Yearly Archives: 2013

2013 del 3: jag vill inte glömma hur det kändes \ men jag orkar inte minnas allt som hände \ allt jag gjorde innan vi blev två \ jobbar jag för att bli bättre på

Jeg kommer hjem til Oslo etter nesten tre uker i Thailand, og selv om det er kaldt når vi lander, så kommer våren, den sover når vi lander, men den våkner som en brunbjørn og strekker på seg, gjesper så det raller i byen, bygårdene åpner vinduene mot den blå himmelen, syrinene blomstrer og fyller byen med lukta som jeg snuser inn morgen og kveld. Jeg har ny jobb og sitter på kontor i stedet for å stå i butikk. Det er uvant, men fint. Jeg savner butikken, alt det som var bra med butikken, men det er mye jeg ikke savner også. Det er noe å savne overalt.

Jeg feirer bursdagen min på taket, selv om det er kaldt, vi griller i ullklær og under pledd, og så går vi ned i leiligheten min og danser før vi drar ut på byen og danser. Han står i gangen min og prater med noen venner av meg og en kompis går bort til meg der jeg står ved kjøleskapet og spør meg hvem den kjekke fyren i gangen som ser på meg hele tiden er. Det er J, svarer jeg og møter blikket hans. Han ser på deg hele tida, sier kompisen min. Det er jo bare fordi jeg har bursdag, svarer jeg og rødmer, ler ned i ølen min og møter blikket hans enda en gang. Han smiler og drikker øl i gangen min.

Jeg er singel og allmektig, jeg har ingen planer om å få meg kjæreste. Når jeg står opp om morgenen er jeg aleine og når jeg legger meg om kvelden er jeg aleine. Jeg er vant til det nå. Jeg har kanskje prøvd og feila et par ganger med samme fyr de siste åra, men det har på en måte alltid vært meg. Meg i min lille leilighet. Meg med de rotete haugene av bøker og aviser, skrivesaker og ubesvarte brev. Meg med selskap av meg selv, meg som deklamerer i totida på Revolver at nei, dette gidder jeg ikke, utvalget er labert og jeg velger meg Dexter på DVD og knekkebrød med smør og brunost. Adios! For utvalget er labert, selv om jeg ikke har mista trua på at det finnes bra fyrer der ute. Jeg veit at de finnes, og de bor i Danmark og Los Angeles, for eksempel. Og sikkert i Oslo også, men det er skummelt i Oslo, for da kommer de for nærme, plutselig har man fått matchende grilldress og spiser kyllingbryst hver fredag mens man ser på Idol, eller TheVoice er det vel som går nå. Nei takk, sier jeg. Jeg møter blikket hans igjen og igjen og tenker at det ikke trenger å bli noe, alle trenger ikke å bli kjærester, jeg har hatt et ikke-forhold så lenge jeg kan huske, så empirien tilsier at ikke alle kan være kjærester, at ikke alle trenger å være kjærester. Det er ikke for alle. Det er rett og slett ikke alle som får det til, og jeg er tydeligvis en av dem. Det må være OK. Jeg har det fint, jeg har hatt det fint. Det er så mye mer her i livet enn å holde noen i hånda. Og når jeg er ensom, så kan jeg høre på Wye Oaks «Civilian» og synge lavt til setninga: Perfectly able to hold my own hand, but I still can´t kiss my own neck.

Vi ler og danser, han følger meg til døra igjen og igjen, og kysser meg på kinnet før han går den andre veien. Jeg blir stående igjen og tenke snu, jeg følger ryggen hans i mørket og tenker snu, snusnusnu, men han snur seg ikke, og jeg går inn i leiligheten min og sover aleine igjen og igjen. Jeg sier at han ikke får lov til å følge meg hjem hvis han ikke blir med opp, og han ler og følger meg til døra, kysser meg på kinnet og jeg tenker snu, kom tilbake, snusnusnu. Jeg sender ham den kleineste meldinga i verden, jeg sender den selv om jeg vet at alle ville bedt meg om å la være, men man kan ikke følge reglene, det er ingen som kan reglene, egentlig, reglene er forskjellige dag for dag, fra person til person, man kan ikke alltid følge reglene, og jeg skriver at det er greit hvis vi bare er kompiser, men hvis han ikke tør å bli fordi han er sjenert, så må han tørre å bli neste gang. Men hvis vi bare er kompiser, så er det greit, da glemmer vi bare meldinga. Han svarer ikke og jeg sovner aleine, tenker at om hundre år er allting glemt. Jeg våkner av at han har sendt meg en facebookmelding der han skriver nesten det samme som meg, men fra den andre sida, og når han endelig plugger i mobilen sin i laderen, så får han min melding og så ber han meg på en kaffe.

