Monthly Archives: mai 2013

Et liv i slow motion, et liv i the fast lane

Jeg kom hjem fra Thailand, mitt livs eventyr, og snøen var borte og våren kom nærmere for hver dag som gikk, og plutselig var det forsommer og vi satt i en park og drakk brus og spiste is, tok av oss på beina og vifta med tærne. Jeg har ny jobb og kontor og jeg veit ikke hva fremtiden bringer, men jeg går dit hver dag og gjør mitt beste, selv om jeg gjør mange nybegynnerfeil og prøver å lære av dem. Jeg kom hjem fra Thailand med to ferieflørter i baklomma, tusen historier å fortelle, og den største av dem var vel stuntmannen som var den første som holdt meg i hånda på flere år. Vi delte rom de siste fire nettene og vi visste jo begge to at det bare var på liksom, og ikke på ordentlig, men det skjedde noe med meg der vi gikk gatelangs i Chiang Mai og lata som at vi var kjærester, at det var noe mer på gang enn bare ingenting, eller et ingenting som ble til noe bare vi hadde drukket oss til mot og musikken var blitt høy nok og vennene våre fulle nok til å ikke se, eller ikke bry seg om, at vi stakk. Det skjedde noe der og jeg kom hjem og jeg fylte 27 og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg tok mot til meg og sendte en melding som potensielt kunne dumma meg ut, men det gjorde den ikke. Tvert i mot.

Jeg har gått rundt i livet mitt i fem år og sagt at jeg er singel og allmektig, og jeg tror fortsatt at det var riktig. Jeg er veldig fan av det uttrykket. Frøydis sin versjon er alene og fabelaktig, og uansett hvilken av dem du velger, så er det viktig å huske på det når man er aleine. Men det må ikke bli sånn at man ikke tør å satse på noe som helst fordi det er behagelig å være aleine. Det skal jo en del til å møte noen som man tør å satse på, for jeg mener – folkens, dette er jo det skumleste i verden. Men alt er jo ganske skummelt her i verden. Hvis man aldri tar en sjanse, så blir man jo bare sittende hjemme og spise det samme til middag hver dag og bare hoppe fra 3-metern og bare jobbe i bokhandel og bare være alene og fabelaktig, singel og allmektig.

Jeg sier ikke at jeg er blitt verdens modigste person, jeg er jo redd for så mye her i verden, jeg er redd for veps og for å bli voksen og for å hoppe fra 5-metern og for å bli sjuk og for å dø, men for første gang på noen år, så tenker jeg at jeg ikke må være redd for å like noen litt bedre enn det som er trygt. For det er trygt å ha mange flørter som ikke holder deg i hånda. Det er trygt å bli med folk hjem bare et par ganger eller et par uker og så stikke av før det blir for viktig. Det er trygt å være aleine. Det er trygt å ha et ikke-forhold med eksen sin, uansett hvor destruktivt og ensidig det er.

Siden jeg kom hjem har jeg gjort tusen ting, opplevd massevis, jeg har vært hjemme i en måned og livet mitt er totalt annerledes fra det det var før jeg reiste i starten av april. Fra jeg satte fra meg kofferten på Gardermoen før vi boarda flyet til Thailand og til i dag, så har jeg ikke hatt et eneste angstanfall. Jeg har fortsatt ikke hoppa fra 5-metern, men å sende den meldinga til en fyr jeg liker litt mer enn vanlig, det var som å dødse fra 10’ern. Og enten så er jeg fortsatt i svevet, eller så gikk det greit – jeg veit ikke enda. Det kan man ikke vite. Men jeg veit at det er sjukt fint å være vektløs.

Sjukt fint.

Og hvis du lukker øya, så føles det nesten som om ingenting har forandra seg i det hele tatt

uten navn

Det skjer uten at man skjønner det helt, man våkner og så er sommeren der. Det kommer jo til å regne og være kaldt igjen, det er en del av sommeren, det er en del av pakka vi får her i Norge, men plutselig våkner man til blå himmel igjen og alt man vil er å kjøpe en sixpack og stikke til parken, alt man vil er å grille, nattbade, sykle, ligge på gresset, tygge på et strå, kysse noen, danse hele natta, aldri legge seg, aldri være lei seg, aldri tenke på vinteren igjen. Jeg blir alltid overmodig før sommeren, jeg tenker at jeg skal rekke så mye, gjøre så mye, dra på eventyr hver dag og aldri være sliten eller trøtt. Men man må sove om sommeren også. Og noen dager må man være hjemme. Noen dager må man jobbe. Noen dager blir ikke som planlagt. Men det er kanskje bedre å planlegge for mye enn å ikke planlegge noen ting?

