Yearly Archives: 2014

Stikker straks til LA for å prøve å skrive bok – snakkes?

2014-04-13 01.52.56

Nå drar vi snart. Jeg pakker i den rosa kofferten, og jeg gleder meg og gruer meg. Jeg tar med meg kamera, maskina jeg skriver på, dagbok, pennal og bøker å lese. Vi skal bo i et lite atelier ved stranda, det er kaffetrakter der, det ser lyst ut på bildene, senga er stor og mjuk, håndklær inkludert i leia, og palmene bor utenfor. Motorveien bor utenfor. Abott Kinney bor utenfor. Small World Books bor utenfor. Nina bor utenfor. Vi skal til San Francisco en helg, og jeg skal endelig besøke City Lights Bookstore! Jeg skal skrive ferdig førsteutkastet på en roman og jeg skal myse mot sola. Det er OK å være redd for å ikke få det til, men det er ikke OK å ikke prøve. Det at skrivedagene mine her hjemme det siste året har vært angstfylte og stressende og den tomme skjermen på PC-en min har skremt meg, det får bare være. Jeg drar fra det nå. Jeg pakker ned skrivebøker og andre bøker og jeg rømmer fra å ikke få til å skrive. Jeg veit at det egentlig ikke går an, at man skal klare å skrive overalt, men vi kan late som nå som jeg flytter til Los Angeles i en måned, at det skal funke å bytte by. Vi later som det, ok? Det har tross alt funka før. Noen tror ikke engang på skrivesperre, og jeg veit jo at det finnes, så la meg tro på at å bytte by funker.

Ting jeg har gjort på skrivepermisjon tidligere: sett filmer aleine, skrevet ekstremt mye dagbok, funnet meg et stamsted, drukket øl etter klokka fire, men aldri før, lest masse bøker, drukket vin aleine på en bar, skrevet ferdig et førsteutkast, skrevet ferdig et sjuende utkast, skrevet brev hjem, fått nye venner, blitt forelska, sittet i et vindu og sett ut på København, blitt dumpa rett før jeg dro, lagt meg før åtte fordi jeg blei dumpa rett før jeg dro, fått overraskelsesbesøk fra Oslo, feira bursdagen min på et utested til klokka åtte om morgenen, spist Frosties til frokost og sett på West Wing, lært meg å sykle uten hender.

Ting jeg vil gjøre på denne skrivepermisjonen: ikke bli dumpa før jeg drar, fordi fyren min skal bli med, skrive ferdig et førsteutkast og kanskje et andreutkast på noe annet, se filmer aleine eller sammen med fyren, ta bilder, myse mot sola, få meg et stamsted, drikke øl etter klokka fire, men ikke før, dra på roadtrip med Nina, huske solfaktor, skrive ekstremt mye dagbok, skrive brev hjem, få nye venner, stå opp når sola står opp på grunn av jetlagen og få tusen ting gjort før resten av byen våkner (husk å ta med kaffe hjemmefra), lese masse bøker, drikke vin med fyren min og Nina på en bar etter at arbeidsdagen er over.

(PS til innbruddstyver: Det bor en kattepasser i leiligheten vår mens vi er borte, så det ække noe vits å stikke innom der. Tudelu!)

PS til alle dere andre: Gledelig jul og godt nyttår! Håper dere også starter året med et eventyr!

Å grine på vei til jobb med en ny julesang i øret

noens første / andres siste / for mange bare en av mange / for andre er det ingenting 

det er desember igjen og jeg våkner 1. desember av at klokka ringer klokka seks, som vanlig, forskjellen er bare at jeg aldri pleier å stå opp når den ringer, jeg pleier å trykke på snooze, jeg pleier å gjøre det jeg alltid angrer på, sove litt til, bare litt til, ødelegge morgenen med min egen udugelighet, men denne dagen setter jeg meg opp i senga, rugger på han som sover ved siden av meg, aker meg ut og i dusjen, setter på kaffen og ovnen, lager frokost, heller oppi kaffe, finner fram sjokomelka, adventskalendrene våre, vi setter oss i sofaen under pledd og adventsstjerna lyser i stuevinduet, legger et mjukt lys over møblene og kattene våre, Julekongen 1. episode spilles av og det er fortsatt mørkt ute, men vi har stått opp