Det var starten. Ikke på grilldress og TheVoice på fredager, men på den siste halvdelen av 2013. Jeg sover ikke aleine lenger nå. Jeg har nesten ikke sovet aleine siden den kaffekoppen som ble til en brus og så til to øl og så til en øl på deling hjemme hos meg der vi sakte flytta stolene og kroppene våre nærmere hverandre mens Daughter, og så Håkan sang i bakgrunnen, og når han kysser meg, så tenker jeg at jeg ikke vil kysse noen andre lenger, ikke noen i Los Angeles, ikke noen i Danmark, ikke noen i hele verden. Jeg er redd hele tida, men det er ikke lov å være feig. Det går an å være modig og redd samtidig. For hvis man blir sammen med noen, så betyr det at det kanskje må ta slutt en dag også, kanskje er det derfor jeg ikke har fått det til før. Men vi veit jo alle sammen at det ikke nytter å sitte hjemme og tvinne tommeltotter og ikke gjøre noenting, fordi alt en gang tar slutt. Vi veit det alle sammen. Si det sammen med meg: Vi veit det alle sammen.

Vi danser hele natta på Dansestøl og kliner hele dagen i parken, han holder meg i hånda og følger meg hjem om natta, men han snur ikke, han blir med meg opp. Han får nøkler til leiligheten min og han blir med meg på Roskilde, han blir med meg overalt. Jeg er dårlig på å være kjæreste, for jeg er så vant til å være aleine, men jeg får det til. Det går kanskje egentlig ikke an å være dårlig eller flink til å være kjæreste, det går bare an å gjøre sitt beste og være glad i noen. Så får resten komme av seg selv. Det er fortsatt skummelt med parmiddager og å si vi i stedet for jeg, i starten pleide jeg å si vi, altså, han og jeg, to selvstendige individer som velger å tilbringe tida si sammen med hverandre. Jeg vil aldri bli en sånn som holder parmiddager og sier at de single ikke får lov til å komme, på grunn av bordplasseringa. Jeg pleide å tenke at det var noe som bare skjedde på film, i romantiske komedier som handla om single 30-somethings, men jeg veit at det skjer, jeg har hørt folk fortelle om det. Jeg tror det går an å ikke gjøre sånt, jeg må tro det går an å ikke gjøre sånt. Hvis ikke blir jeg koko.

Sommeren er en eneste lang ferie, selv om jeg er på jobb, jeg spiser is i pausene og møter ham utenfor kontoret, utenfor Revolver, utenfor Internationalen, utenfor Mono, i parken, på stranda, hjemme hos meg. Vi reiser til Arendal og fisker krabber, vi spiller TP og Bezzerwizzer, jeg løper aleine i skogen og på Bislet, jeg løper aleine nå, men det er greit, det må være greit. For man kan ikke beholde alt, selv om man vil.

Noen kysser hverandre for første gang og noen sier hadet til hverandre for siste gang, noen tar en trikk, noen hopper på en bysykkel, noen sitter inne og ser på regnet, noen står ute og myser mot sola, opp og ned, fram og tilbake, noen sovner og noen våkner, og sommeren i Oslo tar slutt etter Øya, som den gjør hvert år, som om den siste konserten ønsker høsten velkommen mens trekkfuglene flyr over hodene våre, og regnet kommer med en gang. Veronica Maggio slipper ny skive i august, og jeg danser til «Hädanefter» mens han ser på i stua mi.

