Whitney Houston sang: så lenge jeg har deg, og du satt rett framfor meg med en kald ølboks i hånda og myste mot sola

Sommeren min begynte for fullt da vi ankom Roskilde og fikk båndet på hånda. I stedet for å løpe og stresse med å finne teltplass, så kjøpte vi oss et brett med øl og så på folka som løp, som satte opp telt, som fant plasser, som fant vennene sine, som trilla anlegg og campingstoler langs veien. Jeg husker spesielt godt den første slurken med kald Tuborg, og en gjeng med folk på min alder som trilla forbi oss med et bra anlegg og de spilte Duke Demonts «I Got U» og jeg husker at jeg lukka øya, at jeg smilte, at ølen var kald og sommeren varm og at eventyret nettopp hadde begynt.

Vi fant et telt, vi hadde betalt for Get-a-tent på forhånd, og det er det beste jeg har gjort. Vi dro på konsert, vi dro til København, vi dro til Roskilde by, vi drakk øl, vi sov, vi lå på gresset, vi lå i hengekøyene, vi leste bøker, vi drakk kaffe, vi spiste mat, så mye mat, vi løp i støvet, vi festa på gresset, vi så sola stå opp den aller siste natta og vandra hjem hånd i hånd fra en fest i en camp, selv om vi både kom og dro aleine. Ingen stor camp, bare han og jeg i et for stort telt, men det var skikkelig fint.

I Oslo har det vært 30 grader døgnet rundt, jeg har ikke bada nok, men jeg har bada litt. Jeg har lest bøker i bakgården, på brygga, i sofaen, på gulvet. Jeg har hørt på musikk på bussen, på gangveiene, i bakgården, i stua. Jeg har drukket øl på et tak, på Youngstorget, i bursdag og i vinduet. Hver morgen lager vi kaffe og spiser frokost, hver morgen tenker jeg at dette snart tar slutt, at høsten kommer når som helst, at selv om svetten renner nå og det kjennes som at både Oslolufta og tida står stille, så blir det kaldere, og vi veit ikke hva som skjer da. Jeg skriver ingenting og bruker nesten all tida mi på å tenke at jeg må skrive, men jeg vet ikke lenger hva historien min handler om, og om jeg har noen historier å fortelle, så jeg hører på andres historier i stedet.

Jeg tenker på sånn jeg pleide å skrive, at jeg helt uten filter la ut hjertet mitt her på bloggen og at noe av det ble med i noen bøker, mens nå har jeg et dokument jeg kaller skamløshetens dokument og ikke engang der tør jeg å være helt ærlig, og uten at man legger hjertet sitt i det, så blir det jo ikke bra, det vet vi alle. Hjertet mitt har vært med på så mangt. Men selv et rolig samboerhjerte på Tøyen kan huske hvordan det var å være 14 og usikker eller 24 og uredd, kan det ikke? Jeg må bare huske det, og så må jeg skrive om det. Eller om noe helt annet. Men aller først må man bade. Og lese en bok. Hotel New Hampshire, for eksempel. Og høre på musikk. Høsten kommer fort nok, nå er det sommerferie.

What about my dream? I mean, doesn’t God believe in my pursuit of happiness? No!

Skjermbilde 2014-07-15 kl. 13.02.54 Skjermbilde 2014-07-15 kl. 13.04.00

 

2004 var et godt år for filmer som forandra livet mitt. Jeg har skrevet om Eternal Sunshine tidligere i år, og nå tenkte jeg å minne dere på at Zach Braff fikk oss alle til å høre på The Shins i 2004 og nå skal han altså gjøre det igjen. Den nye filmen hans Wish I was here utkommer i USA i sommer, og jeg krysser alt jeg har for at vi får sjansen til å se den lovlig også her hjemme.

Garden State var kanskje den rareste filmen jeg noensinne hadde sett da den kom. Går det an? tenkte jeg, jeg husker at jeg tenkte det. Er det lov å lage sånne filmer? Så rar, så morsom, så vanlig og uvanlig på samme tid. Og jeg så den igjen og igjen og jeg skjønte noe om historier, noe om at de ikke trenger å være på den eller den måten for å bli bra, at man bare kan skrive om alt det vanlige og utrolig uvanlige alle vennene våre gjør. Som å være deprimert. Som å skrike i regnet. Som å høre på The Shins. Som å ha en hamster som kjæledyr. Som å drikke øl med vennene sine. Som alt man gjør og ikke gjør, alle man kjenner og ikke kjenner. Og det går an, og det kan bli skikkelig, skikkelig fint, og det kan gjøre at du for alltid vil kunne noen av The Shins-låtene utenat og hele tida tenke: This song is totally gonna change your life inni deg før du setter den på.

Nå kommer Zach Braff med en ny film og jeg gleder meg. Han har blitt voksen sida sist, men samtidig ikke. Utifra den nydelige traileren jeg allerede har sett for mange ganger, så ser det ut til at filmen handler om en familiefar, hans bror og deres syke far. Om barna som vokser opp og tanken på da man en gang var ung og framtida lå foran oss. Om å gjøre koko ting fordi man kan. Om å passe på hverandre og å tørre å være den som blir passa på. Og jeg gleder meg så fælt. The Shins har laga en ny låt bare til denne filmen. De, og mange andre.

Hør hele soundtracket til Zach Braffs nye film Wish I was here med Zach som kommenterer låtvalgene her. 

Sjansen for at traileren er bedre enn filmen, er jo der, som alltid. Jeg har det med å bli skuffa når jeg endelig får sett filmene jeg har sett trailerne til altfor mange ganger. Men sånn får det bare gå. Jeg har trua på denne filmen. Og denne sommeren. Resten av den. Når det regner, kan du lese en av bøkene som ble anbefalt av dere alle i forrige innlegg – eller se denne traileren her et par og tjue ganger. Jeg håper denne filmen skal forandre livet mitt litt.