Å våkne av russen 05:34

Jeg våkner halv seks av at en russebil står parkert på det faste stedet. Hele leiligheten min er pakket ned i esker, noe rot er igjen, noen klær er ikke bretta, en del bøker er fortsatt ikke pakket ned, støvet ligger tykt over koffertene mine, i hjørnene, bak bokhyllene, kommodene. Jeg flytter om to dager. Jeg ligger våken og ser ut av vinduet, ser det lille hjørnet av sol, der strålene fra morgensola treffer bladene øverst i det treet helt til venstre, og jeg hører russen synge, «Don’t wake me up, up, up, up, up, up» synger de og ler og roper, og jeg smiler, kysser J mens han sover videre, står opp, går på badet, pakker en eske før frokost, pakker to esker etter frokost, pakker ned livet mitt i esker. Jeg flytter herfra nå.

Seks år med heisen til åttende etasje, seks år med balkongen der det såvidt er plass til meg, men der jeg har sittet mang en sommerdag og lest bok, drukket øl, strukket på de barbente beina mine, åpna døra for å kjenne etter om det regner, om det er kaldt før jeg drar ut. Så mange fester, små og store, så mange ølbokser som har stått overalt i huset mitt, så mange som har spist middag hos meg, tacotorsdag på taket og grønnsakssuppe rundt det bittelille kjøkkenbordet mitt, som det tok meg noen år å skaffe meg. Bøkene jeg har skrevet her, begge to har jeg skrevet her, mens jeg har bodd der, i Gamlebyen, i skråninga, med utsikten til trærne om sommeren og fjellet om vinteren. Med dårlig dekning inne i leiligheten, sånn at jeg har måttet gå ut på balkongen når pappa har ringt, når mamma har ringt, da T ringte, lyden av regnet mot fjellet om høsten, den tunge snøen på balkongen om vinteren, Bunnpris i underetasjen der jeg har kjøpt middagene mine, is om sommeren, øl på fredagene eller tirsdagene, å gå opp på takterrassen for å nyte sola og Oslo, å se ned på epletrærne hos Oslo Hospital når de blir hvite om våren og fulle av epler om høsten. Å gå til trikken, å løpe til trikken, å miste trikken. Alle gangene jeg har gått opp trappene til åttende fordi heisen har stått. Alle som har vært med meg i heisen. Noen bare en gang, noen mange ganger, altfor mange ganger.

I fjor feira jeg bursdagen min i knøttleiligheten min, og da møtte jeg J. Nå flytter vi sammen i en leilighet på Tøyen. Kanskje skal vi bare bo der et år, men jeg håper det året kommer til å romme like mange fine minner som knøttleiligheten min i Gamlebyen har gjort. Det blir kanskje vanskelig, men jeg har trua. Og så håper jeg det er et sted i nærheten der russebussene kan parkere sånn at jeg hører dem og kan våkne til Swedish House Mafia og Loreen neste år også. Jeg blir så glad av det. Det er helt dustete hvor glad jeg blir av det. Jeg vet at mange blir gale, og jeg forstår dem, men jeg får ikke til å bli sur. Jeg hører dem le og synge og jeg tenker å, så fine dere er. Så fine og unge. Måtte framtida deres være så lys at dere trenger solbriller. Gjør alt dere vil. Og vær snille. Med dere selv og andre. God fest!

Tusen historier

LA er som jeg husker det. Varmt og lyst, varmt og mørkt. Vi kjører overalt, men om morgenen før de andre står opp går jeg en tur. Kjøper frokost, finner en dårlig kopp kaffe, skriver litt, ser på fortauene og palmetrærne og menneskene, båtene i havna og den blå blå himmelen. Vi står i de mørke barene om kvelden, jeg møter nye folk, spør dem hvilken sang de ville spilt om de var DJ for en kveld, får fine svar eller ingen svar. Møtte en eldre, skjeggete mann som jobba på et bryggeri, han valgte seg Otis Reddings I’ve been loving you too long. Han ba meg bli med ham til Chicago, han skulle lære meg alt om øl og whisky. Jeg takka pent nei, og han spurte meg hva min sang ville vært. Min er Fleetwood Macs Go your own way, eller egentlig Dreams (Megaman & Panic city remix), men den er så vanskelig å forklare, så jeg går for nummer to.