med og uten kuldegrader / det er overalt nå / overalt / til og med på steder vi aldri ser / der ingen tror på mirakler mer / det er de som bør få alt de ønsker seg og mer 

jeg har en haug med julegaver på kjøkkenet som jeg skal pakke inn i avispapir og klistre juleklistremerker på, skrive julekort til de jeg er glad i, de jeg savner, noen får en gave med kortet, fordi jeg har funnet noe jeg må gi dem, vi ønsker oss ikke noe lenger nå, jeg kjøper det jeg ønsker meg selv, men kanskje en strømpebukse ekstra fra mamma, kanskje noen hjemmestrikka sokker, kanskje en juleøl, en pose freia julesjokolade, noe som blir borte igjen, noe som kan spises opp, kanskje en sesong av den tv-serien der jeg alltid får den nye sesongen av lillesøsteren min, det er blitt tradisjon nå, men i år er det siste sesong, så hva skal jeg si at jeg ønsker meg neste år? det kommer flere tv-serier

men hva hadde skjedd / hadde noen brydd seg / hvis det var meg / som ikke hadde en å feire sammen med / jeg ville ønsket / jeg hadde trodd / og håpet på / at noen skulle ringt / eller kommet og banket på / hvis det var meg / hvis det var meg / som var blitt glemt bort / eller gjemt bort / fratatt all idé / om hva jul var 

det er den tida her, den måneden i året som alltid er så travel, som har slitt meg ut igjen og igjen, men alt jeg ser når jeg ser tilbake på den, er julelysa i gatene, snøfnuggene på nesetippen og skjerfet, haugen med gaver jeg har pakka inn og skal dele ut, jeg bruker ikke mye penger, det er ikke det som er viktig, jeg finner rare bøker og smågaver som jeg synes venna mine skal få, og så gir jeg det bort, fordi jeg liker det, fordi jula er det fineste jeg veit, og samtidig det aller såreste jeg veit, og tracey thorne synger at jeg griner av julesanger fordi we see the beauty in the spark, og alle lysa vi henger opp, feiringa av at sola snur igjen, at det bare går én vei nå, og jeg tenner lys på grava til farmor hvert år, og jeg husker jula, jeg husker snøen og gavehaugen og kriblinga i magen og julenissen og adventskalenderen og å telle dager, telle pakker, telle klemmer, og jeg husker da farmor døde bare et par måneder før jul og jeg husker den siste jula der hun lå i senga og ikke orka å lage julemat, og jeg husker alle julaftenene etter det, der jeg alltid griner, på do eller ute eller midt i stua så alle ser på, men det er bare sånn, og jeg griner fordi det er trist, og fordi det er fint, og fordi jeg veit at jeg er heldig, at jeg aldri er aleine, enten jeg er her eller der

bortsett fra lukten av naboens sju slag / og utenfor vinduet mitt / går folk fort forbi / de bærer på trær / og har dårlig tid / heldige er de / som lurer på hva de skal få og gi / som vet at noen venter / på at de skal komme hjem igjen / for å være sammen / men hva hadde skjedd / hadde noen brydd seg / hvis det var meg / som ikke hadde en å feire sammen med / jeg ville ønsket / jeg hadde trodd og håpet på / at noen skulle ringt / eller kommet og banket på / hvis det var meg / hvis det var meg – No. 4

jeg var på julekonsert i går, med en venninne av meg fra videregående som sang, og jeg grein mange ganger da også, jeg griner av julesanger, jeg gjør det, alle gjør det, gjør de ikke? og så mot slutten sang hun og to andre denne, «Hvis det var meg», som jeg ikke hadde hørt før, men som jeg fant på spotify på vei til jobb i snøen i dag tidlig og der sto jeg da, på Stortinget T-banestasjon og grein, tørka tårene pinlig berørt, mens jeg lo litt, og grein litt til, og så skjerpa jeg meg og kjøpte kaffen min, trykke på repeat og hørte på den igjen, og igjen, og huska på hvor heldig jeg er, og hvor aleine andre er, og at jeg håper jeg ringer eller banker på hvis noen trenger det

