12. desember 2013

På mandag denne uka satt vi, en gjeng med snottebajaser og ormeyngel, i sofaen og stoler i stua til Heidi og så Mongoland. Den må jeg se hver jul. Rømmegrøt og juleøl og Kristoffer og Pia i Mongoland. Heidi var ute og løp for å finne den på DVD samme kveld, og det var merkelig få som hadde den. Er dette altså ikke en berømt norsk julefilm? Er det bare vi som har den som tradisjon? Den er jo kjempefin! Takk til Platekompaniet på Majorstuen som hadde et eksemplar til oss, hvis ikke hadde det blitt en traurig rømmegrøt-kveld i Gamlebyen.

Kyrre Haugen Sydness og Silje Salomonsen i Mongoland (1)

Mongoland handler om Pia som kommer hjem etter et halvt år på reise, det er jul og hun skal finne igjen kjæresten sin Kristoffer, som hun reiste fra. Han skulle egentlig bli med, men det ble ikke sånn. Sånt som ofte skjer. Men nå er det jul og Pia er klar for å finne ham igjen, for å ordne opp, for et ordentlig juleeventyr, men i Stavanger er det ikke snø og taxisjåfører kan ikke kjøre deg hjem om du ikke har penger, og lille julaften-festen til Elin er det plutselig ingen som vil gå på og hvor har det egentlig blitt av Kristoffer? Han har de ikke sett på flere måneder. Den handler også om Vegar og Silje (på bildet) som nettopp har blitt kjærester, og Silje Salomonsen gjør en skikkelig tøff og kul rolle som Silje i denne filmen. For ei dame!

Det er tydeligvis ikke så mange som har sett Mongoland, eller ser den jevnlig. Det ligger ikke engang en trailer for den på Youtube. Da er det som om den ikke finnes. Men den gjør det, og dere kan se de første tre minuttene på den sida her! Der kan den også leies for 19 kroner. Jeg anbefaler det.

Det er en film om et grått og trist Stavanger, om en vennegjeng full av idioter og en fest som kanskje går skikkelig til helvete, men det er også en film om å tro på julenissen – og kjærligheten. Jeg tror alltid litt på begge deler etter å ha sett Mongoland.

11. desember 2013

Jeg er en sucker for tenåringshistorier. På film, i musikk og ikke minst i bøker. Det er en kunst å klare å fange alt det som skjer, alt man tenker på, alt vi en gang tenkte på, på skjermen, i tekst og mellom to permer. En av de aller vakreste bøkene jeg leste i hele 2013 heter Miraklenes Tid (Age of Miracles) og er skrevet av Karen Thompson Walker. Den handler om en jente på 12 og alt som skjer i kroppen og i hodet og mellom henne og andre mennesker, om familielivet som rakner rundt henne fordi faren har en affære og om trøtte skoletimer der hele verden venter utenfor vinduene, hver eneste dag. Men det handler også om at jorda plutselig begynner å snurre saktere. Døgnet blir lenger, eller lyset blir lengre, og mørket utvider seg også. Kulda om natta biter hardere og varmen om dagen brenner mer. Tyngdekraften påvirkes, sakte, sakte, sakte forandrer verden seg mens menneskene blir stående og se på, uten å kunne gjøre noe. De vet ikke hva det er. De kaller det «the slowing». Og midt oppi dette, i det som kanskje blir verdens undergang, så fortelles den vakreste historien om et ungt vennskap og forelskelse, en historie om å stå opp midt på natta og gå ut sammen med den gutten du er forelska i, en historie om hvem vi var og hvem vi vil bli, om ungpikehjertet som slår og slår i brystet, mens verden snurrer sakte inn i undergangen.

a41e1eb3607365ce6a46f3b85dca058cDette er en sci-fi-historie og en kjærlighetshistorie, en historie for ungdom og voksne som husker hvordan det var å være ung. Jeg gråt så jeg rista da jeg bladde om siste side, og jeg slutta i bokhandel rett før pocketboka kom. Det siste jeg bestilte på jobb var 7 utgaver av den kommende boka, så la jeg anbefalingslappen min på pulten til sjefen min, tok på meg jakka og gikk. Jeg håper de har bestilt inn minst 50 til etter at jeg bytta jobb. Minst.

 

10. desember 2013

Har dere hørt på London Grammar, eller? Det er stemmen på den Disclosure-låta som i hvert fall jeg har hørt på i hele sommer, den triste stemmen som heldigvis dukka opp på et helt album. London Grammar er en tjej og to fyrer, det er stemmen til Hannah Reid som fyller hele meg når jeg trykker på Play, som fyller hele rommet når jeg skrur opp, som synger om å krangle om natta og å kaste bort ungdomstida. Hør på London Grammar, jeg tror skiva passer like godt nå om vinteren som i høretelefoner midt på sommeren.