I dag løp jeg en runde før frokost, i sola, hørte på musikk og satt i bakgården da jeg kom hjem, svett og glad. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke lukke øynene et sekund, jeg vil bare leve, men om kvelden når vi kommer hjem sovner jeg i sofaen, hver gang. Tenker på fyren min hjemme i Norge, på alt som skal skje når jeg kommer hjem, men først skal det skje mye mer her. En uke igjen, barer å gå til, frokoster å spise, sider å skrive og mennesker å bli kjent med bare for en kveld.

Den første gangen jeg dro hit forandra livet mitt på så mange måter. Folk er annerledes her. De snakker til deg på en annen måte. Jeg er den samme her som jeg er hjemme, men samtidig ikke. De mørke barene er enig med meg, jeg blir sittende på en benk i bakgården og prate med folk, høre dem fortelle meg historier, samle på dem. Jeg tør ikke det hjemme. Hjemme snakker jeg med vennene mine. Å gå på fest er skummelt, jeg vet aldri hva jeg skal si, så jeg menger meg med de vennene jeg alt har funnet, eller som har funnet meg. Men her samler jeg på historier, jeg har ingenting å tape, jeg er fra et helt annet sted, og det er alle andre også, og når lyset slås på og vi skal gå, så sier jeg hadet bra og skriver ned historiene deres morgenen etter. Om bryggerier og vinteren i Chicago, om å lese The perks of being a wallflower og ikke tørre å se filmen, om å slutte å drikke på grunn av en hjertefeil, om jenter de har data og venner de har hatt fra de var små.

LA er de villeste festene og Freaks and geeks på Netflix om morgenen når jeg kommer hjem igjen fra morgenturen min, som jeg enten løper eller går, LA er dørvaktene som klemmer oss når vi går, lysa fra Hollywood og lufta som blåser gjennom de åpne vinduene når vi kjører hjem. Roadtrip til ørkenen og et morgenbad i bassenget, Journeys Don’t stop believin’ som vi synger høyt til. Den er LA.

Strangers waiting, up and down the boulevard / Their shadows searching in the night / Streetlights, people, living just to find emotion / Hiding, somewhere in the night

Og så gitaren. Igjen og igjen og igjen.

Om å fortelle folk at du liker det de gjør

Forrige helg var jeg på konsert med The Captain & Me på Parkteatret. De feira sitt nye album Peter Gabriel – jeg anbefaler deg å kjøpe det og høre på det i sola! Hver låt er så god at den kunne vært en singel. Og konserten var helt fantastisk. Etterpå dro vi på et utested på løkka som bare spilte 80-tallslåter, det var fantastisk. Jeg sto der med J og kompisen hans, vi tulledansa og var glade, og så kom det en jente og tok tak i meg, jeg lente meg ned for å høre hva hun sa, og så fortalte hun meg at hun var så glad i bloggen min og bøkene mine. Jeg smelta, som jeg alltid gjør når folk sier sånt til meg. Det er virkelig helt fantastisk fint å få høre at det du gjør betyr noe for noen. Jeg prøver å være flink til det selv, gripe tak i folk på fest som jeg beundrer, fortelle dem at boka eller filmen eller låta deres gjorde noe med meg, og noen ganger føler man seg jo dum etterpå, som om det man gjorde var teit eller at man burde være kulere enn å si sånt, men når jeg tenker på hvor glad jeg blir, virkelig, jeg kan være glad i dager og uker etterpå bare på grunn av en liten samtale på et utested med en jeg ikke kjenner, og det prøver jeg å huske på selv når jeg gjør det. At disse menneskene, som jeg synes er så bra, kanskje også har dårlige dager der de tviler på at det de gjør duger eller har noen mening for andre enn dem selv. Det er viktig å fortelle folk at du synes de eller det de gjør er bra. Som på en tidligere konsert i år da Even og noen andre fra The Captain & Me sang Totos Africa og Lionel Richies All night long på et vennearrangement, og jeg nesten begynte å grine fordi jeg blei så glad, det var en drøm jeg ikke visste at jeg hadde, og jeg var så glad etterpå og jeg sa det, og skrøt av det nye albumet, det lille jeg hadde hørt da, fordi det ikke var utkommet, og etterpå følte jeg meg dum, fordi jeg var så glad og jeg babla sikkert, kanskje jeg dumma meg ut. Men det var verdt det. Det var bare det jeg ville si.

