litt av 2014 hittil på shuffle

2014 i musikk

den sangen jeg alltid sang i dusjen om morgenen der to jenter covrer en av fjorårets største guilty pleasures for min del og de klarer å gjøre den til en trist, men fin låt – den låta jeg hørte på i bilen til Nina mens vi suste langs motorveiene i Los Angeles og sola sto høyt på himmelen, traff meg i øynene gjennom palmetrærne, jeg hørte feil i refrenget og trodde hun sang we’re only seventeen, men fant ut at hun egentlig synger we’re on each others team, og begge deler er like fint, egentlig – å våkne fem om natta av en russefest oppi svingen og bli liggende og smile i senga, en av de siste ukene jeg skulle sove i leiligheten der jeg har bodd i seks år av livet mitt, ikke vekk meg, sang chris brown, og sola smøg seg innover gulvet, innover ryggen hans ved siden av meg, og jeg hørte 19-åringene feste som om de aldri skulle gjøre noe annet, og jeg reiste meg og gikk bort til vinduet, prøvde å se etter dem, finne dem et sted der ute, vinke til dem og smile, men jeg så ingen, bare trærne, de grønne trærne og musikken et sted der borte fra, en uke senere flytta vi til tøyen og jeg hørte ikke flere russebusser – den nye låta til L.O.C. som får meg til å gå i takt og føle meg tøff i trynet og når trommene kommer inn så går skrittene hardere og hardere og hardere helt til refrenget tar det helt ned igjen, igjen og igjen – den låta jeg løp bort til DJ-en på Kunstnernes Hus og spurte hva het, og hun sa  navnet på artisten, Tellier, sa hun, og jeg sykla hjem aleine gjennom mørke Oslogater i regnet og jeg stoppa på hvert lyskryss for å lete i Spotifylistene og på første låta jeg trykka på når jeg kom inn på artistprofilen traff jeg blink, og så sykla jeg hjem til et riff som minner meg om Radioheads fineste låt, som minner meg om en seng på Bislett og en fyr med for mye instrumentalmusikk i listene sine, som minner meg om en jeg en gang var, om regnet som traff meg i ansiktet på vei hjem, og det kjentes ikke kaldt ut – stemmen til Whitney Houston over en klubb-beat og den første kvelden på Roskilde mens vi venta på teltet vårt og drakk kalde Tuborg mens hele sommeren lå for våre føtter – soundtracket til den fineste filmen jeg så i fjor, The Secret Life of Walter Mitty – den første låta på lenge som har fått meg til å sette på repeat-knappen igjen, stemmen som er så sår og forsiktig, beaten i bakgrunnen som minner meg om en låt vi pleide å danse til i 2008, på de utestedene der det var klissete på gulvet og vi alltid ble for fulle, men aldri kasta ut – låta Nina sender meg og som jeg faller for med en gang, og når jeg forteller henne at jeg hører på den hele tida, skriver hun tilbake at hun dør litt inni seg, men samtidig føler seg helt levende når hun hører på den, om jeg skjønner hva hun mener, og jeg skjønner akkurat hva hun mener – den låta som får meg til å gå som en på film – den dumme partylåta som får meg til å lage en spilleliste som heter åååå-å-å, ååå-wåå-hå-hå – den nye låta til Wye Oak, bandet som holdt meg med selskap da jeg var ensom, men som nå holdt meg med selskap da jeg var sint – ny låt fra Interpol som høres ut akkurat som de alltid har hørtes ut, og jeg liker at ting er som de alltid har vært, jeg har aldri skjønt poenget med at man må forandre seg, at ting må forandres. Jeg skjønner selv at de må det, at de gjør det, men det er godt at noe fra 2004 fortsatt er som seg sjæl.