i know you never meant to leave a mark

Jeg sitter på trikken, på vei for å møte en kompis for en øl på en tirsdag, og jeg har dårlig batteri, så jeg skrur av internett og setter på en spilleliste jeg har gjort tilgjengelig uten nett, og som vanlig har jeg den på shuffle, alltid shuffle, man må la seg overraske i hverdagen, og det er mørkt utenfor, julelysa på Glassmagasinet skinner og jeg tenker at jeg må kjøpe julegaver snart, jeg må sette i gang, og Vic Mensa blir til en stemme jeg kjenner igjen uten å huske fra hvor, og jeg myser med øya ut gjennom vinduet, jeg kan bare sjekke på mobilen hvilken låt det er, men jeg venter, prøver å finne ut av det, hører på teksten,

will you ever come to me / make your mind up, let it be / in your heart, in the cold / there’s a place you can go / where you’ll see what I saw from the start / that we were never meant to sleep apart

og jeg vet fortsatt ikke hvem det er, men jeg vet godt hvem jeg er og hvem jeg var, jeg vet så godt hvilken Linn som ville elsket denne låta, jeg husker henne godt, kanskje satt hun akkurat her, på denne trikken, og kanskje tenkte hun på han som gikk, eller han som aldri kom, kanskje tenkte hun på han som alltid kom tilbake, men aldri ble, kanskje tenkte hun på han som forsvant til et annet land, og alle bor de et sted inni meg, fortsatt, alle eier de sine sanger og sine minner og selv om jeg ikke vet hvem de er lenger, så visste jeg hvem de var en gang, og jeg lurer på om de tenker på meg, som jeg tenker på dem, om de sitter på trikken og lurer på om jeg har det bra, og noen ganger får jeg lyst til å ringe bare for å si det, at jeg har det bra nå, at det gikk bra med meg også, at jeg er en annen nå enn da, men jeg husker det så godt, og stemmen til Kari mikses så den spilles i flere lag og jeg kjenner klumpen i halsen og så må jeg gå av trikken for å ikke kjøre videre i feil retning, for å ikke havne lenger unna kompisen min enn det som var meninga, og jeg går bortover fortauet som den jeg er nå og den jeg var en gang, og jeg kan skrive om det, så jeg finner baren og et bord og jeg tar opp skriveboka mi, skriveboka som blir brukt for lite, enda jeg elsker å skrive i den, jeg kjenner det hver gang jeg gjør det, men glemmer det når jeg ikke gjør det, og den er full av blekkflekker, fordi en kulepenn sprakk inni den, men det får gå og jeg skriver noe kort om å høre på denne låta, om å vente på en kompis, om å ha blitt en annen enn den jeg var, og at det må være greit. Kjedeligere? Kanskje. Gladere? I hvert fall mer tilfreds. Og på veien til baren ringte jeg hjem til fyren min bare for å spørre om han hadde det bra. Han hadde det bra. Jeg hadde det bra. Vi hadde det bra, og jeg ser på skjermen når jeg skal trykke på låta en gang til at det er Farao, selvfølgelig er det Farao, eller Kari som hun egentlig heter, Farao som slapp EP-en sin tidligere i år og som jeg har hørt på så mange ganger, men akkurat denne låta var bare en del av den EP-en, som om jeg ikke skjønte at den beste låta hennes lå rett der, innimellom alle de andre fine låtene, og bare venta på å få bli spilt alene, så jeg skulle skjønne hva den handla om, så jeg skulle skjønne hva alt handla om.

 