Så hei du, hvis du leser dette, du som kom bort til meg på Rebell. Du gjorde dagen min, kvelden min og alle dagene som har vært etterpå.

Tusen takk!

Og alle dere som kommenterer, selv om jeg ikke svarer, fordi jeg føler meg så dum i kommentarfeltet, dere er så fine. Husk det, alle.

Møt meg i Montauk

Det er gode tider. Jeg er 27, snart 28, det begynner å gå seg til nå. Det ble kanskje ikke sånn som jeg trodde det skulle bli, noen ting ble bedre, noen ting ble dårligere, og det er ikke over enda, nok av tid. Tid er alt vi har, helt til den stopper for oss, og det veit vi jo ikke når er. Så det er bare å fortsette, stå opp hver dag, gjøre sitt beste.

tumblr_mts8mlkNGa1qln39fo1_500

Jeg danser om morgenen, etter frokost, før tannpussen. Kent har sluppet ny singel som er god å gå til, jeg har kjøpt meg anorakk og sekk og ser ut som sunn og frisk ungdom (bare løgn, selvfølgelig, men det er godt å se ut som en friskus selv om jeg ikke er en), jeg går til og fra jobb og det er ikke ille, ikke ille i det hele tatt, det blir ca 6-7 kilometer trasking om dagen. Jeg hører på soul-lista mi på shuffle på jobb og nynner noen ganger høyt uten at jeg merker det sjæl. Fant denne Kygo-remixen av Marvin Gaye på soundcloud og skrudde opp.

tumblr_mw3jbidaqn1svceedo1_500

Jeg har aldri hatt problemer med tid, aldri følt meg gammel eller vært redd for å bli eldre, man er den man er, men det slår meg at det plutselig er 10 år siden veldig mange viktige ting skjedde i livet mitt. Jeg kan se på spillelister jeg lagde i 2010 og tenke at jeg lagde dem i fjor, og det er både rart og fint, tida bare er der og jeg tenker ikke særlig over den, men det var først da jeg så en greie på nettet med topp 10 scener fra Eternal sunshine of a spotless mind i forbindelse med 10-årsjubileet for filmen at jeg skjønte at det nå har gått ti år siden 2004. Det faktum at jeg fyller 28 i år og dermed var 18 for ti år siden har ikke vært noe jeg har tenkt på før jeg plutselig så bildene av Joel og Clementine på nettet, den filmen som har bodd i hjertet mitt siden jeg så den den gangen på kino i København, en støvete sommerdag i 2004, da vi gikk oss bort på veien hjem, den turen som senere ble en scene i en roman jeg ikke visste at jeg skulle skrive. Helge som la seg ned på bakken for å ta bilde av solnedgangen.

