2013 del 5: i want to see the bright lights tonight like Linda Thompson

Med en gang oktober bikker november, så kommer den. Julestemninga. Folk irriterer seg kanskje over julemarsipan i hyllene fra starten av oktober, men det eneste jeg irriterer meg over er min egen hang til å nekte meg selv den før 1. november. Jeg sprekker hvert år. Hvorfor skal man nekte seg noe man vil ha? Litt fordi det er spesielt og litt magisk og jeg vil at det skal holde seg sånn, ikke bli noe jeg har hele året, alltid. Jula er magisk. Jula er alt det som er fint og klissete og lyst og varmt og mjukt i reklamene, jula er den lyden av dryssende snø og bjeller i det fjerne, jula er alt det som ikke egentlig finnes på ordentlig og det er derfor jeg elsker den. Illusjonen av snille barn og varme familier, en høytid uten stress der ingen fryser og ingen er sinte. Jula er jo ikke sånn, jeg veit det, jula er gavestress og familiekrangler, mennesker som ikke engang har en familie å krangle med og barn som vokser opp uten å noensinne pakke opp en eneste gave.

Min jul begynner fredag 29. november når Nils, J og jeg sitter på gulvet og ser Love, actually mens vi drikker øl. Jeg drikker juleøl jeg har kjøpt på vei hjem fra København og Malmö, der jeg var oppe hele natta og så sovna altfor tidlig dagen etter. Jeg griner på starten og midt i filmen, jeg griner av flyplasscenene og når Emma Thompson åpner julegaven sin og når hun retter på sengetøyet mens hun gjemmer seg på soverommet. Men jeg griner ikke av jula før på julaften. Jeg griner aldri av jula før på julaften. Og mens jeg venter på julaften, så jobber jeg, det snør og så smelter det igjen, jeg drikker julekaffe og pakker inn julegaver, jeg står opp tidlig og går seint fra kontoret. I slutten av adventstida kommer Nina og Jared fra LA og vi går ut og går ut og går ut igjen, vi har vår årlige julemiddag på Mr. Hong og de andre drar på nachspiel og jeg drar hjem. Men jeg har glemt nøklene mine og J sover så tungt og jeg klarer ikke å vekke ham med mine anrop og den pipete ringeklokka selv om jeg hele tida tenker at nå våkner han, nå våkner han, nå våkner han, men etter en time i regnet ringer jeg til Camilla og hun sier at jeg skal ta en taxi til dem, så jeg praier en taxi og sier adressa. Det er på Grorud, er det ikke? spør sjåføren. Haugen, ja, svarer jeg og så kjører vi, gjennom tunnelen og mot Furuset og Grorud, mot den lave blokka der lille-Simen bor. Sjåføren setter meg av et stykke unna, spør om jeg klarer meg, om jeg finner fram. Jeg har vokst opp her, sier jeg og prøver å smile, men jeg er iskald og hakker tenner, så jeg vet ikke helt hvor bra det ser ut. Han vinker til meg fra førersetet og jeg løfter hånda tilbake før han forsvinner nedover bakken og jeg går med forsiktige støvlett-skritt nedover den gjørmete gressbakken og så hører jeg musikken alt der, dunkinga fra bassen og latteren gjennom vinduene og døra nede står oppe, så jeg går rett opp og når jeg kommer inn, så ler de og sier at jeg ser ut som en våt katt. Jeg får pledd og jule-øl og pizza og Nina ler og sier at det er straffen for å ikke komme på nachspiel, da må man stå ute i regnet og angre litt før man gjør det riktige. Jeg tenker at hun forsåvidt har rett, og så danser vi til Bastilles «Of the night» og noen timer seinere drar jeg hjem til en våken kjæreste og får krype inn under dyna og endelig sove. Men det var verdt det. Timen i regnet og den sjuke taxiregninga og alt sammen. Det var så verdt det.

Så blir det jul på ordentlig, og det er ikke snø. I hele romjula er det ikke snø, ikke her, ikke på Furuset, ikke i Hakadal, bare på TV, akkurat som at sola alltid skinner på TV, er det snø i jula på TV, der er det jul på ordentlig. Og vi ser Alene hjemme og vi ser The Family Stone og vi ser Karl Bertil Jonsons julafton og vi spiser ribbe og vi spiser riskrem og vi åpner pakker og jeg nynner på julesanger mens jeg rydder gavepapiret etter en million leker og pysjamaser og sminkeskrin og alt annet som hører med når man feirer med to små barn. Ti minutter for meg selv mens jeg nynner på «Nordnorsk julesalme» og presser gavepapiret ned i en pose, sorterer vekk det jeg tror er papir nok til å sorteres som papir. Det ble jul, og så gikk den over.

Jeg hamstrer julemarsipan på halv pris og så blir det nyttårsaften og vi feirer med Furuset-gjengen. 2013 blir til 2014 og kort tid etterpå drar Nina hjem igjen til LA, jeg blir forkjøla og gjemmer meg under dyna og det har fortsatt ikke kommet snø. Men det går bra.

2013 var et kick-ass år. Et eventyr. Jeg er klar for 2014. Jeg vil løpe mer og spise mer god mat, jeg vil lese flere bøker og reise mer. Jeg vil gjøre en god jobb og være en god venn og kjæreste. Jeg vil stå opp tidlig og legge meg seint. Jeg vil danse hele natta og ha en ryddig leilighet. Jeg vil være bra. Eller som Heidi så fint sa det: Jeg vil springe fort og le masse, akkurat som Henriette Steenstrup sa. Og hver dag vil jeg gjøre mitt beste. Blir det ikke bra nok, så er det alltid i morgen.

2013s beste etter hukommelsen:

The secret life of Walter Mitty på kino, å kjøre sovetog til Stavanger, En som deg på kino, Drinking buddies på internett fordi den aldri kom på kino (jeg har bestilt dvd-en, ikke saksøk meg!), London Grammar – If you wait i hele november, Daughter – If you leave ut av mobilhøyttalerne mine i Thailand og i hele leiligheten min resten av året, Ásgeir Trausti – Dyrd í dauðaÞögn mens vi halvsov etter lange og søvnløse sommernetter, Heidi Furres Parissyndromet på vei til Thailand, Frøydis Sollid Simonsens Hver morgen kryper jeg opp av havet på trikken, Truls – Out of yourself på vei til jobb i sluddet i februarmorgenene, Haim på Øya og frysninger på ryggen og tårer i øya, dagsfylla på Karpe Diem på Roskilde med tårer i øya og frysninger på ryggen, Cat Power på Øya og å måpende se henne sjangle over scenen og skrike i to mikrofoner mens gåsehuden sto opp til nakkehåra mine, å grine på Slottsfjell til «The Bottomless sea» av Unnveig Aas, å danse i stua til «Stockholm syndrome» av CLMD som jeg gikk glipp av på Slottsfjell, å synge høyt og falskt til «The monster» når jeg var aleine på kontoret, all ølen som har vært kald og alle klemmene som har vært varme og helt på tampen av året, den coveren her av «Undressed» og titusenvis av ting jeg veit at jeg har glemt.

Løp fort og le høyt! 2014 blir et eventyr!