2013 del 3: jag vill inte glömma hur det kändes \ men jag orkar inte minnas allt som hände \ allt jag gjorde innan vi blev två \ jobbar jag för att bli bättre på

Jeg kommer hjem til Oslo etter nesten tre uker i Thailand, og selv om det er kaldt når vi lander, så kommer våren, den sover når vi lander, men den våkner som en brunbjørn og strekker på seg, gjesper så det raller i byen, bygårdene åpner vinduene mot den blå himmelen, syrinene blomstrer og fyller byen med lukta som jeg snuser inn morgen og kveld. Jeg har ny jobb og sitter på kontor i stedet for å stå i butikk. Det er uvant, men fint. Jeg savner butikken, alt det som var bra med butikken, men det er mye jeg ikke savner også. Det er noe å savne overalt.

Jeg feirer bursdagen min på taket, selv om det er kaldt, vi griller i ullklær og under pledd, og så går vi ned i leiligheten min og danser før vi drar ut på byen og danser. Han står i gangen min og prater med noen venner av meg og en kompis går bort til meg der jeg står ved kjøleskapet og spør meg hvem den kjekke fyren i gangen som ser på meg hele tiden er. Det er J, svarer jeg og møter blikket hans. Han ser på deg hele tida, sier kompisen min. Det er jo bare fordi jeg har bursdag, svarer jeg og rødmer, ler ned i ølen min og møter blikket hans enda en gang. Han smiler og drikker øl i gangen min.

Jeg er singel og allmektig, jeg har ingen planer om å få meg kjæreste. Når jeg står opp om morgenen er jeg aleine og når jeg legger meg om kvelden er jeg aleine. Jeg er vant til det nå. Jeg har kanskje prøvd og feila et par ganger med samme fyr de siste åra, men det har på en måte alltid vært meg. Meg i min lille leilighet. Meg med de rotete haugene av bøker og aviser, skrivesaker og ubesvarte brev. Meg med selskap av meg selv, meg som deklamerer i totida på Revolver at nei, dette gidder jeg ikke, utvalget er labert og jeg velger meg Dexter på DVD og knekkebrød med smør og brunost. Adios! For utvalget er labert, selv om jeg ikke har mista trua på at det finnes bra fyrer der ute. Jeg veit at de finnes, og de bor i Danmark og Los Angeles, for eksempel. Og sikkert i Oslo også, men det er skummelt i Oslo, for da kommer de for nærme, plutselig har man fått matchende grilldress og spiser kyllingbryst hver fredag mens man ser på Idol, eller TheVoice er det vel som går nå. Nei takk, sier jeg. Jeg møter blikket hans igjen og igjen og tenker at det ikke trenger å bli noe, alle trenger ikke å bli kjærester, jeg har hatt et ikke-forhold så lenge jeg kan huske, så empirien tilsier at ikke alle kan være kjærester, at ikke alle trenger å være kjærester. Det er ikke for alle. Det er rett og slett ikke alle som får det til, og jeg er tydeligvis en av dem. Det må være OK. Jeg har det fint, jeg har hatt det fint. Det er så mye mer her i livet enn å holde noen i hånda. Og når jeg er ensom, så kan jeg høre på Wye Oaks «Civilian» og synge lavt til setninga: Perfectly able to hold my own hand, but I still can´t kiss my own neck.

Vi ler og danser, han følger meg til døra igjen og igjen, og kysser meg på kinnet før han går den andre veien. Jeg blir stående igjen og tenke snu, jeg følger ryggen hans i mørket og tenker snu, snusnusnu, men han snur seg ikke, og jeg går inn i leiligheten min og sover aleine igjen og igjen. Jeg sier at han ikke får lov til å følge meg hjem hvis han ikke blir med opp, og han ler og følger meg til døra, kysser meg på kinnet og jeg tenker snu, kom tilbake, snusnusnu. Jeg sender ham den kleineste meldinga i verden, jeg sender den selv om jeg vet at alle ville bedt meg om å la være, men man kan ikke følge reglene, det er ingen som kan reglene, egentlig, reglene er forskjellige dag for dag, fra person til person, man kan ikke alltid følge reglene, og jeg skriver at det er greit hvis vi bare er kompiser, men hvis han ikke tør å bli fordi han er sjenert, så må han tørre å bli neste gang. Men hvis vi bare er kompiser, så er det greit, da glemmer vi bare meldinga. Han svarer ikke og jeg sovner aleine, tenker at om hundre år er allting glemt. Jeg våkner av at han har sendt meg en facebookmelding der han skriver nesten det samme som meg, men fra den andre sida, og når han endelig plugger i mobilen sin i laderen, så får han min melding og så ber han meg på en kaffe.