tumblr_mzc9gk59Wd1s5746vo1_500

Jeg som var tynn og 18 år gammel, langt hår og spisse hoftekanter, hengslete holdning og for store solbriller, jeg var så forelska at det gjorde vondt og uten at jeg helt skjønte hvordan, så hadde vi blitt kjærester, han og jeg, og han var ikke med og så filmen, den så vi uten ham, men vi så den mange ganger sammen etterpå. Og den filmen har jeg sett mange ganger siden ham, med mange andre, og alene. Jeg har grått i en kinosal i København da de viste den på Cinemateket der i 2010, jeg har grått under dyna hjemme i senga, jeg har grått på gulvet til en kompis da vi så den på veggen hans, den filmen er umulig for meg å se uten å begynne å gråte. Jeg gråter for Joel og Clementine, for deres famlende forsøk på å prøve igjen, for latteren i oppgangen på slutten, for Mary som elsker Howard for andre gang uten å vite det selv, for Stan som tilbyr seg å kjøre henne hjem og blikket hans når han ser på henne, jeg gråter for alle gangene jeg har prøvd igjen, og for alle gangene jeg har gitt opp. Jeg gråter for alt jeg visste da jeg var 18 og alt jeg vet nå som jeg ikke visste da. Tenk at det er 10 år siden den filmen kom? 10 år siden jeg var 18 år i sommeren som aldri tok slutt, før den kræsjlanda i 2005 og hjertet mitt som gikk i tusen knas sammen med den?

tumblr_n0nc02Y6rO1rfoocpo1_500

Tenk at jeg sitter her nå og hører på Marvin Gaye og skriver på det som forhåpentligvis skal bli min tredje bok. At jeg står opp hver morgen og lager kaffe, at jeg går til og fra jobb, 6-7 kilometer hver dag, at jeg snart flytter inn i en leilighet på Tøyen med den fineste fyren jeg veit, som jeg ble sammen med uten å helt vite hvordan jeg fikk det til, jeg er ikke like tynn, men har like langt hår (ok, bare på den ene siden), jeg har fortsatt hengslete holdning og for store solbriller (det er de samme jeg kjøpte den sommeren) og til sommeren skal jeg på Roskilde igjen, og på Øya igjen, jeg skal spise kake for å feire mitt tiende Roskilde-år, vi skal ikke gå oss bort, fordi vi kan alle veiene nå – og det er både fint og litt trist. Men om ti år håper jeg at jeg ser tilbake på 2014 og alle tinga jeg visste nå og som jeg vet da at jeg ikke visste, og kanskje vil jeg ha sett en ny film som skal forandre livet mitt, eller kanskje jeg skal se Eternal sunshine igjen og feire dens 20-årsjubileum.

Uansett håper jeg at jeg er glad. At jeg står opp om morgenen og lager kaffe, at jeg fortsatt lever, at jeg gjør det igjen, alt som også gjør vondt.

tumblr_n1h1vbjoD61ry60e1o1_500

 

 

 

Albert Camus: Midt på vinteren oppdaget jeg at inni meg hadde jeg en uovervinnelig sommer

Det er helt latterlig hvor bra jeg føler meg når jeg går i sola, med Converse på beina og skinnjakke på overkroppen, i stedet for klumpete vintersko og en jakke som får meg til å føle meg tjukk og innpakka. Når jeg går der, og det er bar asfalt under beina, og små flekker av gress der snøen pleide å være, og jeg myser mot sola, så er det liksom ingenting som gjør vondt lenger, det er ingenting som føles feil. Det som kanskje kunne blitt stress, trekker jeg på skuldra av – jeg fikser det. Det som bare føltes håpløst når jeg prakka meg inn på en allerede full trikk, er ikke lenger tilstede engang. Jeg sier ikke at jeg ville vært lykkelig hele tida om jeg bodde et sted uten snø, jeg tenker mer på hvor jævlig heldige vi er som får oppleve det – å gå fra sørpe til sol. Å huske at det ikke alltid er sånn. Og snøen kommer sikkert igjen, vi er bare i februar, mars har ikke kikka innom enda engang, og jeg veit at jeg sikkert kommer til å grine når jeg våkner opp til snøen igjen, men jeg har fått smake på dette livet litt nå. Jeg har drukket kaffe i sola, følt meg tusen kilo lettere når jeg hopper nedover trappene på jobb i lette sko og bare én strømpebukse i stedet for to. Jeg veit at det finnes, der ute et sted.