litt av 2014 hittil på shuffle

2014 i musikk

den sangen jeg alltid sang i dusjen om morgenen der to jenter covrer en av fjorårets største guilty pleasures for min del og de klarer å gjøre den til en trist, men fin låt – den låta jeg hørte på i bilen til Nina mens vi suste langs motorveiene i Los Angeles og sola sto høyt på himmelen, traff meg i øynene gjennom palmetrærne, jeg hørte feil i refrenget og trodde hun sang we’re only seventeen, men fant ut at hun egentlig synger we’re on each others team, og begge deler er like fint, egentlig – å våkne fem om natta av en russefest oppi svingen og bli liggende og smile i senga, en av de siste ukene jeg skulle sove i leiligheten der jeg har bodd i seks år av livet mitt, ikke vekk meg, sang chris brown, og sola smøg seg innover gulvet, innover ryggen hans ved siden av meg, og jeg hørte 19-åringene feste som om de aldri skulle gjøre noe annet, og jeg reiste meg og gikk bort til vinduet, prøvde å se etter dem, finne dem et sted der ute, vinke til dem og smile, men jeg så ingen, bare trærne, de grønne trærne og musikken et sted der borte fra, en uke senere flytta vi til tøyen og jeg hørte ikke flere russebusser – den nye låta til L.O.C. som får meg til å gå i takt og føle meg tøff i trynet og når trommene kommer inn så går skrittene hardere og hardere og hardere helt til refrenget tar det helt ned igjen, igjen og igjen – den låta jeg løp bort til DJ-en på Kunstnernes Hus og spurte hva het, og hun sa  navnet på artisten, Tellier, sa hun, og jeg sykla hjem aleine gjennom mørke Oslogater i regnet og jeg stoppa på hvert lyskryss for å lete i Spotifylistene og på første låta jeg trykka på når jeg kom inn på artistprofilen traff jeg blink, og så sykla jeg hjem til et riff som minner meg om Radioheads fineste låt, som minner meg om en seng på Bislett og en fyr med for mye instrumentalmusikk i listene sine, som minner meg om en jeg en gang var, om regnet som traff meg i ansiktet på vei hjem, og det kjentes ikke kaldt ut – stemmen til Whitney Houston over en klubb-beat og den første kvelden på Roskilde mens vi venta på teltet vårt og drakk kalde Tuborg mens hele sommeren lå for våre føtter – soundtracket til den fineste filmen jeg så i fjor, The Secret Life of Walter Mitty – den første låta på lenge som har fått meg til å sette på repeat-knappen igjen, stemmen som er så sår og forsiktig, beaten i bakgrunnen som minner meg om en låt vi pleide å danse til i 2008, på de utestedene der det var klissete på gulvet og vi alltid ble for fulle, men aldri kasta ut – låta Nina sender meg og som jeg faller for med en gang, og når jeg forteller henne at jeg hører på den hele tida, skriver hun tilbake at hun dør litt inni seg, men samtidig føler seg helt levende når hun hører på den, om jeg skjønner hva hun mener, og jeg skjønner akkurat hva hun mener – den låta som får meg til å gå som en på film – den dumme partylåta som får meg til å lage en spilleliste som heter åååå-å-å, ååå-wåå-hå-hå – den nye låta til Wye Oak, bandet som holdt meg med selskap da jeg var ensom, men som nå holdt meg med selskap da jeg var sint – ny låt fra Interpol som høres ut akkurat som de alltid har hørtes ut, og jeg liker at ting er som de alltid har vært, jeg har aldri skjønt poenget med at man må forandre seg, at ting må forandres. Jeg skjønner selv at de må det, at de gjør det, men det er godt at noe fra 2004 fortsatt er som seg sjæl.

Skivene som redda livet mitt

Jeg blei tagga i en sånn liste på facebook, og det som skulle bli en liste ble en historie i skiver, og fordi jeg prøver å slutte å være redd for å skrive, så kan jeg jo begynne her.

1. kent – Hagnesta Hill: ikke det første albumet jeg kjøpte, dessverre, men et evig album som har snø i lufta, oppveksten på Furuset, utsikta fra alle rommene jeg bodde på og hyllesten av Joakim Berg i seg

2. Sigur Ros – ( ): jeg husker fortsatt første gang jeg hørte denne plata, jeg husker hvem som viste meg den og jeg husker at da han dro hjem, så hadde jeg fått låne den, dette var før Spotify og jeg lasta ikke ned skiver fra nettet, fordi jeg var redd for å bli arrestert, og jeg hørte på den lånte skiva mens jeg så opp i taket og jeg var både sjukt lykkelig og bunnløst trist på samme tid. Den er lyden av en av mine sterkeste forelskelser og den absolutt verste hjertesorgen. I dag blir jeg bare glad når jeg hører på den, selv om dere kanskje vil se meg tørke en tåre eller ti.

