Et liv i slow motion, et liv i the fast lane

Jeg kom hjem fra Thailand, mitt livs eventyr, og snøen var borte og våren kom nærmere for hver dag som gikk, og plutselig var det forsommer og vi satt i en park og drakk brus og spiste is, tok av oss på beina og vifta med tærne. Jeg har ny jobb og kontor og jeg veit ikke hva fremtiden bringer, men jeg går dit hver dag og gjør mitt beste, selv om jeg gjør mange nybegynnerfeil og prøver å lære av dem. Jeg kom hjem fra Thailand med to ferieflørter i baklomma, tusen historier å fortelle, og den største av dem var vel stuntmannen som var den første som holdt meg i hånda på flere år. Vi delte rom de siste fire nettene og vi visste jo begge to at det bare var på liksom, og ikke på ordentlig, men det skjedde noe med meg der vi gikk gatelangs i Chiang Mai og lata som at vi var kjærester, at det var noe mer på gang enn bare ingenting, eller et ingenting som ble til noe bare vi hadde drukket oss til mot og musikken var blitt høy nok og vennene våre fulle nok til å ikke se, eller ikke bry seg om, at vi stakk. Det skjedde noe der og jeg kom hjem og jeg fylte 27 og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg tok mot til meg og sendte en melding som potensielt kunne dumma meg ut, men det gjorde den ikke. Tvert i mot.

Jeg har gått rundt i livet mitt i fem år og sagt at jeg er singel og allmektig, og jeg tror fortsatt at det var riktig. Jeg er veldig fan av det uttrykket. Frøydis sin versjon er alene og fabelaktig, og uansett hvilken av dem du velger, så er det viktig å huske på det når man er aleine. Men det må ikke bli sånn at man ikke tør å satse på noe som helst fordi det er behagelig å være aleine. Det skal jo en del til å møte noen som man tør å satse på, for jeg mener – folkens, dette er jo det skumleste i verden. Men alt er jo ganske skummelt her i verden. Hvis man aldri tar en sjanse, så blir man jo bare sittende hjemme og spise det samme til middag hver dag og bare hoppe fra 3-metern og bare jobbe i bokhandel og bare være alene og fabelaktig, singel og allmektig.

Jeg sier ikke at jeg er blitt verdens modigste person, jeg er jo redd for så mye her i verden, jeg er redd for veps og for å bli voksen og for å hoppe fra 5-metern og for å bli sjuk og for å dø, men for første gang på noen år, så tenker jeg at jeg ikke må være redd for å like noen litt bedre enn det som er trygt. For det er trygt å ha mange flørter som ikke holder deg i hånda. Det er trygt å bli med folk hjem bare et par ganger eller et par uker og så stikke av før det blir for viktig. Det er trygt å være aleine. Det er trygt å ha et ikke-forhold med eksen sin, uansett hvor destruktivt og ensidig det er.

Siden jeg kom hjem har jeg gjort tusen ting, opplevd massevis, jeg har vært hjemme i en måned og livet mitt er totalt annerledes fra det det var før jeg reiste i starten av april. Fra jeg satte fra meg kofferten på Gardermoen før vi boarda flyet til Thailand og til i dag, så har jeg ikke hatt et eneste angstanfall. Jeg har fortsatt ikke hoppa fra 5-metern, men å sende den meldinga til en fyr jeg liker litt mer enn vanlig, det var som å dødse fra 10’ern. Og enten så er jeg fortsatt i svevet, eller så gikk det greit – jeg veit ikke enda. Det kan man ikke vite. Men jeg veit at det er sjukt fint å være vektløs.

Sjukt fint.