Tusen historier

LA er som jeg husker det. Varmt og lyst, varmt og mørkt. Vi kjører overalt, men om morgenen før de andre står opp går jeg en tur. Kjøper frokost, finner en dårlig kopp kaffe, skriver litt, ser på fortauene og palmetrærne og menneskene, båtene i havna og den blå blå himmelen. Vi står i de mørke barene om kvelden, jeg møter nye folk, spør dem hvilken sang de ville spilt om de var DJ for en kveld, får fine svar eller ingen svar. Møtte en eldre, skjeggete mann som jobba på et bryggeri, han valgte seg Otis Reddings I’ve been loving you too long. Han ba meg bli med ham til Chicago, han skulle lære meg alt om øl og whisky. Jeg takka pent nei, og han spurte meg hva min sang ville vært. Min er Fleetwood Macs Go your own way, eller egentlig Dreams (Megaman & Panic city remix), men den er så vanskelig å forklare, så jeg går for nummer to.

I dag løp jeg en runde før frokost, i sola, hørte på musikk og satt i bakgården da jeg kom hjem, svett og glad. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke lukke øynene et sekund, jeg vil bare leve, men om kvelden når vi kommer hjem sovner jeg i sofaen, hver gang. Tenker på fyren min hjemme i Norge, på alt som skal skje når jeg kommer hjem, men først skal det skje mye mer her. En uke igjen, barer å gå til, frokoster å spise, sider å skrive og mennesker å bli kjent med bare for en kveld.

Den første gangen jeg dro hit forandra livet mitt på så mange måter. Folk er annerledes her. De snakker til deg på en annen måte. Jeg er den samme her som jeg er hjemme, men samtidig ikke. De mørke barene er enig med meg, jeg blir sittende på en benk i bakgården og prate med folk, høre dem fortelle meg historier, samle på dem. Jeg tør ikke det hjemme. Hjemme snakker jeg med vennene mine. Å gå på fest er skummelt, jeg vet aldri hva jeg skal si, så jeg menger meg med de vennene jeg alt har funnet, eller som har funnet meg. Men her samler jeg på historier, jeg har ingenting å tape, jeg er fra et helt annet sted, og det er alle andre også, og når lyset slås på og vi skal gå, så sier jeg hadet bra og skriver ned historiene deres morgenen etter. Om bryggerier og vinteren i Chicago, om å lese The perks of being a wallflower og ikke tørre å se filmen, om å slutte å drikke på grunn av en hjertefeil, om jenter de har data og venner de har hatt fra de var små.

LA er de villeste festene og Freaks and geeks på Netflix om morgenen når jeg kommer hjem igjen fra morgenturen min, som jeg enten løper eller går, LA er dørvaktene som klemmer oss når vi går, lysa fra Hollywood og lufta som blåser gjennom de åpne vinduene når vi kjører hjem. Roadtrip til ørkenen og et morgenbad i bassenget, Journeys Don’t stop believin’ som vi synger høyt til. Den er LA.

Strangers waiting, up and down the boulevard / Their shadows searching in the night / Streetlights, people, living just to find emotion / Hiding, somewhere in the night

Og så gitaren. Igjen og igjen og igjen.

3 kommentarer til «Tusen historier»

  1. Gleder meg til historiene. Og til å en gang hanke deg nordover for å fylle deg med andre historier som venter på det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.