tumblr_mjwzellRlf1qa6obxo1_1280

2013 del 2: himmelen har en plan for deg, ass

Jeg pakka sommerklærne mine i den rosa kofferten, og så dro vi til Thailand. Det var april og hjemme lå snøen fortsatt, store, grå hauger med snø der måkebilene hadde stua det vekk for vinteren, det siste som smelter hvert år. Vi tok fly sammen og landa i Bangkok seint kvelden etter at vi dro. Da hadde vi spilt kort i over åtte timer på en flyplass der de ikke serverte alkohol og sovet på skift ved kafébordet der vi drakk mangosmoothies og endeløse mengder kaffe for å holde oss våkne. Vi ble gode i Amerikaner og enda bedre kjent, enda vi har vokst opp sammen vi som dro. Bangkok lå opplyst og bekmørkt utenfor taxien som kjørte oss i vill fart til leilighetskomplekset der de andre venta. Det var kvelden før vi alle skulle dra hvert til vårt, jentene til Koh Samui og gutta skulle bli i Bangkok, men bo på et luksushotell. Vi hoppa ut av bilen og fikk koffertene våre og så kom de, en etter en, i mot oss, gamle venner, nye venner og en fyr fra LA som jeg møtte i 2012. Vi dro ut og festa, alle skulle opp tidlig dagen etter, men vi glemte det – eller vi brydde oss ikke. Hele kvelden kan oppsummeres som i en slags musikkvideo, hvis man setter på en Swedish House Mafia-låt og legger den til Bangkok på nattestid, prøver å se for seg lysa fra skiltene og bilene og bygningene, prøver å kjenne varmen som omringer deg, prøver å høre lyden av latter som såvidt når over høyttalerne og ser en slags slow-motion-rull av hvordan vi hoppa og løfta hverandre, hvordan flaskene ble åpna en etter en, hvordan en av årets beste fester foregikk – trodde jeg – der jeg sto på det fulle dansegulvet med en kald øl og mine beste venner rundt meg. Men det var bare starten.

Jeg sov ikke aleine den natta, og morgenen etter dro vi til Koh Samui, hvor jeg delte rom med en venninne hver natt, vi drakk drinker fra kokosnøtter og bada og dro ut og klubba med så mange folk vi ikke kjente, og vi spotta svenskene hver gang DJ-en satte på Swedish House Mafia, da hoppa de høyere enn alle andre, og vi hoppa med dem, lyse dreads og Chang på flaske, svette rygger i bar overkropp og å løpe uti vannet på veien hjem igjen, vi sov ingenting noen av oss, jeg aner ikke hvordan vi overlevde på to timers søvn i fire dager, jeg aner ikke hvordan kroppene våre takla det, men vi var aldri trøtte og aldri sinte, jeg var lykkeligere enn jeg noensinne hadde vært før, og alt vi gjorde var å danse, prate, spise, bade, danse, prate, spise, prate. Den Swedish House Mafia-låta som jeg aldri hadde likt før jeg dro ned dit, kom inn i blodet mitt en av dagene vi var ute og dansa, plutselig sto jeg der, som alle andre, og løfta hendene mot himmelen før jeg hoppa til refrenget og sang surt for full hals. Jeg var så glad, jeg var så sjukt glad, jeg var varm og trygg enda jeg var et sted jeg aldri hadde vært før og prata med folk jeg aldri ville se igjen, og gulvet gynga under oss og en del av meg, den delen jeg er best kjent med der hjemme, så på gulvet som gynga og hviska: Tenk om det knekker under oss, tenk om vi dør her, norske turister døde i utdrikningslag. Men jeg holdt hånda over hjertet mitt og så på jentene mine som dansa, på gutten med de blå øya som skålte med meg og så dansa jeg videre. Don´t you worry, don´t you worry, child.

Vi fløy tilbake og møtte de andre, og enda flere. Tre kopper kaffe og en kort flytur hadde slått lufta ut av meg og jeg sto nede i lobbyen og lente meg over kofferten min mens jeg drømte om senga på hotellrommet vi straks fikk nøkkelen til. Så ser vi en fyr i shorts, singlet og ryggsekk som sprader gjennom lobbyen og en av oss roper etternavnet hans og han snur seg og gliser mot oss. Der er dere! Gutta er ved bassenget. Og vi løper bort til heisen, ut til bassenget, og der ligger Furuset-gutta strødd på solsengene, og borte i hjørnet ser jeg gutten med de blå øya som jeg ikke tør å si hei til, selv om vi sa hadet kvelden før, og jeg hopper uti vannet før gutta kaster meg uti, og de åpner en øl til oss, og drømmen om senga er borte før jeg treffer vannet, lunka klorvann nå i stedet for varmt saltvann, men allikevel deilig, så deilig. Varmen i Thailand klistrer seg til kroppen, men jeg syntes aldri det var ubehagelig, enda jeg ikke liker å være for varm eller svett. Jeg blir stressa av å svette, jeg forbinder det med angst og redsel, når panna blir klam og halsen snører seg sammen. Men i Thailand var jeg aldri klam, jeg var bare varm og omringa av mine beste venner.