Jeg tror noe av det fineste jeg noen gang har gjort om sommeren er å dra på ferie til et lite hus i Värmland sammen med noen venner. Krummis var der, Miri var der, vi hadde pledd og kakao, vi hadde barskap og fluesmekker. Vi bada i et tjern og hadde ikke internett eller klokke på en uke. Det regna og det var sol, og vi sov i køyesenger og miksa drinker i Norgesglass. Det vil jeg gjøre igjen. Bare dra til et hus, langt inne i skogen. Det var som å rømme, samtidig som jeg ikke rømte fra noe som helst, annet enn kanskje hverdagen og internett. Det var som om vi levde i Mummidalen eller i byen til Tormod Haugen etter at jungelen har tatt over, som i Skriket fra jungelen. Når jeg blir rik skal jeg skaffe meg et lite torp i Värmland. Og en venn med bil. Der skal jeg bo hele sommeren og invitere alle som vil på besøk. Jeg trenger bare hengekøye og bokhyller (med innhold.) Da snakker vi.

Men i sommer skal jeg på festival. Jeg skal på Roskilde, Slottsfjell og Øya. Jeg skal bade så mye jeg kan. Jeg skal prøve å lære meg å hoppe fra 5-metern. Jeg skal lese masse bøker. Jeg skal lage kakao når det regner, og spise lang frokost hver gang jeg har sjansen. Jeg skal fikse sykkelen min. Jeg skal ha armen full av festivalarmbånd og hjertet fullt av konserter, og jeg skal få med meg så mange soloppganger jeg kan. Jeg skal være modig og ikke redd, eller – det er lov å være redd, men ikke lov å være feig. Sånn er det. Og så skal jeg høre på den nye skiva til Daft Punk og den låta her.

Chiang Mai: I want all that is not mine

Jeg sover hele dagen etter bryllupet, noen er ved bassenget, noen har dratt videre, noen har dratt hjem. Jeg sover mens sola steker på asfalten, trærne og menneskene utenfor hotellet. Kjolen ligger på gulvet, skoene står ved senga, under dyna ligger jeg i shorts og t-skjorte og sover, halvsover, snur meg, snur meg til andre siden igjen. Vi møtes i resepsjonen når mørket har lagt seg over byen, vi møtes for å spise, for å gå på nattmarkedet, jeg er trøtt, men glad. Vi ender opp på Freedom bar, stedet vi skal ende opp igjen og igjen nettene fremover. Vi spiller Jenga og drikker whisky & cola, sitter på den vaklende takterrassen, ser på maurene som går langs strømledningene, kattene som går langs gata, menneskene som kjører forbi i tuk-tuk-er, på mopeder, i gamle biler. Vi går på Freedom bar og jeg hilser på folk de kjenner fra før av, fra forrige gangen de var her, for seks år siden, de forteller om eventyrene de var med på en gang, snakker om gamle dager og nye dager. Hånda hans i korsryggen min, stemmen hans over bordet, i øret mitt. Freedom bar er en hjørnebar med Bob Marley på veggen og over anlegget, veggmalerier, bakgård og den tidligere nevnte vaklende takterrassen. De stenger når de stenger, når det er tomt for folk eller bartenderen vil gå og legge seg, eller gå ut for å finne en annen fest. Når de endelig stenger, går vi hjem, eller til nærmeste songthaew hvis vi er mange, nærmeste tuk-tuk hvis vi har stukket av fra mengden, sneket oss vekk fra Jenga og whisky & cola-glassene det dugger av. De første dagene etter bryllupet bor vi fortsatt på hotellet, men etterhvert som det tømmes og flere og flere klemmer oss hadet i lobbyen, så begynner vi å planlegge turen videre. Hvor vil vi? Vi har åtte dager igjen, sju dager igjen, seks dager igjen, fem dager igjen og dagene går og vi har de samme hotellrommene, de samme nøklene som går på rundgang, den samme frokostsalen, den samme hotellbaren, de samme heisene der jeg står sammen med ham og etter hvert er jeg ikke redd lenger, før jeg drar hjem tidlig en kveld tar jeg ham i hånda og sier at jeg skal hjem, og legge meg på mitt eget rom, men at vi ses i morgen. Han trekker meg inntil seg og spør om jeg er sikker, om jeg vil kan jeg få nøkkelen hans, og jeg kysser ham og sier at jeg er sikker, men at vi ses i morgen, og han følger meg ut og finner skyss hjem og jeg suser mot hotellet med vinden i håret og jeg er svimmel og sliten av for lite søvn og for mye festing, men det kjennes bare fint og jeg tar meg en pause og sover lenge og dagen etter er jeg tidlig oppe og klar for alt igjen, og vi drar ut og spiser middag, nok et langbord, alltid langbord, selv om folk drar hjem er vi mange igjen, og vi sitter på enden og det er bare oss, selv om vi er mange, og vi går ned på brygga når han tar seg en røyk og vi sitter nesten nede ved vannet og lysene skinner rundt oss, i de små bølgene og langs lyslenkene og vi snakker om å være redde for å fly og om Thailand, og han sier at det nesten er romantisk der vi sitter, og jeg ler og sier nesten, hvis vi var sånne folk som likte sånt, og han tar et trekk og smiler til meg. Og jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi med sola i øynene, sand i håret og lykke i hjertet. Jeg forteller ham om å skrive i dagboka mi at enten så har jeg gjort noe jævlig riktig her i livet for å fortjene dette, eller så har vi dødd og kommet til Paradis. Og han ler og stumper røyken og så blir vi sittende litt til, aleine, inntil hverandre og lure på hva vi har gjort for å fortjene dette eventyret. Dagen etterpå flytter vi til et annet hotell og da gidder jeg ikke å være feig lenger, vi er seks stykker fordelt på tre rom, og i songthaewen fra hotellet vårt til vandrehjemmet spør jeg ham hva jeg må gjøre for å bestikke ham til å dele rom med meg. Gi meg en slurk av ølen din, svarer han og så blir det sånn. Vi har fire dager igjen.

