Monthly Archives: april 2013

Chiang Mai: Give me everything tonight

Vi tar et fly til Bangkok og enda et fly til Chiang Mai, der bryllupet skal være, vi er slitne etter for lite søvn på fem dager, vi drikker kaffe og cola, spiser Snickers og halvsover i ventestolene på flyplassen. Så ankommer vi Chiang Mai og blir henta av en stor bil som kjører oss til hotellet, Chiang Mai Orchid, et stort hotell som har sett bedre dager, men som den neste uka skal romme nærmere 90 mennesker som har kjent hverandre nesten hele livet – eller som møtes for første gang nå, vi kommer fra hele verden og vi hilser på hverandre ved bassenget, i lobbyen, i hagen, i heisene. Vi sniker oss inn for å sjekke inn og håper at gutta ikke har kommet enda, vi vil legge oss på hotellrommene våre og sove for alltid, eller i hvert fall et par timer, før vi vet at festinga er i gang igjen. Vi står og lener oss mot koffertene våre nede i lobbyen og så ser vi en kjent skikkelse gå gjennom lobbyen og ut dørene. Vi løper etter og roper navnet hans, og han snur seg. Der er han, barndomskompisen vår, i Thailand, med singlet, shorts og ryggsekk, på vei for å kjøpe øl. Hvor er resten av gutta? Ved bassenget, vel? Vi glemmer å sove og løper opp til bassenget i stedet, og der sitter de, på rekke og rad, myser mot sola og oss, kaster hverandre og oss uti bassenget, drikker øl på øl, snuser, prater skit, ler av hverandre og historiene vi har sammen. Det blir velkomstmiddag med alle på kvelden, vi spiser thaimat på langbord, jeg smaker på nesten alt, de har kampanje på Chang-øl og lurer på hvor mange som skal ha. 20 nordmenn rekker henda i været, og amerikanerne ler. De kjøper whisky og cola, vi kjøper øl, alle drikker nok vann. Så drar vi videre, vi går til Reggaetown der musikken dundrer i bakgården, noen går rundt med en vannpistol fylt med rom og cola, jeg kjøper en colaboks på kiosken, drikker en slurk og ber Dillon fylle på fra whisky-flaska, det flommer over og jeg ler, whisky og cola, strobelys og Rihanna. Han er der og jeg har ikke snakket med ham enda, jeg bare følger ham med blikket, vet alltid hvor han befinner seg, som om jeg har festa ham på min indre GPS, kjenner det i hjertet hvis han er i nærheten, og alle ler og danser, kjøper mer å drikke, prater på norsk, prater på amerikansk, og han lener seg mot en benk og vinker meg bort til seg. Jeg går sakte bort og sier hei. Vi blir stående og prate litt før han trekker meg inntil seg og jeg lar meg trekke og lurer på hvorfor jeg er så feig, hvorfor jeg ikke bare stjeler et kyss eller ti med en gang jeg ser ham, hvorfor jeg må vente til han gjør det, men jeg vet at jeg er feig fordi jeg er redd, og hvis man er redd, så kommer man ingen steder, så det må jeg slutte med. Hva er det verste som skjer? At jeg blir forelska og han ikke blir det? Ingen som har dødd av det. Enda. Vi snakker sammen, vi ler, vi kysser i en evighet, og jeg husker da jeg kom hjem fra LA så drømte jeg i flere måneder om å se ham igjen, om å se ham sammen med alle vennene mine, om at han skulle kysse meg foran alle vennene mine, og ikke bare bak lukkede dører eller i mørke kroker på LAs utesteder. Og nå står jeg midt i en bakgård på ferie med alle vennene mine og de prater rundt oss og han trekker meg inntil seg igjen og igjen, som den første kvelden, og så tar han hånda mi og sier: Skal vi stikke? Og jeg nikker og følger etter ham ut, kjører en humpete tuk-tuk tilbake til hotellet, våkner på rommet hans dagen etterpå, lukker øynene igjen selv om jeg er våken og prøver å feste følelsen et sted inni meg så den ikke forsvinner.

