeg
vi trenger litt mer enn femti år
noen av oss er jo ikke engang født enda

sms til NØ, 1. juli – også publisert på Flamme-bloggen

Så ja, det er juli. Roskilde er snart over, det er varmt i byen, varmt i leiligheten, varmt i bakgården. Jeg går barbeint ned dit, setter meg i en ikke så behagelig stol, leser ut en bok, begynner på en annen, har med en vannflaske eller saftpose eller øl, alt ettersom hva jeg har lyst på, går opp igjen etter en stund, når det er for ubehagelig å sitte der, eller når jeg vil noe annet. Jeg har ferie i over tre uker til, har automatisk svar på e-posten min der jeg ber de som sender meg mail om å ringe hvis det er viktig, men ellers lese en bok, spise en is, ta et bad. Det er sommer nå.

Å være hjemme fra Roskilde var tristere enn jeg trodde, og jeg tror det var tristere nå enn i 2009, men kanskje jeg bare har glemt. Doctor Who sa det i episoden jeg så i dag, at menneskehetens største styrke er glemselen. Vi ville aldri gjort noe igjen, faktisk ville vi ikke engang født barn, om vi husket hvordan alt kjentes. Å bli født, å leve, å elske, å miste. En så tullete, men fin serie på samme tid. Jeg liker den. Doctor Who sa også i en tidligere episode at å være redd er en superkraft. Si det til angsten min, tenkte jeg. Men det er jo jeg som skal si det til angsten min.

Ikke at jeg har angst så ofte lenger. Jeg løper tre ganger i uka nå, og jeg løp i går, og i dag tenkte jeg: Skal jeg løpe i dag også? For jeg hadde lyst. Det har pleid å være noe jeg tvinger meg til, men nå er det noe jeg velger meg. Plutselig. Jeg løper i Tøyenparken om morgenen, før sola blir for sterk, før varmen blir for trykkende, før jeg har spist frokost og begynt på de begivenhetsløse, men deilige dagene her på Tøyen.

I går hadde vi Roskildefest i bakgården og jeg fikk Krummis til å lage mojito til meg og det var, i noen øyeblikk utover kvelden, nesten som å være på mitt favorittjorde i Danmark. Mojitoen var i hvert fall like god som den vi kjøper der, og jeg hadde kledd meg for anledningen i korte shorts og en rufsete t-skjorte, og tidligere på dagen så jeg Veronica Maggio-konserten på livestream. Hele Arena-publikummet i sommervarmen, alien og ku helt bakerst, som vanlig, og Veronica på scenen som sa at hun håpet dette aldri tok slutt. Så sang hun Hela huset og jeg dansa aleine i stua.

Og så skriver jeg. Er på side 52 i tredje forsøk og det har stoppa litt opp nå, men da er det bare å fortsette. Å være uredd. Så det prøver jeg på. Ingen andre planer i sommer enn dette. Dette i Oslo og på Sørlandet, dette i sommervarmen. Dette i regnet. Dette overalt, til det automatiske svaret skal deaktiveres igjen siste uka i juli. Jeg sier det samme til dere: Les en bok, løp en tur, spis en is, hopp uti, ikke sov bort sommernatta, men ikke sov for lenge utover dagen heller. Legg dere heller i en park. Husk solkrem!