Om å telle ned til våren

Januar har vært den vanlige berg og dalbanen. Snø i fjeset om morgenen, varm dyne over kroppen om kvelden – tidlig kveld, for jeg vil egentlig bare legge meg med en gang jeg kommer ramlende inn hjemme, enten klokka er fem, seks, ti eller tolv. Jeg har sett utrolige mengder TV, lest fem bøker, skrevet litt og spist for mye mat. Jeg har begynt å trene igjen, jeg har meldt meg på hip hop-kurs og står i en dansesal en gang i uka mens jeg prøver å grave fram gamle triks fra kroppens minne. Jeg kan fortelle dere at kroppens minne er dårlig, om mulig ikke-eksisterende, men selv om jeg står bakerst og sliter og ser sånn her ut:

og på gode dager litt sånn her:

Så er det morsommere enn SATS. Tror jeg.

Jeg går til jobb om morgenen, fordi jeg bare blir deprimert av å kjøre kollektivtrafikk. Den kommer aldri når den skal og hvis den kommer, så er den enten så full at den kjører forbi, eller så klarer jeg akkurat å presse meg inn og så lukter det våte klær og jeg dunker borti medpassasjerene med veska og treningsbagen og albuer og de får håret mitt i ansiktet og jeg ender opp med å gå av før jeg skal, for jeg vil ikke plage noen, men det er umulig å ikke plage folk når man må stå oppå dem, om så bare fem minutter. Jeg velger meg fortauet. Jeg velger meg en gåtur. Jeg har votter og lue, jeg har musikk på øret og bein å gå på. Sykkelen min skal fikses med en gang snøen smelter igjen, og da skal jeg suse langs sykkelveiene igjen.

Hvert år teller jeg mandager i januar. Det er lettere enn å telle dager, man kan fort bli motløs av å tenke at det er over 60-70 dager til våren kommer, men det er ganske overkommelig å tenke at det kanskje bare er 8-9 mandager igjen å stå opp før det er lysere og varmere. Ukene går jo, enten vi vil eller ikke. Vekkerklokka ringer og man må stå opp, og man går på jobb eller skole, og man skriver to-do-lister og man stryker ut det man klarer å gjøre, og man er flink eller man har forbedringspotensiale, og så går man og legger seg, og så gjentar man dagen etter. Men det er fint.

2014 har alt i alt oppført seg pent hittil. Og på to-do-lista for året står skriving, rydding, pakking, L.A. i april, bli samboer, være glad. Jeg skal bo i leiligheten til Krummis, der jeg har vært på besøk mang en gang, og nå skal den være min til låns i et år, sammen med J. Vi skal ha et kjøkken som ikke er i stua, vi skal ha frokoster med radio og avis, et vindu man kan åpne for å lukte på våren og sommeren, en bakgård å parkere sykkelen i, vi skal ha en stue med et spisebord vi kan invitere gjester til spillkvelder og middager ved, vi skal ha et eget soverom og hvert vårt skrivebord, vi skal jobbe om kveldene og i helgene, og vi skal ha det fint. Jeg sparer penger og har laga budsjett. Jeg har kjøpt meg stavmikser og skal bli suppedronninga. Noen ganger er jeg redd for at alt skal gå til helvete, og noen ganger snakker vi om det, og så går det over igjen.

Men som Miri sa, det nytter ikke å være redd, selv om ting kan ta slutt. Ærlig talt, det er som å slutte å drikke sjokolademelk fordi den forrige kartongen blei tom. Og det er jo helt sant.