Det er bryllup om få dager, og vi drar ut, og fyren fra LA er der igjen, og vi prater sammen og sover sammen og jeg tenker at det er fint, at jeg er singel og fri, singel og allmektig, jeg kan gjøre hva jeg vil, og jeg er forelska, men ikke på den store og seriøse måten. Jeg er glad og forelska og det kiler i magen, men jeg skal ikke tilbake til hverdagen med ham, det finnes ikke hverdager hvor vi bor, vi er whiskyflasker og Cola, hotellromnøkler og tuk-tuker, å prate med vennene våre og overse hverandre på dagtid, og så å møte blikket til hverandre utpå kvelden, å si noe teit, bare for å egentlig si at det er plass på hotellrommet i natt også. Og gutten med de blå øya og det lyse håret spør meg en kveld vi spiser middag alle sammen om hvorfor jeg gjør det. Jeg trodde du var singel, sier han. Jeg er det, sier jeg. Men du henger jo med han fyren der hele tida, sier han og peker. Ja, han er på en måte fyren min, sier jeg. Når jeg er på ferie. Hva med deg? spør jeg seinere på kvelden, over enda en kald Chang. Hva med meg? Ja, har du en feriekjæreste? Nei, jeg driver ikke med sånt, sier han. Ikke jeg heller, egentlig, sier jeg. Så snakker vi om å være single og allmektige, om å være redd for å skuffe folk og å være redd for å miste seg selv, om å være forelska og å være hjerteknust, og så danser vi, og fyren fra LA dukker aldri opp den kvelden, jeg ringer ham og sier hvor vi er og han sier at han vet hvor det er, at han kommer, men han kommer aldri, og jeg prøver å ikke være skuffa, det er derfor jeg ikke gjør sånt, fordi man alltid blir skuffa, tenker jeg og så prater jeg med gjengen min, vi ler og jeg svelger skuffelsen, som legger seg som en klump i halsen enda jeg gjør alt jeg kan for å ikke ta meg nær av det, han er ikke ferien min, disse folka her er ferien min, jeg er her nå, med mine beste venner, han er bare en fyr, en fyr som gjør meg dustete og forelska når han er der.

(her var det et avsnitt jeg ikke turte å la stå. fill in the blanks! bruk fantasien deres!)

Vi drikker vin nede foran hotellet hver natt når utestedene stenger. Vi sitter der, noen ganger er vi mange, noen ganger er det bare oss to. Han røyker og jeg deler en øl med ham, for jeg liker ikke vin. Jeg har aldri sittet der med han fra LA, han går og legger seg tidlig. Han med de blå øya legger seg aldri. Jeg liker dem begge to, og begge to finnes ikke egentlig på ordentlig. Når jeg kommer hjem om to uker, så vil jeg igjen være vanlig og sove aleine, og de vil bo i hvert sitt land og jeg vil være en historie de forteller, eller kanskje ikke engang verdt en historie. Men akkurat nå er jeg jenta. Jenta som sitter oppe med han med de blå øya og prater, jenta som drar ham med opp til bassenget og bader midt på natta, jenta som får ham til å le. Jeg er jenta som snur seg når fyren fra LA plystrer, jenta som venta på ham da han aldri kom og jenta som ikke ser ham igjen før bryllupet, der han lener seg ned og sier at hun er fin i brudepikekjolen. Han har aldri sagt at jeg er fin før. Han sier det hele tida de siste dagene før vi drar hjem.

