Monthly Archives: oktober 2014

Skivene som redda livet mitt

Jeg blei tagga i en sånn liste på facebook, og det som skulle bli en liste ble en historie i skiver, og fordi jeg prøver å slutte å være redd for å skrive, så kan jeg jo begynne her.

1. kent – Hagnesta Hill: ikke det første albumet jeg kjøpte, dessverre, men et evig album som har snø i lufta, oppveksten på Furuset, utsikta fra alle rommene jeg bodde på og hyllesten av Joakim Berg i seg

2. Sigur Ros – ( ): jeg husker fortsatt første gang jeg hørte denne plata, jeg husker hvem som viste meg den og jeg husker at da han dro hjem, så hadde jeg fått låne den, dette var før Spotify og jeg lasta ikke ned skiver fra nettet, fordi jeg var redd for å bli arrestert, og jeg hørte på den lånte skiva mens jeg så opp i taket og jeg var både sjukt lykkelig og bunnløst trist på samme tid. Den er lyden av en av mine sterkeste forelskelser og den absolutt verste hjertesorgen. I dag blir jeg bare glad når jeg hører på den, selv om dere kanskje vil se meg tørke en tåre eller ti.

3. Goo Goo Dolls – Dizzy up the girl: Dette, derimot, var den første skiva jeg kjøpte sjæl. Jeg kjøpte den på Hysj! Hysj! og jeg satt i bilen til pappa mens han og farmor var inne på senteret og handla, jeg satte den inn i bilstereoen og jeg pleide alltid å skippe de hardeste låtene, jeg likte John Rzeznik, ikke han andre, så jeg hørte på Slide, Iris, Black Balloon og den slags, men jeg hørte etterhvert på hele skiva, og jeg vet at det ikke er kvalitetsmusikk, men satan, som jeg elsket den da jeg var 12. Notatbøkene mine var fulle av tekstene, som jeg skrev ned mens jeg hørte på, trykka på pause, trykka på play, pause, play, pause, play – could you whisper in my ear, the things you wanna feel…

4. RHCP – Californication: lukta av en gutt på 16 da jeg selv var 14, den altfor store blå discmanen jeg gikk rundt med, som hadde shock control, men som skippa i sporene for hvert skritt allikevel, Scar Tissue midt på natta og drømmen om å ha sola i øynene hele året.

5. Bon Iver – Bon Iver: en av verdens vakreste skiver, start til slutt. Å begynne å grine en novemberdag med snø i lufta og en hals som snører eg sammen som skjerfet du har knytt rundt den når stemmen hans synger eller gitarene slår inn eller koringa kryper nedover ryggraden din og trommestikkene slår på hjertet ditt. Ca. sånn.

6. Thomas Dybdahl – Stray dogs: Thomas må med, men jeg visste ikke at det skulle bli dette albumet. Jeg likte det ikke den første gangen jeg hørte på det, ei heller den andre, tredje, fjerde eller femte, men nå. Hvis du spør meg nå hvilket album han har laga som er best, så vil en stemme inni meg rope at From Grace er en av hans vakreste låter, men at albumet Stray Dogs er fullkomment.

7. Tina Dickow – Notes: Et lite, skurrende akustisk album med låter som hun senere har spilt inn i ordentlige studioversjoner, men dette vil alltid være favoritten min. Sort/hvitt coveret da jeg kjøpte den selv, den brente cd-en jeg fikk høre det på aller først. Du kommer til å like dette, sa han. Han hadde som vanlig rett.

8. Damien Rice – O: Enda et album fra den tida, den tida da de beste albumene blei tredd nedover huet og hjertet mitt av folka jeg hadde rundt meg. Min første favorittlåt herfra var Cannonball, så blei det Delicate, så blei det Amie, og så blei det Older Chests, og den har holdt seg. Stått på stedet hvil. Overlevd tida som har gått, for å si det sånn.

 

9. Death cab for cutie – Plans: jeg sto i London i 2005, på Virgin Megastore, og de spilte denne, og jeg grep tak i en fyr med Virgin-t-skjorte og sa: Hva er dette? Og han pekte, og jeg kjøpte, og sorrow drips into your heart through a pinhole og jeg bodde på Skullerud og jeg overlevde, jeg blei meg, og hullene tetta seg

10. Tim – Lübeck (demoen): Den brente skiva som står ved siden av studioalbumene deres. Midt i byen var med på samtlige mixtapes jeg lagde fra jeg var 16 til jeg slutta å lage dem.

Burde aldri slutta å lage dem.