Det var starten. Ikke på grilldress og TheVoice på fredager, men på den siste halvdelen av 2013. Jeg sover ikke aleine lenger nå. Jeg har nesten ikke sovet aleine siden den kaffekoppen som ble til en brus og så til to øl og så til en øl på deling hjemme hos meg der vi sakte flytta stolene og kroppene våre nærmere hverandre mens Daughter, og så Håkan sang i bakgrunnen, og når han kysser meg, så tenker jeg at jeg ikke vil kysse noen andre lenger, ikke noen i Los Angeles, ikke noen i Danmark, ikke noen i hele verden. Jeg er redd hele tida, men det er ikke lov å være feig. Det går an å være modig og redd samtidig. For hvis man blir sammen med noen, så betyr det at det kanskje må ta slutt en dag også, kanskje er det derfor jeg ikke har fått det til før. Men vi veit jo alle sammen at det ikke nytter å sitte hjemme og tvinne tommeltotter og ikke gjøre noenting, fordi alt en gang tar slutt. Vi veit det alle sammen. Si det sammen med meg: Vi veit det alle sammen.

Vi danser hele natta på Dansestøl og kliner hele dagen i parken, han holder meg i hånda og følger meg hjem om natta, men han snur ikke, han blir med meg opp. Han får nøkler til leiligheten min og han blir med meg på Roskilde, han blir med meg overalt. Jeg er dårlig på å være kjæreste, for jeg er så vant til å være aleine, men jeg får det til. Det går kanskje egentlig ikke an å være dårlig eller flink til å være kjæreste, det går bare an å gjøre sitt beste og være glad i noen. Så får resten komme av seg selv. Det er fortsatt skummelt med parmiddager og å si vi i stedet for jeg, i starten pleide jeg å si vi, altså, han og jeg, to selvstendige individer som velger å tilbringe tida si sammen med hverandre. Jeg vil aldri bli en sånn som holder parmiddager og sier at de single ikke får lov til å komme, på grunn av bordplasseringa. Jeg pleide å tenke at det var noe som bare skjedde på film, i romantiske komedier som handla om single 30-somethings, men jeg veit at det skjer, jeg har hørt folk fortelle om det. Jeg tror det går an å ikke gjøre sånt, jeg må tro det går an å ikke gjøre sånt. Hvis ikke blir jeg koko.

Sommeren er en eneste lang ferie, selv om jeg er på jobb, jeg spiser is i pausene og møter ham utenfor kontoret, utenfor Revolver, utenfor Internationalen, utenfor Mono, i parken, på stranda, hjemme hos meg. Vi reiser til Arendal og fisker krabber, vi spiller TP og Bezzerwizzer, jeg løper aleine i skogen og på Bislet, jeg løper aleine nå, men det er greit, det må være greit. For man kan ikke beholde alt, selv om man vil.

Noen kysser hverandre for første gang og noen sier hadet til hverandre for siste gang, noen tar en trikk, noen hopper på en bysykkel, noen sitter inne og ser på regnet, noen står ute og myser mot sola, opp og ned, fram og tilbake, noen sovner og noen våkner, og sommeren i Oslo tar slutt etter Øya, som den gjør hvert år, som om den siste konserten ønsker høsten velkommen mens trekkfuglene flyr over hodene våre, og regnet kommer med en gang. Veronica Maggio slipper ny skive i august, og jeg danser til «Hädanefter» mens han ser på i stua mi.