Nina og Jared gifter seg og det er fyrverkerier på himmelen og på dansegulvet og i hjertene våre. Gutten med de blå øya drar hjem dagen etter brylliupet, og vi andre blir i en uke til. Resten av turen er det fyren fra LA og meg. Han holder meg i hånda og prater med meg. Jeg blir med ham ned på brygga ved det ene utestedet for å røyke, det vil si, jeg sitter og dingler med beina, han røyker og ler av meg. Han skal fortsatt ikke finnes når vi drar hjem, tre dager igjen, to dager igjen, en dag igjen, men han finnes nå, og i stedet for å trekke til meg hånda når han tar etter den og late som at han ikke finnes på dagtid for å være redd for at han ikke vil at jeg skal finnes på dagtid, så lar jeg ham ta hånda mi. Noen timer før de drar står vi ute i bakgården på hotellet der vi bor, og jeg hopper fram og tilbake fordi jeg er nervøs. Why are you all jumpy, sier han og ler mens han røyker. Fordi jeg er ung, svarer jeg, og han ler den hese whiskylatteren sin igjen. Det er du, sier han. Jeg hopper bort til ham og stopper, og så sier jeg at jeg håper han er omringa av damer i LA, men at jeg kommer til å savne ham. Come see me soon, sier han og jeg veit at det ikke kommer til å skje. Men jeg nikker.

Når vi lander igjen i Oslo er det sju grader, men snøen er borte. Det er snart mai og jeg har gått en hel måned uten angstanfall. Jeg har gjort tusen ting jeg egentlig ikke tør, jeg har snorkla og nattbada og nakenbada og vært på nachspiel og gått inn for et kyss for første gang og holdt noen i hånda igjen for første gang på mange år og sagt det jeg mener og lukka øya og håpa på det beste og funnet ut at det beste er der, det ligger bare såvidt utenfor komfortsonen, et museskritt til sida eller et par cm ned i fritt fall, der er det. Jeg har funnet ut at jeg har verdens beste venner, som om jeg ikke visste det godt nok fra før av.

Dette var april, og det var reisen i mitt liv – hittil. Hvem skulle tro at det beste som skjedde i hele 2013 allikevel kom i mai, for dette var faen meg et eventyr.

2013 del 1: For some odd fact, we both came back, there was no one else around

Nyttårsaften 2012: Jeg står på taket mitt i tåka og ser gullrakettene på himmelen. Jeg hadde tenkt å feire aleine, men det ble for ensomt, og heldigvis finnes det venner som kommer på besøk med en flaske champagne og hjelper meg med å ommøblere leiligheten, den altfor lille leiligheten der jeg har tilbragt altfor mye tid i året som har gått. Klokka blir tolv og vi går de to trappene opp til takterrassen, ser utover Oslo, ser på det nye året som er over oss. Noen av naboene har fest, de feirer og ler på taket, jeg står på et bord og ser utover og i stedet for å rope hurra, så biter jeg tenna sammen og så begynner jeg å le eller gråte, begge deler, jeg roper faen og hælvete og så hever jeg stemmen og sier jævla 2012! Jævla 2012, for et dritt-år du har vært! Jeg får en melding fra fyren som har vært der siden 2008 og han sier Godt nyttår, Linn, 2013 blir ditt. Vi går ned i leiligheten min igjen og sovner tre på rad i senga mi.

Jeg mista mye i 2012. Jeg mista motet, forstanden og min beste venn. 2012 var mitt verste år hittil. Det slo hjertesorg og usikkerhet ned i støvlene, alle årene jeg trodde var jævlige var ingenting i forhold. Det var mye fint i 2012, men summen av alt ble bare såvidt under null, selv med alt det fine medregna. Det var et sjukt år.

Så kom 2013 som en slags premie for alt slitet. 2013 ble sparka i gang på Internationalen med slippfest for Furuset, en slippfest så fin at den fortjener en plass i historiebøkene, den får i hvert fall en plass i mine. Det var fullt der oppe i andre etasje, så mange fine folk på et sted, så mange flotte folk som leste, som feira boka mi, så mange folk som kjøpte den og fikk den signert. Furuset-gjengen var der og vi dansa til «Get low», Dansestøl spilte og rett før de spilte låta vår, så ga Caro meg et tegn og jeg klappa i henda og gutta kom, jentene kom, jeg lo så jeg fikk vondt i magen og så dansa vi hele natta fra da av. Alt vi trenger er en hip-hop-låt vi kan brøle til, og så ordner alt seg. Eira spanderte taxi hjem klokka tolv og jeg sov så godt, med tusen sommerfugler i magen. Og en dag tidlig i januar står jeg på jobb og hører Leif Ekles anmeldelse av boka mi på radioen, jeg står med termokoppen i det ene hjørnet av sjappa og griner i butikken, jeg får tusen meldinger og etter å ha løpt mine faste runder på Bislet møter jeg redaktøren min og vi feirer den fineste anmeldelsen noensinne.

