Monthly Archives: mars 2015

Grey’s anatomy, sesong 10, episode 17

Christina ser for seg livet sitt i to omganger, hvis hun velger Owen og får barn, så blir hun ulykkelig. Hvis hun velger vekk Owen og ikke får barn, så blir han ulykkelig og alkoholisert. Det ender med at hun ikke velger noen av delene og så går serien videre. Jeg står på kjøkkenet og har nettopp vaska opp, rydda etter frokosten, J har bursdag i dag og dagen begynte med at en bank ringte meg og fortalte at jeg ikke kommer til å få lån hos dem heller. Jeg begynte å gråte og gjemte meg på do, ikke har jeg bakt kake heller. Jeg har fri i dag for å skrive, men alt jeg tenker på er at jeg ikke får lån og at vi aldri kommer til å få kjøpt leilighet, og nå selger jeg min i Gamlebyen og mamma sier at vi må kjøpe i samme marked, hvis ikke så ‘går prisene fra dere og da trenger dere enda mer i lån’ og hun har jo helt sikkert rett, men det hjelper oss ikke når ingen banker kan gi oss lån fordi jeg tjener for lite og fordi jeg blei forelska i en frilanser og ikke en ingeniør eller en lege. Så jeg står på kjøkkenet etter å ha vaska opp, jeg drikker opp den kalde kaffen min og jeg ser på denne TV-serien som jeg helt tilfeldig begynte på igjen, jeg så en episode fra sesong 11 som går på TV nå, og selv om det ikke er like bra lenger, så er det jo samme greia, man griner i hver episode, det er kjappe intriger, korte storylines og noen litt lengre, evige, som Owen og Christina som aldri helt finner ut av det, eller enda finere, som Meredith og Christina som har krangla i den sesongen jeg ser nå. Jeg lasta ned en plugin og later som at jeg er i USA og dermed kan jeg se sesong 10 på Netflix. De krangler om at Meredith har fått barn og forandra seg, de krangler om at Christina ikke har fått barn og ikke forandra seg. Og jeg ser på dem der de står i brudepikekjolene sine og krangler og jeg tenker på Krummis og meg, på hvem vi er og hvem vi var, og jeg er så glad for at hun er en av mine personer, selv om hun er langt unna, selv om hun har hund og jeg har katt, selv om de sikkert skal flytte til et fint, lite hus med eplehage og flere soverom og jeg aldri kommer til å få kjøpt meg verken en liten eller stor leilighet fordi jeg ikke tjener nok penger, selv om vi kanskje ikke snakker sammen hele tida, så er hun fortsatt en av mine personer, og den som en gang for mange år siden introduserte meg til TV-serien jeg nå står og ser på. L og jeg gjorde det slutt i Ole Vigs gate, i kollektivet der hun bodde, og han gikk inn på sitt rom og jeg gikk inn på hennes, og jeg gråt i senga hennes og ba henne om å sette på noe, hva som helst, og hun satte på Grey’s anatomy, sesong 3, og fortalte meg om hvem som var hvem og så så vi fem episoder på rappen og hun brant sesong 1 og 2 til meg på DVD, og fortsatt er hun en av mine personer, den jeg sendte en mail som ligner denne bloggposten til bare for å sende noen ord til noen, fordi det hjelper å skrive det ned, alt man tenker på, fordi ved å skrive ned dette, så sorterer jeg tankene mine og puster roligere, slapper av, skjønner at det kommer til å ordne seg, på en eller annen måte. Snart har jeg masse penger på konto og ingen banker som vil låne meg penger. Det kunne vært verre. Jeg står på kjøkkenet mitt og ser for meg livet mitt i flere omganger, og alle inneholder J. Det kunne vært verre. Det kunne så absolutt vært verre.