Monthly Archives: april 2014

Å våkne av russen 05:34

Jeg våkner halv seks av at en russebil står parkert på det faste stedet. Hele leiligheten min er pakket ned i esker, noe rot er igjen, noen klær er ikke bretta, en del bøker er fortsatt ikke pakket ned, støvet ligger tykt over koffertene mine, i hjørnene, bak bokhyllene, kommodene. Jeg flytter om to dager. Jeg ligger våken og ser ut av vinduet, ser det lille hjørnet av sol, der strålene fra morgensola treffer bladene øverst i det treet helt til venstre, og jeg hører russen synge, «Don’t wake me up, up, up, up, up, up» synger de og ler og roper, og jeg smiler, kysser J mens han sover videre, står opp, går på badet, pakker en eske før frokost, pakker to esker etter frokost, pakker ned livet mitt i esker. Jeg flytter herfra nå.

Seks år med heisen til åttende etasje, seks år med balkongen der det såvidt er plass til meg, men der jeg har sittet mang en sommerdag og lest bok, drukket øl, strukket på de barbente beina mine, åpna døra for å kjenne etter om det regner, om det er kaldt før jeg drar ut. Så mange fester, små og store, så mange ølbokser som har stått overalt i huset mitt, så mange som har spist middag hos meg, tacotorsdag på taket og grønnsakssuppe rundt det bittelille kjøkkenbordet mitt, som det tok meg noen år å skaffe meg. Bøkene jeg har skrevet her, begge to har jeg skrevet her, mens jeg har bodd der, i Gamlebyen, i skråninga, med utsikten til trærne om sommeren og fjellet om vinteren. Med dårlig dekning inne i leiligheten, sånn at jeg har måttet gå ut på balkongen når pappa har ringt, når mamma har ringt, da T ringte, lyden av regnet mot fjellet om høsten, den tunge snøen på balkongen om vinteren, Bunnpris i underetasjen der jeg har kjøpt middagene mine, is om sommeren, øl på fredagene eller tirsdagene, å gå opp på takterrassen for å nyte sola og Oslo, å se ned på epletrærne hos Oslo Hospital når de blir hvite om våren og fulle av epler om høsten. Å gå til trikken, å løpe til trikken, å miste trikken. Alle gangene jeg har gått opp trappene til åttende fordi heisen har stått. Alle som har vært med meg i heisen. Noen bare en gang, noen mange ganger, altfor mange ganger.

I fjor feira jeg bursdagen min i knøttleiligheten min, og da møtte jeg J. Nå flytter vi sammen i en leilighet på Tøyen. Kanskje skal vi bare bo der et år, men jeg håper det året kommer til å romme like mange fine minner som knøttleiligheten min i Gamlebyen har gjort. Det blir kanskje vanskelig, men jeg har trua. Og så håper jeg det er et sted i nærheten der russebussene kan parkere sånn at jeg hører dem og kan våkne til Swedish House Mafia og Loreen neste år også. Jeg blir så glad av det. Det er helt dustete hvor glad jeg blir av det. Jeg vet at mange blir gale, og jeg forstår dem, men jeg får ikke til å bli sur. Jeg hører dem le og synge og jeg tenker å, så fine dere er. Så fine og unge. Måtte framtida deres være så lys at dere trenger solbriller. Gjør alt dere vil. Og vær snille. Med dere selv og andre. God fest!

Tusen historier

LA er som jeg husker det. Varmt og lyst, varmt og mørkt. Vi kjører overalt, men om morgenen før de andre står opp går jeg en tur. Kjøper frokost, finner en dårlig kopp kaffe, skriver litt, ser på fortauene og palmetrærne og menneskene, båtene i havna og den blå blå himmelen. Vi står i de mørke barene om kvelden, jeg møter nye folk, spør dem hvilken sang de ville spilt om de var DJ for en kveld, får fine svar eller ingen svar. Møtte en eldre, skjeggete mann som jobba på et bryggeri, han valgte seg Otis Reddings I’ve been loving you too long. Han ba meg bli med ham til Chicago, han skulle lære meg alt om øl og whisky. Jeg takka pent nei, og han spurte meg hva min sang ville vært. Min er Fleetwood Macs Go your own way, eller egentlig Dreams (Megaman & Panic city remix), men den er så vanskelig å forklare, så jeg går for nummer to.

I dag løp jeg en runde før frokost, i sola, hørte på musikk og satt i bakgården da jeg kom hjem, svett og glad. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke lukke øynene et sekund, jeg vil bare leve, men om kvelden når vi kommer hjem sovner jeg i sofaen, hver gang. Tenker på fyren min hjemme i Norge, på alt som skal skje når jeg kommer hjem, men først skal det skje mye mer her. En uke igjen, barer å gå til, frokoster å spise, sider å skrive og mennesker å bli kjent med bare for en kveld.

Den første gangen jeg dro hit forandra livet mitt på så mange måter. Folk er annerledes her. De snakker til deg på en annen måte. Jeg er den samme her som jeg er hjemme, men samtidig ikke. De mørke barene er enig med meg, jeg blir sittende på en benk i bakgården og prate med folk, høre dem fortelle meg historier, samle på dem. Jeg tør ikke det hjemme. Hjemme snakker jeg med vennene mine. Å gå på fest er skummelt, jeg vet aldri hva jeg skal si, så jeg menger meg med de vennene jeg alt har funnet, eller som har funnet meg. Men her samler jeg på historier, jeg har ingenting å tape, jeg er fra et helt annet sted, og det er alle andre også, og når lyset slås på og vi skal gå, så sier jeg hadet bra og skriver ned historiene deres morgenen etter. Om bryggerier og vinteren i Chicago, om å lese The perks of being a wallflower og ikke tørre å se filmen, om å slutte å drikke på grunn av en hjertefeil, om jenter de har data og venner de har hatt fra de var små.

LA er de villeste festene og Freaks and geeks på Netflix om morgenen når jeg kommer hjem igjen fra morgenturen min, som jeg enten løper eller går, LA er dørvaktene som klemmer oss når vi går, lysa fra Hollywood og lufta som blåser gjennom de åpne vinduene når vi kjører hjem. Roadtrip til ørkenen og et morgenbad i bassenget, Journeys Don’t stop believin’ som vi synger høyt til. Den er LA.

Strangers waiting, up and down the boulevard / Their shadows searching in the night / Streetlights, people, living just to find emotion / Hiding, somewhere in the night

Og så gitaren. Igjen og igjen og igjen.