Så var jeg tilbake i den gamle jobben min i Storgata, skuldrene senka og livet mer på plass. Stresshjertet roa seg, jeg rydda i de gamle hyllene, de hyllene jeg er så glad i, de samme folka jeg var bokhandlersken til i mange år, bussene utafor døra, trikkene som kjører til Bislet i snøen etter jobb. Jeg møter ham der, vi løper, jeg løper dårlig, men så løper jeg bedre. Jeg løper og hører på løpelista, Peter Broderick som sakte får beina mine til å bevege seg, lukta på Bislet Stadion og alle menneskene som løper forbi meg, men det gjør ingenting. For jeg løper jeg også. Noen ganger spiser vi pizza og tar en øl etter å ha løpt. Håret mitt i en hestehale og historiene han forteller. Han sier jeg blir bedre til å løpe hele tida. Jeg nikker. Vinteren slipper sakte taket i oss, for hver mandag og torsdag jeg forlater Bislet Stadion har det blitt bittelitt lysere utenfor.

Jeg hører på «Omaha» av Aunt Martha og tenker at vi må gjøre et siste forsøk. Et siste forsøk før vi gir opp helt på ordentlig. Jeg går til jobb om morgenen og hører Aunt Martha synge om å være de eneste igjen i en kald, kald verden, og jeg tenker at det er oss to. Jeg blir med ham på fest hos vennene hans, ballonger i taket og en kasse med øl, jeg blir med ham hjem til en kompis, jeg blir med ham hjem til den lille leiligheten hans ved Ringen Kino, jeg samler sammen det lille jeg har av mot og legger meg i fanget hans mens vi ser på House of Cards om natta. Det går ikke denne gangen heller, og jeg tar meg selv i nakken og sier at nok er nok. Jeg gråter i trappeoppgangen hans, på bakrommet på jobb, på vei til og fra om morgenen og kvelden, jeg gråter og så gråter jeg ikke mer. Det er nok nå.

Mars kommer og en tidlig morgen på vei til jobb hører jeg på Daughters «Smother» og sola står opp foran øynene mine. Det er sånn våren er, den kommer plutselig en morgen, lyset i øya som forteller deg at du har overlevd denne vinteren også. Jeg trekker pusten gjennom en trang hals som snører seg av stemmen til Daughter, men lyset er tilbake igjen nå. Så pakker jeg ned alle sommerklærne mine og drar til Thailand.

19., 20., 21., 22., 23. og 24. desember – julekalenderbonanza

Ja, sånn går desember, man våkner og så plutselig er det julaften. Men siden det er julaften, så tenkte jeg at det passer seg med et oppsamlingsinnlegg. En haug med anbefalinger. En bunke med tips. En favn med… ved.

Ja, anbefaling #19 blir Tore Sagens «God jul» som vi har sunget mang en gang i desember. Jeg oppdaga Radioresepsjonen på ordentlig først i 2013, altfor seint, jeg veit det, men da har jeg nok av repriser å høre meg opp på nå som de tar seg en pause. Og når de kommer tilbake på lufta, så håper jeg alle damene som hører på tør å sende inn meldinger til dem. Jobbhverdagen min blir ti hakk bedre av at jeg kan høre på Steinar, Tore og Bjartolini prate skit i to timer innimellom. Nå til verdens mest joviale julesang:

b0230d70426291bf8af166b863ae4f73c428dbfb9ce02febda465959Anbefaling #20 er Caroline Kaspara Palonens to flotte bøker Xeroxdager og årets nye bok Du er meg for søvnig. Palonen har en helt unik stemme i Norges nye forfattergjeng, jeg husker at jeg leste Xeroxdager og tenkte: man oh man, for ei dame! Det er en stille og liten bok som på en måte ikke handler om noen verdens ting, bare en jente, en vanlig jente som liker å kopiere ting, men i sine små, forsiktige setninger klarer Palonen allikevel å si store og viktige ting som får meg til å tenke – og som får meg til å forstå at jeg kanskje egentlig alltid har visst disse tinga, jeg har bare ikke hatt orda til å formulere det klart for meg selv eller andre.