Koh Samui: Heaven’s got a plan for you

Vi fløy til Koh Samui med et lite fly, jeg hadde brudepikekjolen i håndbagasjen i tilfelle kofferten min ble borte. Den ble ikke borte. Alt gikk som smurt. Flyplassen på Koh Samui er bitteliten og full av trær, busker, små fontener og nyklippa gress. Resten av Koh Samui er hvite strender, kokosnøtter, turkist vann og backpackere med blondt hår og gyllen hud. Vi var der i tre små dager og jeg kan ikke snakke for alle andre, men jeg var på mitt livs eventyr. Jeg trakk pusten og dukka under vann, nedover og nedover, midt i en fiskestim full av gule, oransje og blå fisker som svømte helt opptil ansiktet mitt og strøk langs hoftebeina mine, boblene fløt mot overflaten og jeg ville bare bli der jeg var, vektløs midt i sjøen, men jeg måtte opp igjen, flyte som en stjerne på havoverflaten mens alle sjødyra fløt under meg. Vi tok båt ut til noen andre øyer der sanda brant under føttene mine, jeg sov i en strandstol, jeg sov i en hotellseng med sand nederst under lakenet uansett hvor mange ganger jeg tømte Converse-skoa og hvor mange ganger jeg børsta føttene før jeg krøp oppi. Vi drakk champagne, rosevin, piña coladas, mai thais, øl og blå shots med Baileys i, vi spiste verdens beste mat, vi var på en reggaebar som aldri stengte, vi nattbada både med og uten badetøy, vi gikk hjemover langs stranda og lagde fotspor i sanda med sandalene eller skoa i henda, bølgene trakk fotsporene våre ut i sjøen som om vi aldri hadde vært der, men der gikk vi, der var vi, månen lyste ned på oss der vi gikk hjem klokka ett, to, fire eller sju, og jeg hadde en jævla blomsterkrans rundt halsen og ølen var kald, alltid kald, og jeg senka skuldrene og så utover sjøen eller sanda eller jentene jeg var der sammen med, og jeg bare kjente meg så rolig, så glad, så trygg. Vi dansa til høy r’n’b på et gyngende tregulv, backpackerne tok av seg t-skjorta og dansa i bar overkropp, svenskene skålte da de spilte Swedish House Mafia, Camilla og jeg telte ned til take off-en og så hoppa vi sammen med dem. Jeg så frosker og gekkoer, katter og hunder, jeg lakka neglene mine i en lys rosa farge og bada hver eneste dag. Jeg var bare glad, så sjukt glad hele tida.

Bangkok: We run the night

Jeg har vært på mitt livs eventyr. Jeg har prøvd å planlegge hvordan jeg best kan forklare det, skrive ned alt som skjedde uten å gi bort alle hemmelighetene, uten å fortelle andres historier for dem, og hvordan skal man egentlig fortelle om sitt livs eventyr så folk forstår hvor bra det faktisk var? Det er ikke nok ord inni meg til å beskrive hvor jævla lykkelig jeg har vært siden jeg satte meg på flyet til Bangkok den 6. april og ankom det første hotellet, svett og sliten, løp gjennom den trange dusjen, tok på meg en kjole, fant Nina sittende i hotellbaren med en iskald øl det dugget av, fant amerikanerne i en klynge utenfor da de kom hjem, så ham i mengden og turte ikke å si hei før alle andre hadde gjort det, hendene hans rundt meg igjen og hjertet i halsen, du ser bra ut, du også, du ser litt annerledes ut, du ser lik ut – og det er fint, mer øl med Nina, som skal gifte seg om bare en uke, sju dager, øl og smil, duggdråpene på flaskene og på hendene, taxiene uten bilbelte, motorveiene uten gangfelt, klubbene med strobelys, lasere og dundrende bass i hjertet, spritflasker utover bordene, blandevann i bøtter med is, glass på glass med whisky og cola, stemmen hans gjennom musikken: skal du hjem nå? Nei! Fint, vi ses inne, å danse med barndomsvennene mine på en klubb i Bangkok, K med armene ut til siden, en drink i hver hånd, ansiktet mot taket, beaten i beina, å bli løfta bakfra og sprelle med beina mens jeg ler, å prate med fyren fra LAs eventyr i januar i fjor igjen og igjen, å ville kysse ham igjen og igjen uten å tørre det, før han tar et skritt til og enda ett og dere bokstavelig talt prater i munnen på hverandre og han får deg til å holde kjeft ved å fange leppene dine med sine, å glemme alle de andre de siste to timene, å trekke pusten leende og spørre hva det der var, for det er jo ikke som at du har tenkt på ham siden du dro hjem (aldri) og det er jo ikke som at han har tenkt på deg siden du reiste (aldri), å le og stryke hendene nedover overkroppen hans utenpå skjorta, å bli dytta inn av ham gjennom døra, latteren i heisen opp til sjette etasje, stemmen hans i øret ditt, på halsen din, der kjolen var en gang, å stille vekkerklokka på åtte fordi du skal opp og reise til Koh Samui i utdrikningslag morgenen etter, rykningene i munnen hans rett før han sovner, halv sju om morgenen. Varmen på rommet, inni deg, overalt, varmen som ligger som et teppe over Bangkok, den første dagen av ditt livs eventyr. Hjertet ditt som en liten fugl inni brystet – hjertet ditt som er så redd for alt hjemme i Oslo, og som er så modig i Thailand. Å sovne ved siden av ham og håpe at det ikke blir siste gang, igjen. En natt i Bangkok, før flyet tar deg med til Koh Samui. Og det er en helt annen historie.