København, 22. november 2012, på vei til L.O.C. i Falconer salen

Vi hopper på syklene og sykler mot Jagtvej, nedover mot Nørrebros Runddel, forbi lysene, bilene, lyskryssene, i de blå sykkelfeltene, jeg tråkker på og Andreas legger hånda si på ryggen min, dytter meg umerkelig når det er motvind, men det gjør tråkkene lettere, vi suser gjennom byen min, byen som gjør meg glad, byen som gjør det lettere å puste, byen som får meg til å rope mens vi suser langs de flate gatene, de lette nedoverbakkene, ett tråkk og tusen meter under hjula, vinden i håret og hjertet som roer seg.

Jeg skal bo her, sier jeg til ham.
Mm, svarer han.
I hele sommer skal jeg bo her og det skal bli fantastisk.

Leiligheten min skal leies ut til noen, tingene mine skal stå i esker i boden, det meste av tingene mine, bortsett fra det som skal få brukes av noen andre og det som skal være med meg til København. I bakgården til Andreas står det en sykkel som skal være min og som jeg sykler på nå når jeg er her, varmer den opp, den har kurv og tre gir, den glir over gatene som en drøm, og selv i oppoverbakken på vei hjem midt på natta i drøssregnet, så er det lettere her enn der hjemme. Alt er lettere her. Jeg håper ikke det alltid vil være sånn, for jeg vil ikke rømme fra Oslo for alltid, men noen ganger må man rømme, få orden på ting. Dra dit det er lettere å puste, for å lære seg å puste igjen i hverdagen.

Men først skal det bli vår hjemme, jeg skal gjøre leiligheten min lettere å puste i, større og romsligere, jeg skal få det lyst og ryddig, jeg skal kjøpe en plante som skal holde meg med selskap, jeg skal få skrivebord igjen, jeg skal få mer tid til å tenke og jobbe med skrivingen, ikke med tall og arbeidslister. Jeg skal lese mer og drikke mindre, bruke mindre penger og smile mer. Først skal jeg få orden på det jeg får til der hjemme, og så skal jeg ta toget eller båten til København, snakke dansk og sykle, hver dag. Alt blir bedre når man sykler. Kanskje er det verdt å låse opp sykkelboden hjemme for, trille sykkelen til sykkelreperatøren min, fikse bakdekket og suse gjennom Oslos gater. Kjenne om det blir lettere å puste på sykkelen i Oslo også, som det blir det her i København, eller om det bare handler om geografi og ikke om pedaler. Vi får se. Snart kommer snøen, men hver eneste dag teller.

They’re all different shades of the same song

Anna Ternheim covrer Fleetwood Mac og jeg sitter på trikken hjem. Jeg leser Xeroxdager og utenfor regner det. Når jeg går av trikken, går vi i flokk, bak trikken, så bilene i motsatt retning må vente på oss. Vi går over og når jeg når trappa opp til blokka mi, tenker jeg at om noen år, om hundre år, så er denne trappa jeg går opp nesten hver dag i fem år, seks år, mange år, bare en trapp jeg gikk opp en gang i livet, en gang jeg var en annen.

Jeg tenker på at han fortalte meg om en dame han så på trikken, en eldre dame, kanskje 30-40, hun hørte på musikk i små høretelefoner, og hun smilte, og du sa at du hadde tenkt at hun var pen, at hun var fin, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama nå, vi er eldre enn det vi en gang var, og selv om de må legge meg når jeg skal inn et sted eller kjøpe øl, så blir jeg bare eldre, og kanskje er det håret, kanskje er det klærne som gjør at de alltid legger meg, men noe er det, og det er ikke virkeligheten, men vi blir bare eldre, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama du så på videregående og tenkte noe om, mens vi var kjærester, for en gang var vi kjærester, du og jeg.

Anna Ternheim covrer Fleetwod Mac og jeg går hjem aleine i regnet, jeg møter et par på vei ut med søpla og hunden sin, han drar i båndet når jeg går forbi, og jeg får et brev om BSU i posten, men jeg har allerede kjøpt leilighet og da jeg flytta inn hadde jeg 4615 kroner på BSU, og jeg brukte dem på noe annet enn leiligheten, jeg tok dem ut og brukte dem på bøker eller mat, jeg husker ikke lenger, men leilighet ble det ikke, den kjøpte jeg for noe annet, noen andre.