Hvis man kopierer seg selv mange nok ganger, så øker man sjansene for å forsvinne. Dette forstår ikke Ove. Han forstår ikke at det fungerer på den måten. Han forstår at Sara og venninnene hennes kan ha glede av scrapbooking og dansing, men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se selvet smuldre opp og bli tørt fargepulver. For å henge resultatet på veggen.
– Fra Xeroxdager (2011)

Det er forfriskende vanlig, samtidig som det får meg til å forstå hvor uvanlig jeg og alle andre mennesker på denne planeten egentlig er. Jeg blir oppløftet og glad av å lese bøkene hennes, selv om de ofte er triste. De må bare leses. Gjør deg selv en tjeneste og lån dem på biblioteket i romjula. Eller bruk et av gavekorta du kanskje får i gave til å kjøpe en av dem. Anbefales!

#21 er den fineste juleplata jeg veit om, nemlig Tracey Thornes Tinsel & lights. Når jeg finner den fram i november hvert år, så begynner jeg nesten å grine første gangen jeg hører gjennom den. Det er stemmen fra Everything but the girl, de som hadde den fantastiske hiten «Missing» på 90-tallet en gang. Og hun har skrevet noen av verdens fineste sanger om jul. Hør bare på favoritten min, åpningssporet «Joy». Den sier noe om jula og hva jeg tenker om den sjæl – om hvordan vi ikke kan være så ille, om vi har klart å finne fram lyset og pynten og julesangene. Det er mye kjipt med jula, men «Joy» sier noe om det som bare er fint.

#22 er julekort. Skriv julekort! Har dere ikke rukket det, så skriv nyttårskort! Lag dem sjæl, kjøp dem, skriv dem på mail, print dem ut på jobb, klipp og lim eller finn fram glitterpennene fra ungdomsskolen om de fortsatt funker. Det er altså så sjukt fint å få noe i postkassa – eller noe i mailboksen som ikke er et nyhetsbrev. Det er helt drøyt hvor glad jeg blir av å lese det, selv om alt som står der er God jul og godt nyttår. Jeg har to nyttårsforsetter i år og det ene er å bli flinkere til å skrive brev igjen. Tommelen opp for tanker i posten/over internettet.

#23 er den nye låta til The Captain & me – «Linda Thompson»:

Jeg blir så glad av denne låta her. Den minner meg om Youngstorget om sommeren når klokka er ti over tre og alle samles på torget etter at utestedene har stengt, den minner meg om nachspiel i morgensola og flasker med vin i veska, om Oslo sånn bare Oslo er i mai og juni, om gode venner og kald øl, og jeg tror dette er riktig låt å høre på når man våkner dagen etterpå også og kanskje er litt tunge i hodet av for lite søvn og for mye festing, men vi gjør det jo fordi vi vil ut der lyset er, vi vil ut der folka er, vi vil ut der venna våre er, og latteren og dansinga og eventyra vi snakker om året etterpå og året etter der igjen.