I kveld skal jeg danse igjen, i for stor bukse og slarkete t-skjorte, og uansett hvor sliten jeg er når jeg drar på trening, så er jeg energisk og glad når jeg kommer ut i vinterkulda etterpå med vannflaska i hånda og musikken i kroppen. Og om bare 6-7 treningskvelder kan jeg kanskje vandre hjem på bar asfalt i treningsklær heller enn innpakka i ull og skjerf og vinterjakke. Og uansett om våren lar vente på seg, så smugstarter jeg med en tur til Los Angeles, der er det sommer hele året. Jeg skal skrive i hagen til Nina mens hun er på jobb, og vi skal dra på eventyr om kvelden. Og når jeg kommer hjem, er det vår i Oslo også, og så flytter vi. Ikke bare jeg denne gangen. Ikke bare jeg så langt øyet kan se.

2013 del 5: i want to see the bright lights tonight like Linda Thompson

Med en gang oktober bikker november, så kommer den. Julestemninga. Folk irriterer seg kanskje over julemarsipan i hyllene fra starten av oktober, men det eneste jeg irriterer meg over er min egen hang til å nekte meg selv den før 1. november. Jeg sprekker hvert år. Hvorfor skal man nekte seg noe man vil ha? Litt fordi det er spesielt og litt magisk og jeg vil at det skal holde seg sånn, ikke bli noe jeg har hele året, alltid. Jula er magisk. Jula er alt det som er fint og klissete og lyst og varmt og mjukt i reklamene, jula er den lyden av dryssende snø og bjeller i det fjerne, jula er alt det som ikke egentlig finnes på ordentlig og det er derfor jeg elsker den. Illusjonen av snille barn og varme familier, en høytid uten stress der ingen fryser og ingen er sinte. Jula er jo ikke sånn, jeg veit det, jula er gavestress og familiekrangler, mennesker som ikke engang har en familie å krangle med og barn som vokser opp uten å noensinne pakke opp en eneste gave.

Min jul begynner fredag 29. november når Nils, J og jeg sitter på gulvet og ser Love, actually mens vi drikker øl. Jeg drikker juleøl jeg har kjøpt på vei hjem fra København og Malmö, der jeg var oppe hele natta og så sovna altfor tidlig dagen etter. Jeg griner på starten og midt i filmen, jeg griner av flyplasscenene og når Emma Thompson åpner julegaven sin og når hun retter på sengetøyet mens hun gjemmer seg på soverommet. Men jeg griner ikke av jula før på julaften. Jeg griner aldri av jula før på julaften. Og mens jeg venter på julaften, så jobber jeg, det snør og så smelter det igjen, jeg drikker julekaffe og pakker inn julegaver, jeg står opp tidlig og går seint fra kontoret. I slutten av adventstida kommer Nina og Jared fra LA og vi går ut og går ut og går ut igjen, vi har vår årlige julemiddag på Mr. Hong og de andre drar på nachspiel og jeg drar hjem. Men jeg har glemt nøklene mine og J sover så tungt og jeg klarer ikke å vekke ham med mine anrop og den pipete ringeklokka selv om jeg hele tida tenker at nå våkner han, nå våkner han, nå våkner han, men etter en time i regnet ringer jeg til Camilla og hun sier at jeg skal ta en taxi til dem, så jeg praier en taxi og sier adressa. Det er på Grorud, er det ikke? spør sjåføren. Haugen, ja, svarer jeg og så kjører vi, gjennom tunnelen og mot Furuset og Grorud, mot den lave blokka der lille-Simen bor. Sjåføren setter meg av et stykke unna, spør om jeg klarer meg, om jeg finner fram. Jeg har vokst opp her, sier jeg og prøver å smile, men jeg er iskald og hakker tenner, så jeg vet ikke helt hvor bra det ser ut. Han vinker til meg fra førersetet og jeg løfter hånda tilbake før han forsvinner nedover bakken og jeg går med forsiktige støvlett-skritt nedover den gjørmete gressbakken og så hører jeg musikken alt der, dunkinga fra bassen og latteren gjennom vinduene og døra nede står oppe, så jeg går rett opp og når jeg kommer inn, så ler de og sier at jeg ser ut som en våt katt. Jeg får pledd og jule-øl og pizza og Nina ler og sier at det er straffen for å ikke komme på nachspiel, da må man stå ute i regnet og angre litt før man gjør det riktige. Jeg tenker at hun forsåvidt har rett, og så danser vi til Bastilles «Of the night» og noen timer seinere drar jeg hjem til en våken kjæreste og får krype inn under dyna og endelig sove. Men det var verdt det. Timen i regnet og den sjuke taxiregninga og alt sammen. Det var så verdt det.