Wye Oak synger at hun kan holde sin egen hånd, men fortsatt ikke kysse sin egen nakke, og jeg lurer på når noen skal kysse nakken min, jeg tenker at jeg må til frisøren, jeg må kjøpe nye klær, jeg må bli en annen, og når vekkerklokka ringer om morgenen, så vil jeg aldri stå opp, jeg snur meg rundt og sover videre, venter på neste klokke, og den etter det igjen, og jeg står i dusjen og drukner i det varme vannet, som jeg skrur varmere og varmere til det nesten gjør vondt, og jeg tenker på andre dager, andre dager der vannet er kaldt og sola er varm, og til jul ønsker jeg meg sommeren.

Jeg har en bok som kommer neste år, første uka i januar, og jeg har en leilighet med en liten balkong jeg aldri bruker, jeg har løv som ligger i hauger på veien hjem fra trikken og en jobb jeg går til om morgenen, jeg har et kjøleskap med sjokolademelk og eplejuice, jeg har skjørt og shorts og bukser, jeg har en PC og en TV, jeg har tusen bøker, der jeg sikkert bare rekker å lese 200 av dem, jeg har dressjakker som henger på knaggene og hver uke blir det torsdag og avisen kommer om morgenen selv om jeg ikke rekker å lese den, hver uke blir det torsdag og det er sånn dagene går, vi blir eldre og vi blir noe annet, og Bell X1 synger at en dag skal vi alle få en krone, en dag skal det være en parade i byen for oss, en dag skal vi være de beste av dem alle, but you’re far from me, you’re all far from me, og jeg går og legger meg aleine, og i morgen tidlig er det en som legger avisen på dørmatta mi uten å vite at jeg ikke rekker å lese den,

og et sted sitter det mennesker som har alt på plass, som får til alt, som drikker nytrakta kaffe til morgenavisen hver dag og ikke snur seg rundt når klokka ringer, som sitter på trikken og smiler med høretelefoner i ørene, som har nye klær og nyklippa hår, og kanskje den samme kjæresten de hadde på videregående selv om de har blitt eldre, og de trenger ingen til å kysse dem i nakken, for de fant dem for lenge siden.

Fire album som hjelper mot gruff

Message to bears

Message to bears – Folding leaves

er et sånt album som passer enten det er sol eller regn, snø eller opphold. Hvis du fryser på nesa eller må ta av deg genseren, så gjør det ingenting, det er samma for han, han har laga et album som hører hjemme på ørene mens du sykler hjem i solsteika og som varmer deg på tærne når du løper gjennom søla på vei til trikken om morgenen.

The road to Gävle

Tina Dickow – The road to Gävle

ble skrevet til filmen Oldboys, som jeg har vist dere før, og den er fortsatt sjukt bra – fin og trist, og morsom. Den handler om å drikke øl til frokost og om å si unnskyld, men også om å ikke si for mye unnskyld. Denne skiva handler om mye av det samme, men den handler også om en roadtrip, om himmelen i Sverige og om krig og kjærlighet, om å være kald og varm, hel og revet i stykker, og 2 små minutter inn i den låta, når blåserne tar over for stemmen hennes, så er det så fint at jeg må lukke øya.

Lanterns on the lake

Lanterns on the lake – Gracious tide, take me home

dukka opp på Related artists-søket til Daughter og jeg er glad jeg tok meg en time med en avis og en kopp kaffe med den skiva, for det har heldigvis blitt flere sånne timer med det, og det minner meg om en tid som er borte nå, det minner meg om en versjon av meg selv som gjorde andre ting, som tok seg tid til andre ting enn det jeg gjør nå. Jeg har ikke noe i mot å være hun som danser med knyttnevene i været, men jeg pleide å være en sjenert jente inne på rommet sitt som skrev brev ingen svarte på og som leste bøker som selskap, og nå er jeg blitt hun som ikke klarer å klore til meg nok tid til å svare på brevene som kommer til meg, til min postkasse. Men hun finnes der inne et sted, og hun hører på Lanterns on the lake hele kvelden, aleine i et ullpledd.

Noah and the whale

Noah and the whale – First days of spring

ble soundtracket til oktober, selv om skiva kom for noen år siden. Jeg liker helheten i den, og at når man har den på repeat, så handler den liksom om en fyr som har blitt dumpa og som blir glad igjen, og så blir han dumpa igjen. Igjen og igjen. Det handler tross alt ikke om å ha stoltheten i behold, men om å ha mot nok til å gjøre det igjen. It’s the first day of spring, and my life is starting over again, men først kommer vinteren og den blir kanskje tung og kald, men så må vi tro/ at alle/ har en sjanse/ til å fucke opp livet sitt/ og som et nedkuttet tre/ vil vi reise oss igjen/ og vi vil være større/ og sterkere enn noensinne før. Igjen og igjen og igjen.

