Monthly Archives: februar 2015

2004/2005 going on 2015

Det er et nytt år, et nytt musikkår. Jeg sorterer listene mine på Spotify, hører gjennom gamle ting og finner nye band, nye skiver og glemte band og glemte skiver. Det er litt som å bla i en gammel dagbok, jeg har glemt mye, men husker alt med en gang jeg hører låta, eller ser lista. Jeg husker hvem jeg var i 2010, hvem jeg var forelska i i 2012, hvem som knuste hjertet mitt igjen og igjen i 2011.

Jeg er ute og drikker øl på en mandag med Heidi og Caroline, og vi snakker om sommeren, om festivalene, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg skal på Roskilde igjen i år eller ikke. Jeg vil virkelig, men samtidig så er det litt trist å reise uten alle som en gang pleide å være med. Jeg har gått gjennom tre gjenger på den festivalen, jeg har vært der med bare samboeren min, og det var fantastisk, så fantastisk at jeg egentlig gjerne gjør det igjen, men samtidig er det litt sårt å drikke den ølen på det fantastiske jordet og vite at de jeg en gang var evig ung med nå er hjemme med nye liv, nye familier, andre interesser. Det er jo sånn det er å være voksen, å bli voksen. Man endrer seg og man kan ikke gjøre de samme tingene igjen og igjen for alltid. Men jeg kan jo fortsatt. Jeg har ingenting som holder meg hjemme, ingenting som holder meg igjen, heller motsatt – så mye som drar meg mot det jordet. Så mange kalde øl, så mange fine folk (jeg ikke kjenner enda), så mange konserter, så mange soloppganger jeg fortsatt vil se, så mange netter jeg vil dra på eventyr. Men kanskje må jeg si, som Krummis en gang gjorde, at programmet får bestemme. Hun venter på Tom Waits, jeg skal ikke være så vanskelig å be. Så Roskilde, i år kommer så mange av mine helter med nye skiver. Det er som å oppleve 2004, 2005 og 2006 på nytt, som å være 18, 19 og 20 igjen. Akkurat som første gang vi så hverandre, du og jeg.

Modest Mouse kommer med ny skive. Death Cab for Cutie kommer med ny skive. Sufjan Stevens kommer med ny skive. Thomas Dybdahl kommer med ny skive. José Gonzales kommer med ny skive. Dere har så mye å velge mellom. Så hvis noen av disse kommer på Roskilde, så ses vi. OK?

I fjor spurte sjefen min meg, etter å ha sett ferielista mi (Roskilde, Slottsfjell og Øya): Blir du ikke lei av festivaler? Av å gjøre det samme igjen og igjen? VIl du ikke, jeg veit ikke, dra på hyttetur eller storbyferie eller noe annet? Jeg tenkte meg om i to sekunder, og så sa jeg nei. Jeg har funnet greia mi. Jeg fant den i 2004, da jeg var en spinkel og sjenert 18-åring som ikke drakk øl og fotfulgte Thomas Dybdahl, da jeg hadde hjertet utapå kroppen og så mange følelser jeg ikke turte å snakke om inni. Da jeg var der med venna mine fra videregående og aldri så for meg å ikke snakke med dem mer enn et par ganger i året.

Og nå er det ti år siden vi var russ, 11 år siden jeg var på Roskilde første gang, fire år siden forrige Death cab-album, fem år siden forrige Sufjan-album, tre år siden vi var på Roskilde sammen, 9 år siden vi var på Roskilde sammen, to år siden vi var på Roskilde sammen.

Men hvem er det jeg prøver å lure? Vi ses jo helt sikkert uansett. Florence kommer jo. Og den høyeste mannen i verden. Og Mew. Og Mojito-bussen. Og den oransje scena. Og jeg.