Så blir det jul på ordentlig, og det er ikke snø. I hele romjula er det ikke snø, ikke her, ikke på Furuset, ikke i Hakadal, bare på TV, akkurat som at sola alltid skinner på TV, er det snø i jula på TV, der er det jul på ordentlig. Og vi ser Alene hjemme og vi ser The Family Stone og vi ser Karl Bertil Jonsons julafton og vi spiser ribbe og vi spiser riskrem og vi åpner pakker og jeg nynner på julesanger mens jeg rydder gavepapiret etter en million leker og pysjamaser og sminkeskrin og alt annet som hører med når man feirer med to små barn. Ti minutter for meg selv mens jeg nynner på «Nordnorsk julesalme» og presser gavepapiret ned i en pose, sorterer vekk det jeg tror er papir nok til å sorteres som papir. Det ble jul, og så gikk den over.

Jeg hamstrer julemarsipan på halv pris og så blir det nyttårsaften og vi feirer med Furuset-gjengen. 2013 blir til 2014 og kort tid etterpå drar Nina hjem igjen til LA, jeg blir forkjøla og gjemmer meg under dyna og det har fortsatt ikke kommet snø. Men det går bra.

2013 var et kick-ass år. Et eventyr. Jeg er klar for 2014. Jeg vil løpe mer og spise mer god mat, jeg vil lese flere bøker og reise mer. Jeg vil gjøre en god jobb og være en god venn og kjæreste. Jeg vil stå opp tidlig og legge meg seint. Jeg vil danse hele natta og ha en ryddig leilighet. Jeg vil være bra. Eller som Heidi så fint sa det: Jeg vil springe fort og le masse, akkurat som Henriette Steenstrup sa. Og hver dag vil jeg gjøre mitt beste. Blir det ikke bra nok, så er det alltid i morgen.

2013s beste etter hukommelsen:

The secret life of Walter Mitty på kino, å kjøre sovetog til Stavanger, En som deg på kino, Drinking buddies på internett fordi den aldri kom på kino (jeg har bestilt dvd-en, ikke saksøk meg!), London Grammar – If you wait i hele november, Daughter – If you leave ut av mobilhøyttalerne mine i Thailand og i hele leiligheten min resten av året, Ásgeir Trausti – Dyrd í dauðaÞögn mens vi halvsov etter lange og søvnløse sommernetter, Heidi Furres Parissyndromet på vei til Thailand, Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet på trikken, Truls – Out of yourself på vei til jobb i sluddet i februarmorgenene, Haim på Øya og frysninger på ryggen og tårer i øya, dagsfylla på Karpe Diem på Roskilde med tårer i øya og frysninger på ryggen, Cat Power på Øya og å måpende se henne sjangle over scenen og skrike i to mikrofoner mens gåsehuden sto opp til nakkehåra mine, å grine på Slottsfjell til «The Bottomless sea» av Unnveig Aas, å danse i stua til «Stockholm syndrome» av CLMD som jeg gikk glipp av på Slottsfjell, å synge høyt og falskt til «The monster» når jeg var aleine på kontoret, all ølen som har vært kald og alle klemmene som har vært varme og helt på tampen av året, den coveren her av «Undressed» og titusenvis av ting jeg veit at jeg har glemt.

Løp fort og le høyt! 2014 blir et eventyr!

