Vi hopper på syklene og sykler mot Jagtvej, nedover mot Nørrebros Runddel, forbi lysene, bilene, lyskryssene, i de blå sykkelfeltene, jeg tråkker på og Andreas legger hånda si på ryggen min, dytter meg umerkelig når det er motvind, men det gjør tråkkene lettere, vi suser gjennom byen min, byen som gjør meg glad, byen som gjør det lettere å puste, byen som får meg til å rope mens vi suser langs de flate gatene, de lette nedoverbakkene, ett tråkk og tusen meter under hjula, vinden i håret og hjertet som roer seg.
Jeg skal bo her, sier jeg til ham.
Mm, svarer han.
I hele sommer skal jeg bo her og det skal bli fantastisk.
Leiligheten min skal leies ut til noen, tingene mine skal stå i esker i boden, det meste av tingene mine, bortsett fra det som skal få brukes av noen andre og det som skal være med meg til København. I bakgården til Andreas står det en sykkel som skal være min og som jeg sykler på nå når jeg er her, varmer den opp, den har kurv og tre gir, den glir over gatene som en drøm, og selv i oppoverbakken på vei hjem midt på natta i drøssregnet, så er det lettere her enn der hjemme. Alt er lettere her. Jeg håper ikke det alltid vil være sånn, for jeg vil ikke rømme fra Oslo for alltid, men noen ganger må man rømme, få orden på ting. Dra dit det er lettere å puste, for å lære seg å puste igjen i hverdagen.
Men først skal det bli vår hjemme, jeg skal gjøre leiligheten min lettere å puste i, større og romsligere, jeg skal få det lyst og ryddig, jeg skal kjøpe en plante som skal holde meg med selskap, jeg skal få skrivebord igjen, jeg skal få mer tid til å tenke og jobbe med skrivingen, ikke med tall og arbeidslister. Jeg skal lese mer og drikke mindre, bruke mindre penger og smile mer. Først skal jeg få orden på det jeg får til der hjemme, og så skal jeg ta toget eller båten til København, snakke dansk og sykle, hver dag. Alt blir bedre når man sykler. Kanskje er det verdt å låse opp sykkelboden hjemme for, trille sykkelen til sykkelreperatøren min, fikse bakdekket og suse gjennom Oslos gater. Kjenne om det blir lettere å puste på sykkelen i Oslo også, som det blir det her i København, eller om det bare handler om geografi og ikke om pedaler. Vi får se. Snart kommer snøen, men hver eneste dag teller.