London-Grammar-If-You-Wait

9. desember 2013

936full-the-family-stone-photo

Alle har vel en julefilm som betyr litt ekstra for dem. Min er The Family Stone, som jeg så på kino da den kom uten å helt falle for den, før jeg plutselig så den igjen første juledag på TV for fire år sida, og skjønte at det var den som var julefilmen i mitt hjerte. Kanskje fordi den handler om en mislykka jul, på en måte. Kanskje fordi den handler om usympatiske mennesker, eller sympatiske mennesker som oppleves som usympatiske, fordi de er stressa eller på feil sted til feil tid eller bare vil så gjerne at alt skal gå bra, at de ødelegger alt på veien. Hovedpersonen Meredith spilles av en kremtende og stressa Sarah Jessica Parker, hun skal møte familien til kjæresten sin for første gang, en varm og stor familie som kanskje er så varm og stor at den kan skremme en hvilken som helst sjenert jente fra storbyen som ikke er vant til å klemme folk man ikke kjenner, og som aldri har lekt mimeleker på julaften og som i hvert fall ikke er vant til at alle skal være så avslappa og kule at det nesten blir krampeaktig. Dette er en film som handler om folks mislykka intensjoner og hvor feil man kan ta om hvem man skal være sammen med og ikke. Det handler om nye folk og familie, og om gamle tradisjoner som skal erstattes og utvides med flere og nyere. Det handler om å gå på trynet i snøen og drikke seg drita med feil bror, om å dumme seg ut og å dumme seg ut igjen, men mest av alt handler det om å la sitt freak-flagg fly. Jeg ser den hver jul, hver eneste jul, og jeg griner hver gang, og jeg blir glad hver gang. Jeg liker at alt kan gå så på tverke og være så trist, men at det alltid går an å drite i alt og ta seg en øl, danse til jukeboks-musikken og se på snøen når man legger seg igjen. Det er liksom aldri så galt, at det ikke er godt for noe.

The-family-stone-isnt-there-anybody-that-loves-me

Joda. Heldigvis. Mange. Spesielt jeg.

6., 7. og 8. desember 2013

Så tida strekker ikke helt til, men fortvil ei, nå er mye av stresset tilbakelagt. Jeg skal bare kjøpe nesten alle julegavene og bake noe som blir sånn semi-godt og kanskje vaske gulvene i leiligheten, eller kanskje droppe det fordi det blir for mye pes, men – det blir jul, uansett.

6. desember:

Jul i Flåklypa som går på kino nå. Seriøst, folkens, så søt og morsom og juleromantisk. Jeg føler meg som en blanding av Solan og Ludvig, og det er godt å se dem på storskjermen igjen. Det lakker mot jul i Flåklypa, men snøen lar vente på seg. Og etter mye om og men bygger Reodor Felgen en snømaskin for å redde jula. Ta med deg lillesøstra di eller nabokiden på kino og se den her.

7. desember:

Jeg hadde egentlig tenkt å ha flest damer i denne julekalenderen, men lørdagens konsert med Peter Broderick gjør at jeg umulig kan unngå å nevne ham som en av julas anbefalinger. Peter Broderick er ekstremt talentfull, han virker som tidenes mest sympatiske kar, både gjennom låtene og videoene sine, men også på Norgesbesøket sitt på helgas Flammefestival. En fyr som har dette som profilbilde på Spotify, må jo være bra:

Peter-Broderick-oct-2012-clash

Og hør på låtene hans, da. Bare gjør det. Jeg grein på konserten.

8. desember:

b1cb9a90-1567-0131-e61b-5254007f5914-mediumHeidi Furre! Furrino, min Flamme-kompis og virkelighets-kompis, den kuleste dama med den fineste boka. Parissyndromet utkom i juni i år og jeg leste den i april, på vei til Thailand. Jeg leste den fordi jeg nettopp hadde fått jobb i Flamme og jobben min skulle jo være nettopp å selge f.eks. boka til Heidi – så der satt jeg, på et fly til Thailand, og grein, mens jeg drakk en Heineken, og Norge forsvant bak oss, og Thailand venta foran oss. Jeg leste om ungjenta som forlater alt og alle og flytter til Paris, jeg leste om å ikke ville gi hele verda til en som ikke ville ha henne, jeg leste om vegg-til-vegg-tepper i Paris og hvor vanskelig det er å åpne en bankkonto hvis man er utlending. Parissyndromet er så mye mer enn den sedvanlige «jeg må bare bort og finne meg sjæl»-romanen, sa Johan Harstad på debutantdagene på Litteraturhuset. Parissyndromet er en så vakker bok at jeg følte ærefrykt og enorm glede over å skulle jobbe med å overtale resten av verden til å lese den. Jeg er så stolt, skrev jeg i en tekstmelding til Heidi som jeg sendte da vi landa, og jeg er fortsatt stolt. Fy flate, for en fin bok. At Heidi er den hun er gjør det bare bedre. Sabla kul tjej!