2013 del 4: brand new Oslo

Det regner i bøtter og spann og det føles som om det er den første gangen det gjør det i sommer. Denne sommeren har vært en evig solfylt dag, selv kveldene har vært lyse, ølen har vært kald, han har vært varm, han legger igjen små lapper rundt om i leiligheten min der han skriver ned ting han liker ved meg (rynkene rundt øynene mine), jeg står opp tidlig og lager kaffe, nykverna kaffebønner, varme rundstykker, jeg jobber på et kontor, jeg skriver ikke, jeg bare prøver – det tomme dokumentet og redselen for at jeg ikke klarer å skrive hvis jeg er lykkelig. Men jeg prøver å bare nyte det. Å være lykkelig. Høsten kommer tidsnok.

Og høsten kom, men den var lys og varmere enn jeg forventa, eller kanskje jeg bare har blitt flinkere til å kle på meg med åra. Jeg tok toget til Stavanger, det var sol, men kaldt i været, sånn skarpt i lufta. Jeg elsker å kjøre sovetog. Jeg kjørte forbi Bryne og fant Bøker og Børst der jeg satt aleine, men på internett. Jeg leste bøker og tenkte jeg burde gå på kino, men jeg gikk tilbake til hotellet i stedet. Jeg elsker å bo på hotell, det føles som å være aleine hjemme, sånn som aleine hjemme føltes da man fortsatt bodde hjemme og huset egentlig var fullt av folk hele tida. Foreldre og søsken, og så plutselig, hele huset for seg selv. En helt annen stillhet. Men man gjorde jo kanskje bare det samme som alltid. Så på TV eller leste en bok. Sovna før noen kom hjem, eller ropte hallo tilbake da noen kom hjem og man fortsatt var våken. Jeg så OSV. på teater og var nesten aldri hjemme, alltid ute med noen fine folk, på quiz på Litteraturhuset og underskogspils, spiste sushi til middag og hørte folk lese fra bøkene sine. Frøydis ga ut bok og vi feira den på Liebling, så gikk vi ut for å danse med Furuset-gjengen og det tok en evighet før de kom, vi venta og venta og jeg ga nesten opp, men så kom de inn døra på Jæger, en etter en, og jeg klemte dem og så var det en som kom bakfra og la hendene foran øynene mine. Små hender og jeg skjønte ikke hvem det var, for hun sa ingenting. Hadde hun sagt noe, hadde jeg hørt det, og så fjerna hun hendene sine og jeg snudde meg og hylte, der sto Nina, hele veien fra Los Angeles og til Oslo hadde hun flydd for en helg og her sto hun. Griner hun? spurte gutta, og Nina nikka. Hun griner. Så klemte vi og så dansa vi.

Høsten var bokhøst på en helt annen måte enn jeg er vant til, men det er travelt i forlag også. Det er ikke lange køer eller sinte kunder eller glade kunder, men det er høstlister og nye bøker, kasser med bøker som kommer til kontoret og som jeg sender ut til de som skal ha dem. Slippfester og stifting av boksingler mens jeg hører på Radioresepsjonen. Jeg går trappa opp til femte etasje med morgenkaffen min i hånda og jeg passer Sjome for siste gang, for rett før jul får hun slag og må avlives. Den lille, rare, hvite katten som har bodd hos meg mange uker de siste åra. Hun var så mjuk og fin og de ukene hun bodde hos meg i høst sov hun oppå brystet mitt om natta. Hun var en sånn katt man blir glad i med en gang. Mjuk og rar, grønne øyne og små poter som tråkka seg plass i hjertet mitt.

Jeg ligger ikke på gulvet mitt fordi alt er vanskelig denne høsten, jeg prøver å stå opp tidlig og jeg prøver å holde leiligheten ryddig. Livet, et evig prosjekt. Men det går bra. Høsten er Daughter-konsert på John Dee og Frances Ha på kino. Jeg går og leser samtidig og boka jeg har nesa i denne høsten er De håpefulle av Nicolai Houm. Satan, for en bok. Jeg håper noen av dere fikk den til jul. Jonathan Johansson slipper «Den brända jorden» og jeg går og går og går i Oslo med den på full guffe i headsettet.