Bangkok: We run the night

Jeg har vært på mitt livs eventyr. Jeg har prøvd å planlegge hvordan jeg best kan forklare det, skrive ned alt som skjedde uten å gi bort alle hemmelighetene, uten å fortelle andres historier for dem, og hvordan skal man egentlig fortelle om sitt livs eventyr så folk forstår hvor bra det faktisk var? Det er ikke nok ord inni meg til å beskrive hvor jævla lykkelig jeg har vært siden jeg satte meg på flyet til Bangkok den 6. april og ankom det første hotellet, svett og sliten, løp gjennom den trange dusjen, tok på meg en kjole, fant Nina sittende i hotellbaren med en iskald øl det dugget av, fant amerikanerne i en klynge utenfor da de kom hjem, så ham i mengden og turte ikke å si hei før alle andre hadde gjort det, hendene hans rundt meg igjen og hjertet i halsen, du ser bra ut, du også, du ser litt annerledes ut, du ser lik ut – og det er fint, mer øl med Nina, som skal gifte seg om bare en uke, sju dager, øl og smil, duggdråpene på flaskene og på hendene, taxiene uten bilbelte, motorveiene uten gangfelt, klubbene med strobelys, lasere og dundrende bass i hjertet, spritflasker utover bordene, blandevann i bøtter med is, glass på glass med whisky og cola, stemmen hans gjennom musikken: skal du hjem nå? Nei! Fint, vi ses inne, å danse med barndomsvennene mine på en klubb i Bangkok, K med armene ut til siden, en drink i hver hånd, ansiktet mot taket, beaten i beina, å bli løfta bakfra og sprelle med beina mens jeg ler, å prate med fyren fra LAs eventyr i januar i fjor igjen og igjen, å ville kysse ham igjen og igjen uten å tørre det, før han tar et skritt til og enda ett og dere bokstavelig talt prater i munnen på hverandre og han får deg til å holde kjeft ved å fange leppene dine med sine, å glemme alle de andre de siste to timene, å trekke pusten leende og spørre hva det der var, for det er jo ikke som at du har tenkt på ham siden du dro hjem (aldri) og det er jo ikke som at han har tenkt på deg siden du reiste (aldri), å le og stryke hendene nedover overkroppen hans utenpå skjorta, å bli dytta inn av ham gjennom døra, latteren i heisen opp til sjette etasje, stemmen hans i øret ditt, på halsen din, der kjolen var en gang, å stille vekkerklokka på åtte fordi du skal opp og reise til Koh Samui i utdrikningslag morgenen etter, rykningene i munnen hans rett før han sovner, halv sju om morgenen. Varmen på rommet, inni deg, overalt, varmen som ligger som et teppe over Bangkok, den første dagen av ditt livs eventyr. Hjertet ditt som en liten fugl inni brystet – hjertet ditt som er så redd for alt hjemme i Oslo, og som er så modig i Thailand. Å sovne ved siden av ham og håpe at det ikke blir siste gang, igjen. En natt i Bangkok, før flyet tar deg med til Koh Samui. Og det er en helt annen historie.