Chiang Mai: To the windows/To the walls

Vi drar på Warm-Up, vi drar på Fabrique, vi spiser fried rice, french fries, omelett, sterke supper og søte desserter, vi danser i air conditionen, vi danser ute i natta, vi klemmer oss inn i de røde songthaewene, bytter på å henge bakpå eller sitte på taket, vinden i håret og vannflasker mot nakken, det er Song Kran og vi blir dynka i vann overalt utenfor hotellet, det tørker igjen med en gang, jeg er allerede vant til hotellet, lobbyen, heisen, rommet, det føles som hjemme og overalt er det folk jeg kjenner. Vi kommer hjem seint og finner alltid noen sittende utenfor, nachspiel på benkene, rødvin rett fra flaska mens vi ser at sola står opp. Så er det bryllup – det er taler, det er grining, det er kjærlighetserklæringer fra alle kanter, det er fyrverkeri både inni og utenpå, det er roligdans som på ungdomsskolen og grinding som på Tempest, når klokka blir tolv setter de på Get low og vi fyller gulvet, fra vinduene til veggene, topp til tå, svettedråper og bøyde knær, roping og latter, akkurat som på slippfesten min, akkurat som på hjemmefestene våre, akkurat som vi gjør overalt hvor vi er sammen, om vi så må synge låta sjæl, noe vi gjorde i talen vår til den vakre bruden vi har hatt æren av å vokse opp sammen med, og hun dansa i midten mens vi sang, i designerkjolen sin. Festen er over altfor fort, jeg har lilla brudepikekjole og grå Converse-sko, jeg har dansa aleine og sammen med folk, jeg har sittet i trappa og snakka om kjærligheten med gamle venner, jeg har aldri lyst til å dra hjem, bare lyst til å bli, og vi kommer hjem til hotellet når festen er over og brudeparet har trukket seg tilbake, og ingen vil gå og legge seg, så vi tømmer minibarene for øl, vi sparker av oss skoa, løsner på skjorta, setter oss på den faste plassen foran hotellet, plassen som har blitt vår hver tidlige morgen, vi snakker om alt mellom himmel og jord og noen pjusker meg i nakken, noen bryter seg inn i bassenget, noen blir sittende alene foran hotellet når alle går opp for å bade, noen kysser forsiktig i smug, noen kaster noen uti bassenget med alle klærne på, noen bader nakne, noen svømmer bort i hjørnene for å kline, noen sitter på kanten og vasser, noen tar seg en røyk, noen lener seg tilbake på en solseng og ser opp på himmelen, et og annet fly svever over oss, og de ser oss ikke der vi er evig unge, aldri trøtte, fulle av kjærlighet og faenskap, noen går for å hente flere flasker vin, noen kler av seg, noen kler på seg, noen har gått og lagt seg, noen vil aldri legge seg, noen trekker noen hardere inntil seg, noen puster fortere, noen holder pusten og dukker under overflaten, noen flyter som en stjerne, noen forteller om en venn som døde, noen forteller om den første gangen de kyssa samboeren sin, noen gråter, noen ler, noen går for å spise frokost, noen går til skranken og ber om å få et rom, noen kysser noen i nakken, noen får en nøkkel, noen får nystekte egg som de eneste i frokostsalen fem minutter før de åpner for dagen, noen skriver nummeret sitt på en lapp, noen legger seg inntil for å sove, noen får ikke sove, noen pakker fordi de skal reise hjem alt dagen etterpå, noen holder seg våkne helt til klokka er 12 dagen etter for å si hadet til de som reiser, noen går med brudepikekjolen på og Converse-skoa i hånda for å legge seg, alle har vært i verdens fineste bryllup og feira kjærligheten.