Albert Camus: Midt på vinteren oppdaget jeg at inni meg hadde jeg en uovervinnelig sommer

Det er helt latterlig hvor bra jeg føler meg når jeg går i sola, med Converse på beina og skinnjakke på overkroppen, i stedet for klumpete vintersko og en jakke som får meg til å føle meg tjukk og innpakka. Når jeg går der, og det er bar asfalt under beina, og små flekker av gress der snøen pleide å være, og jeg myser mot sola, så er det liksom ingenting som gjør vondt lenger, det er ingenting som føles feil. Det som kanskje kunne blitt stress, trekker jeg på skuldra av – jeg fikser det. Det som bare føltes håpløst når jeg prakka meg inn på en allerede full trikk, er ikke lenger tilstede engang. Jeg sier ikke at jeg ville vært lykkelig hele tida om jeg bodde et sted uten snø, jeg tenker mer på hvor jævlig heldige vi er som får oppleve det – å gå fra sørpe til sol. Å huske at det ikke alltid er sånn. Og snøen kommer sikkert igjen, vi er bare i februar, mars har ikke kikka innom enda engang, og jeg veit at jeg sikkert kommer til å grine når jeg våkner opp til snøen igjen, men jeg har fått smake på dette livet litt nå. Jeg har drukket kaffe i sola, følt meg tusen kilo lettere når jeg hopper nedover trappene på jobb i lette sko og bare én strømpebukse i stedet for to. Jeg veit at det finnes, der ute et sted.