Årets beste album er i følge meg If you leave av Daughter. Det blir bare ikke bedre enn det. Jeg kjøpte det tidlig i år og jeg har hørt klart mest på det av alle albumene som har kommet. Bare spør Spotify, de fortalte meg det i dag. Jeg har faktisk hørt dobbelt så mye på Daughter som på noen andre artister. Sjukt, men fortjent. Daughter kom snikende inn i livet mitt med den TV-reklamen der han lille gutten sitter foran bestefaren sin og ber ham gjøre noe bare én gang til. Den her, vet dere:
Den reklamen der fikk meg til å grine på kino, før filmen begynte. Og sånn begynte min historie med Daughter. Den begynte på høsten i fjor, på kino, og så, et par uker seinere, var jeg hjemme hos John og drakk øl, så på youtube-videoer og prata skit, og Helge dro fram Widerøe-filmen igjen og sa hvem det var som sang. Jeg gikk hjem og hørte på «Youth» i flere dager i strekk. Jeg skreiv ned teksten i dagboka mi, for hånd (!) og grein i skjerfet mitt på vei til jobb. Daughter fant meg, eller jeg fant Daughter, jeg veit ikke hva som stemmer mest, men jeg veit at alt på en måte ble litt bedre av det, selv om man skulle tro av all grininga at det kanskje også ble litt verre. Men det var noe med det å endelig klare å grine. Hvis man har et svart hull inne i seg, så suger det til seg alt av følelser også, som sorte hull gjør, de lar ingenting bli igjen, og det svarte hullet var det på en rar måte bare Daughter som klarte å fikse akkurat da. Hardt mot hardt. Eller sjukt mjukt mot steinhardt. Jeg smelta, rett og slett. Eller det svarte hullet smelta.
Så kom albumet deres og jeg kjøpte det og hørte på det på repeat i flere uker, måneder, ja, egentlig nesten i hele år, og jeg så dem på Slottsfjell, som jeg ville på bare på grunn av dem. Og jeg så dem på John Dee, der de spilte nesten alle låtene sine, bortsett fra mash-upen der de covrer både «Ready for the floor» og «Perth», og noen få andre fra de tidlige EP-ene. Har dere ikke hørt den coveren, forresten? Her er den:
De spilte til og med «Get lucky»-coveren sin som ekstranummer. Jeg tuller ikke. Tenk at jeg holdt på å ikke gå på den konserten? Jeg kjøpte billett så tidlig, og ingen andre jeg kjente kjøpte billett før det ble utsolgt, og jeg var sliten etter jobb og usikker på om jeg ville gå aleine på konsert, men heldigvis gikk jeg. Og jeg sto ved et bord med en øl mellom henda som jeg brukte to timer på, og jeg hørte stemmen til Elena og gitaren til Igor som han spiller på med bue og trommene til Remi som tromma seg inn i hjertet mitt, og jeg dunka takta med hjertet, med skoa mot gulvet, og Elena sang om skyggene som la seg på stedet der du dro, og om å være heldige som fortsatt puster, som fortsatt lever, som fortsatt elsker, hun sang om å ville begraves et sted hvor alle lemmene kan bli til trær, og alle barna kan bli som deg, og alt det rotet hun etterlater seg, som er henne selv, hun sang om å være for gammel til å være så sjenert og om å være den som holder laknene varme, ikke den du elsker. Hun sang om å finne noen å snakke med, bare for å finne ut at alt kanskje er OK. Hun sang og sang og sang, og den lille stemmen min sang med.
Da jeg var i Thailand i år, så måtte jeg ta en time-out en dag, det var så varmt og vi var så bakfulle, og jeg la meg inne i senga på det trange hostell-rommet uten aircondition og så la jeg mobilen min ved siden av meg og trykka på Play og lot Daughter fylle det lille rommet fra de dårlige mobilhøyttalerne, og hun sang om at når verden går under, så må du møte meg på grunna, og der skal vi se på at stjernene kolliderer over oss. Jeg lå på ryggen og så opp på vifta over senga, og ingen stjerner kolliderte, verden sto fortsatt utenfor vinduene når albumet hadde spilt to ganger.
Det er lenge siden et band har fått meg til å skrive ned tekstene sine i dagboka mi, jeg kan ikke huske sist gang det skjedde, jeg husker en annen versjon av meg som gjorde det ofte, mye, jeg identifiserte meg med sangtekster, lagde mixtapes som turte å si det jeg ikke turte å si, som vi sikkert alle har gjort en gang eller to. Noe av det fineste i 2013 har vært å finne igjen litt av den jenta.
Jeg husker jeg hørte Youth i sin helhet for første gang en stjerneklar kveld da jeg stod og ventet på t-banen på Blindern. Alt stoppet opp, jeg så opp mot himmelen og kjente tårene presse på fordi det var så himla fint. Dessuten opplevde jeg et snev av gjennkjenning, déjà vu – det er alltid en så forunderlig følelse.(Jeg fant senere ut at jeg hadde sett Widerøe-reklamen uten å tenke over sangen.)
helt helt helt enig. sjekket mitt eget år gjennom spotify, og 1. plass på alt ble daughter. alle top tracks ble av daughter. alt daughter. husker jeg fant et relativt merkelig band på youtube en dag i 2011, med noen sanger med en tekst som traff hjertet på en helt annen måte enn alle andre sanger. og jeg hadde de på repeat hver dag. hele tiden, over alt. så kom youth, og videoene, og widerøe-reklamen. åh den reklamen!!! så fikk jeg nyheten om at det skulle være konsert her, just hvor jeg bor. jeg kjøpte billetter til meg og han, vi dro dit alene og gråt og gråt og gråt og fy herregud for en konsert. beste opplevelsen jeg har hatt.
<3 daughter.