2013 del 4: brand new Oslo

Det regner i bøtter og spann og det føles som om det er den første gangen det gjør det i sommer. Denne sommeren har vært en evig solfylt dag, selv kveldene har vært lyse, ølen har vært kald, han har vært varm, han legger igjen små lapper rundt om i leiligheten min der han skriver ned ting han liker ved meg (rynkene rundt øynene mine), jeg står opp tidlig og lager kaffe, nykverna kaffebønner, varme rundstykker, jeg jobber på et kontor, jeg skriver ikke, jeg bare prøver – det tomme dokumentet og redselen for at jeg ikke klarer å skrive hvis jeg er lykkelig. Men jeg prøver å bare nyte det. Å være lykkelig. Høsten kommer tidsnok.

–

Og høsten kom, men den var lys og varmere enn jeg forventa, eller kanskje jeg bare har blitt flinkere til å kle på meg med åra. Jeg tok toget til Stavanger, det var sol, men kaldt i været, sånn skarpt i lufta. Jeg elsker å kjøre sovetog. Jeg kjørte forbi Bryne og fant Bøker og Børst der jeg satt aleine, men på internett. Jeg leste bøker og tenkte jeg burde gå på kino, men jeg gikk tilbake til hotellet i stedet. Jeg elsker å bo på hotell, det føles som å være aleine hjemme, sånn som aleine hjemme føltes da man fortsatt bodde hjemme og huset egentlig var fullt av folk hele tida. Foreldre og søsken, og så plutselig, hele huset for seg selv. En helt annen stillhet. Men man gjorde jo kanskje bare det samme som alltid. Så på TV eller leste en bok. Sovna før noen kom hjem, eller ropte hallo tilbake da noen kom hjem og man fortsatt var våken. Jeg så OSV. på teater og var nesten aldri hjemme, alltid ute med noen fine folk, på quiz på Litteraturhuset og underskogspils, spiste sushi til middag og hørte folk lese fra bøkene sine. Frøydis ga ut bok og vi feira den på Liebling, så gikk vi ut for å danse med Furuset-gjengen og det tok en evighet før de kom, vi venta og venta og jeg ga nesten opp, men så kom de inn døra på Jæger, en etter en, og jeg klemte dem og så var det en som kom bakfra og la hendene foran øynene mine. Små hender og jeg skjønte ikke hvem det var, for hun sa ingenting. Hadde hun sagt noe, hadde jeg hørt det, og så fjerna hun hendene sine og jeg snudde meg og hylte, der sto Nina, hele veien fra Los Angeles og til Oslo hadde hun flydd for en helg og her sto hun. Griner hun? spurte gutta, og Nina nikka. Hun griner. Så klemte vi og så dansa vi.

Høsten var bokhøst på en helt annen måte enn jeg er vant til, men det er travelt i forlag også. Det er ikke lange køer eller sinte kunder eller glade kunder, men det er høstlister og nye bøker, kasser med bøker som kommer til kontoret og som jeg sender ut til de som skal ha dem. Slippfester og stifting av boksingler mens jeg hører på Radioresepsjonen. Jeg går trappa opp til femte etasje med morgenkaffen min i hånda og jeg passer Sjome for siste gang, for rett før jul får hun slag og må avlives. Den lille, rare, hvite katten som har bodd hos meg mange uker de siste åra. Hun var så mjuk og fin og de ukene hun bodde hos meg i høst sov hun oppå brystet mitt om natta. Hun var en sånn katt man blir glad i med en gang. Mjuk og rar, grønne øyne og små poter som tråkka seg plass i hjertet mitt.

Jeg ligger ikke på gulvet mitt fordi alt er vanskelig denne høsten, jeg prøver å stå opp tidlig og jeg prøver å holde leiligheten ryddig. Livet, et evig prosjekt. Men det går bra. Høsten er Daughter-konsert på John Dee og Frances Ha på kino. Jeg går og leser samtidig og boka jeg har nesa i denne høsten er De håpefulle av Nicolai Houm. Satan, for en bok. Jeg håper noen av dere fikk den til jul. Jonathan Johansson slipper «Den brända jorden» og jeg går og går og går i Oslo med den på full guffe i headsettet.