3. Goo Goo Dolls – Dizzy up the girl: Dette, derimot, var den første skiva jeg kjøpte sjæl. Jeg kjøpte den på Hysj! Hysj! og jeg satt i bilen til pappa mens han og farmor var inne på senteret og handla, jeg satte den inn i bilstereoen og jeg pleide alltid å skippe de hardeste låtene, jeg likte John Rzeznik, ikke han andre, så jeg hørte på Slide, Iris, Black Balloon og den slags, men jeg hørte etterhvert på hele skiva, og jeg vet at det ikke er kvalitetsmusikk, men satan, som jeg elsket den da jeg var 12. Notatbøkene mine var fulle av tekstene, som jeg skrev ned mens jeg hørte på, trykka på pause, trykka på play, pause, play, pause, play – could you whisper in my ear, the things you wanna feel…

4. RHCP – Californication: lukta av en gutt på 16 da jeg selv var 14, den altfor store blå discmanen jeg gikk rundt med, som hadde shock control, men som skippa i sporene for hvert skritt allikevel, Scar Tissue midt på natta og drømmen om å ha sola i øynene hele året.

5. Bon Iver – Bon Iver: en av verdens vakreste skiver, start til slutt. Å begynne å grine en novemberdag med snø i lufta og en hals som snører eg sammen som skjerfet du har knytt rundt den når stemmen hans synger eller gitarene slår inn eller koringa kryper nedover ryggraden din og trommestikkene slår på hjertet ditt. Ca. sånn.

6. Thomas Dybdahl – Stray dogs: Thomas må med, men jeg visste ikke at det skulle bli dette albumet. Jeg likte det ikke den første gangen jeg hørte på det, ei heller den andre, tredje, fjerde eller femte, men nå. Hvis du spør meg nå hvilket album han har laga som er best, så vil en stemme inni meg rope at From Grace er en av hans vakreste låter, men at albumet Stray Dogs er fullkomment.

7. Tina Dickow – Notes: Et lite, skurrende akustisk album med låter som hun senere har spilt inn i ordentlige studioversjoner, men dette vil alltid være favoritten min. Sort/hvitt coveret da jeg kjøpte den selv, den brente cd-en jeg fikk høre det på aller først. Du kommer til å like dette, sa han. Han hadde som vanlig rett.

8. Damien Rice – O: Enda et album fra den tida, den tida da de beste albumene blei tredd nedover huet og hjertet mitt av folka jeg hadde rundt meg. Min første favorittlåt herfra var Cannonball, så blei det Delicate, så blei det Amie, og så blei det Older Chests, og den har holdt seg. Stått på stedet hvil. Overlevd tida som har gått, for å si det sånn.

 

9. Death cab for cutie – Plans: jeg sto i London i 2005, på Virgin Megastore, og de spilte denne, og jeg grep tak i en fyr med Virgin-t-skjorte og sa: Hva er dette? Og han pekte, og jeg kjøpte, og sorrow drips into your heart through a pinhole og jeg bodde på Skullerud og jeg overlevde, jeg blei meg, og hullene tetta seg

10. Tim – Lübeck (demoen): Den brente skiva som står ved siden av studioalbumene deres. Midt i byen var med på samtlige mixtapes jeg lagde fra jeg var 16 til jeg slutta å lage dem.

Burde aldri slutta å lage dem.

En som blir og en som drar

Dette er en bloggkonkurranse! Du kan ikke vinne betakaroten eller sminke, men bøker. Jeg og Heidi Furre har laga fire pakker, alle inneholder pocketutgavene av Furuset og Parissyndromet. Boka mi handler om en jente som blir, boka til Heidi handler om en jente som drar. To stykker som kommenterer her får en pakke i posten!… Les mer…

Og når sola står høyest på himmelen, så kan jeg lukke øya og være 11 år igjen, skrubbsår på knærne, et bankende hjerte, bustete hår og altfor lange armer

Jeg går oppover langs Kampen, skal hjem til lillesøsteren min for å mate katten hennes. Jeg går og leser og får en halvtime for meg selv, det lukter godt ute, middagsmat og sol, jeg hører barn leke i portrom og hager og det slår meg at det er sommerferie nå. Jeg jobber en siste uke… Les mer…

Hverdagen i juni

Vi tar en kaffe og snakker om den nye boka mi, jeg noterer i hodet og tenker at jeg skal få det til. Han sier at jeg kommer til å gjøre store ting. You’re very talented, Billy.  Jeg flytter til et nytt sted og det er ryddig etter en uke, og rotete etter innflytningsfesten. Jeg… Les mer…