(foto av Parissyndromet: Heidi Furre)

5. desember 2013

Fordi du kyssa meg og spurte: Er du med? Fordi du bodde rett over gata fra festen. Det var praktisk. Fordi noen har det verre. Minst fem av pinnedyrartene formerer seg ved selvkloning. Det vil si at alle er helt identiske, det vil si at de ikke har hatt sex på over en million år. Noen har det verre.

Fordi Frøydis er en av mine dyktigste, mest talentfulle og kjæreste venner. Fordi hun endelig har debutert som forfatter. Fordi vi, da vi bodde på Skullerud sammen, lå på gulvet og grudde oss til eksamen, dunka hodene våre i veggen når vi sa noe dumt foran en gutt vi kanskje likte bedre enn en annen, drakk te og prata i timesvis på det lille, rare kjøkkenet, passa på Biggen og den hjemløse katten Albert sammen, fordi vi drømte om mye av det samme og nå, så mange år seinere, nesten ti år seinere, faktisk, så sitter vi her og er blitt de vi er blitt.

IMG_20120430_120105

Og Frøydis har blitt satan så bra.

Kjøp boka hennes, les tegneseriene hennes, sjekk hvor kul hun er når hun slår hjul og bli blåst bort av hvor jævlig kul og bra hun er. Det fortjener både du og hun.

4. desember 2013

Optimistene er en av de aller fineste filmene jeg så på kino i 2013. Den handler om et seniorvolleyball-lag med damer fra 66 til 89 år, og det er en så varm og god og morsom film at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg der jeg satt i salen og grein og lo om hverandre. Disse damene er ekte hverdagsheltinner, bare i kraft av at de har funnet noe de liker å drive med – og gjør det så ofte de kan. De er ikke så gode, men de liker i hvert fall å spille. Faderullan, så steike bra damer!

3. desember 2013

Dagens anbefaling er Angel Haze. Angel Haze er en rapper fra Detroit i USA, og hun er den kuleste dama. Når jeg løper, så løper jeg til «Supreme«, den første låta jeg hørte av henne. Jeg løper alltid til den. Keep running, baby, it´s your race. På Øya i år sto jeg midt i publikum og ropesang til låtene hennes og hun løp rundt i publikum med en sikkerhetsvakt og et kamera på slep, og på sidelinja sto jentene i Haim og digga like mye som alle oss andre. Angel Haze har en attitude som gjør meg glad, hun er tøff i trynet på den gode måten, hør blant annet på låta hennes «New York» der hun synger I run New York på den råeste måten. Og bare se på henne:

9478041515_06137671ef_c

(foto: Mattis Folkestad, NRK P3)

Hun er ikke redd for noe eller noen. Hvis jeg var 14 år, hadde jeg hatt Angel Haze som forbilde. Jeg er 27, og har Angel Haze som forbilde. Det er lov å være tøff i trynet selv om man er tjej!

 

2. desember 2013

Dagens tips er den flotte debutboka til Agate Øksendal Kaupang Å holde pusten.

Den er så fin at jeg får tårer i øya bare jeg tenker på den.

kaupang

Jeg leste den ut på en kveld, og jeg gråt og jeg lo og den er bare så vakker. Se bare her:

Mamma gråter igjen, så høyt at jeg kan høre det fra alle rommene i huset. Hører de runde hvaltårene som renner ned kinnene og halsen hennes og gjør putetrekket vått. Jeg liker ikke å være alene hjemme når mamma gråter. Jeg skulle ønske at Emilie ikke var på skolen, at hun ikke løy. Så begynner jeg å tenke på Firfisla. På hvor han er. På grå hud under neglene. På de våte stablene med aviser bak steinen i skogen som han la der før han ble sparket.
Og mamma gråter, og jeg hører henne.

Den må bare leses. Virkelig.

 

1. desember 2013

Jeg vil lage julekalender, men det går litt trått.

Uansett, jeg tenkte å gi dere en fin ting hver dag i hele desember. Så jeg begynner nå. Det er advent og med advent følger adventskalendere. Jeg håper dere har fått en fin kalender, eller kjøpt en til dere sjæl (sånne sjokoladekalendere koster 10 kroner på de fleste sjapper, jeg anbefaler det. Digg å starte dagen med sjokolade.)

Men på NRK i år så går Jul i Svingen i reprise, og jemini, for en fin julekalender det er!

Så dagens tips er Jul i Svingen. Rett og slett.

Se bare her:

Se det på Nett-TV! Man blir aldri for gammel for Jul i Svingen.