2013-12-24 11.49.31#24 er julaften. Jeg anbefaler julaften! Hittil i dag har jeg grini tre ganger, første gang da jeg så siste episode av Jul i Svingen, så da jeg åpna gavene mine fra verdens fineste fyr (han hadde laga en bok til meg – han hadde LAGA EN BOK TIL MEG! En skrivebok med white lines og dinosaurtrykk. Og så fikk jeg mitt favorittprint og den mummikoppen jeg har ønska meg så sjukt lenge, men ikke kjøpt selv – Hufsa-koppen. Grein som en dust, for han er så fin, og det er så fint å ha en fyr som kjenner meg så godt og som gir meg julegaver jeg blir mjuk som marshmellows av.) og så da jeg så Johannas Jul, som er min favorittjulefilm. Jeg blir jo alltid mjuk i hjertet på julaften, for jula er så mange ting, så mye trist og så mye fint. Jeg håper alle har en hånd å holde i, at alle får noe varmt å spise, at ingen fryser og at ingen er aleine. Jula pleide å være farmor og plasttreet i stua hennes, barne-TV hele dagen og ribbe til middag. Nå er jula annerledes hvert år, men barne-TV er fortsatt det samme, enten det snør eller regner eller hagler, enten vi er mange til bords eller bare to, enten jeg griner eller ler. Jeg har tent lys på grava til farmor og sunget en spinkel versjon av Tenke på en venn til henne i regnet, og nå venter vi på julemiddagen mens vi ser på Timmi Gresshoppe. Jeg er varm og glad og snart blir huset fullt av barn og familie. Jeg ønsker dere alle en fredelig jul og håper jula blir alt dere ønsker dere. Og hvis den ikke blir det, så håper jeg dere kan gjøre den til noe fint – om ikke i år, så til neste år. Gjør det dere vil! Gjør jula deres til noe godt og varmt. Ta vare på hverandre – og dere selv. Se på barne-TV eller se på favorittserien din. Les en bok eller hør på en låt. Vær aleine eller vær sammen med noen. Gjør det dere vil som gjør dere gladest.

Ta vare på dere selv.

18. desember 2013

OK – husker dere denne?

Eller enda viktigere, husker dere denne?

Jeg hørte så mye på Corona da jeg var liten, jeg syntes hun var så kul, hun hadde langt, fint hår og jeg dansa til «Rhythm of the night» og kunne ikke teksten. Men jeg skjønte at hun sang om noe bra.

Dette var vel i 1994 eller 1995. Jeg var åtte eller ni år gammel. Jeg gikk med kjoler og noe av det beste jeg visste var å lese bøker og å se på MTV. Nå skriver vi 2013, jeg er 27 år gammel og noe av det beste jeg vet er å danse og klappe katter.

Bastille ble sommermusikken min i år med sin fabelaktige «Pompeii». Jeg falt pladask for sounden deres. Og nå har gutta gått hen og laga 2013s beste mash-up og cover av både Snap og Corona. Det blir ikke bedre enn dette, folkens. Skru opp, skru opp, SKRU OPP! Jeg går til jobb til denne låta på repeat, og jeg er tøffere enn toget. Når beaten kommer inn så blir jeg lykkelig langt inn i sjela. Hver gang. De får lov å bli med i kalenderen med bra damer, fordi Peter Broderick alt har sniki seg med – og fordi de covrer noe damer har vært med på før. Det er innafor, det har jeg bestemt.

Nå –

SKRU OPP!

17. desember 2013

I januar i år slapp Kid President denne fabelaktige peptalken. Jeg så den sikkert ti ganger den første dagen. This is life, people. You got air coming through your nose, you’ve got heartbeat! Det er viktig å danse, viktig å ikke være kjedelig – eller ikke kjede seg, det er viktig å drømme, det er… Les mer…

16. desember 2013

Farao er artistnavnet til norske Kari Jahnsen, som akkurat nå er på turné med min favorittislending av 2013: Ásgeir Trausti. Hun har ikke sluppet så mange sanger enda, men «Tell a lie» har sneket seg inn i spillelistene mine etter en trøtt morgen i senga da J hadde Morragym på RadioNova og de avslutta en… Les mer…

15. desember 2013

Mamrie Hart, dere. For ei dame. Herregud. Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, men jeg tror jeg vil si noe om følgende: Det er digg at hun er så tøff i trynet. Det er gøy å lage drinker, og det er enda morsommere å se Mamrie Hart drikke dem. Det er gøy… Les mer…

14. desember 2013

Hvis jeg tenker meg godt om, så er kanskje Linda Klakken grunnen til at jeg har skrevet to bøker i dag. Jeg ville kanskje skrevet dem uten henne også, men en gang i 2008 tikka det inn en underskogsmelding fra Linda om at jeg måtte skrive. Det var på tide å begynne nå. Jeg trodde… Les mer…

13. desember 2013

Årets beste album er i følge meg If you leave av Daughter. Det blir bare ikke bedre enn det. Jeg kjøpte det tidlig i år og jeg har hørt klart mest på det av alle albumene som har kommet. Bare spør Spotify, de fortalte meg det i dag. Jeg har faktisk hørt dobbelt så mye… Les mer…