Deleted scenes 9

Tenk deg at du er 14 år og du hører den låta her for første gang, du er vant til å høre på rock fra USA og r’n’b som du ser på MTV, og fordi du får tak i denne skiva, ikke spør meg hvorfor, så hører du denne låta for første gang, og kanskje er det her det skjer, et eller annet inni deg, noe som finner sin plass, eller kanskje noe som løsner, kanskje begge deler, og en svensk fyr synger om månen og å ta deg med vekk herifra, og du ser ut av vinduet ditt, ut på jordet og blokkene, som du senere skal forbinde med dette bandet for alltid, bandet i ditt liv, soundtracket til alt du gjør, alt du skal tenke og alt du skal føle skal være uløselig knytta til et svenskt band som starta tidlig på 90-tallet og utga sin første skive i 1995, da du nesten ikke hørte på musikk engang, men bedre sent enn aldri skal du oppdage det første albumet deres, og du skal som sagt se ut av vinduet og du skal høre gjennom albumet og like det, det er fint, du tenker ikke så mye over det, det er liksom bare bakgrunnsmusikk, men du er glad for at du fikk låne den, og så kommer det sporet her, og du hører det nesten med en gang, de første sekundene, det er noe spesielt med det, er det ikke, noe som griper tak i deg, finner noe i deg, og du går bort til stereoanlegget og skrur opp, som jeg gjør for deg nå. Det refrenget, herregud, det rolige verset, også skjer det noe både med låta og med deg i refrenget, og like fort blir det rolig igjen, som når en parasoll har velta om sommeren av et plutselig vindkast, alt er forandra, parasollen er kanskje knekt, men så er det rolig igjen, og i stedet for å se utover stedet der du bor, som sikkert ligner stedet der disse gutta en gang bodde, så skal du se på stereoanlegget ditt og tallene som viser hvor lenge låta har gått, de tikker seg avgårde, det tikker inni deg også, og du hører at han synger om å ta deg med vekk herifra, du skulle så ønske du kom deg vekk herifra, så du setter deg nærmere anlegget, som om det skal hjelpe, og du er ikke astronaut, det er ikke han heller, men du er en 14 år gammel ensom jente og han er en mann i 20-åra som høres like ensom ut, kanskje enda verre, hva vet vel du, du er bare 14, og så skjer det, på 03:05 – det knekker inni deg og i låta, gitarene strammer grepet og mange år senere skal du stå på en konsert i Lillestrøm, et sted som slår deg som et både rart og passende sted for kent å spille, litt på landet, litt i byen, øde og folksomt på samme tid, et sted som alle andre kleine steder, og du stirrer på tallene på skjermen, mens noen teller ned i låta også, og du står på konserten og er eldre enn du var første gangen du hørte låta, og de skal dra denne låta så jævlig langt, de skal spille soloen ti ganger lengre, du ser bare konturene av bandet og Jocke har dukka opp bakerst i publikum med en ensom gitar, og de teller ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, og du holder pusten sammen med dem, både som 14-åring på Furuset, alene på rommet etter leggetid, med hodetelefoner på så ingen skal høre at du fortsatt er våken, som 22-åring på konsert i Lillestrøm, låta er nesten ferdig nå, og 2, 1, noll, du slipper pusten, og det blir stille, på konserten jubler alle mens du står der med tårer i øynene, på rommet ditt blir det stille fordi du stopper hele skiva og setter deg i senga, fortsatt med hodetelefonene på – og alt er forandra fra nå av, du vet det. Alt. Du er milevis unna Eskilstuna, og enda lengre unna månen.

Deleted scenes 8

Jeg kommer hjem i tre-tida, prøver å være så stille jeg kan i gangen. Setter de våte skoene mine på avispapiret mamma har lagt frem. Henger jakka mi over pappas på stumtjeneren. Holder på å glemme mobilen min i den, men lister meg tilbake for å hente den. Kjipt om noen skulle ringe meg og vekke hele huset fordi jeg glemte å ta den med meg inn på rommet.

Inne på rommet mitt er det ryddig, selv om jeg vet jeg ikke rydda selv før jeg gikk ut. Mamma har altså vært her. Jeg ser at selv postkortene mine henger rettere enn de gjorde da jeg gikk. I stedet for å legge meg, setter jeg meg ved vinduet. Jeg vurderer å tenne meg en røyk, men har ikke egentlig lyst på en. Det ville bare vært fordi jeg kjeder meg. Jeg fikler litt med mobilen, lurer på om Jo har kommet seg hjem enda. Han har sikkert det, det tar bare et par minutter å kjøre herfra og hjem til ham. Jeg ser ned på skuret under vinduet mitt, ser sporene fra forrige gang jeg hoppa ut. Det har ikke snødd så mye etter det.

Jeg går gjennom meldingene jeg har lagra på mobilen, sletter noen som ikke trenger å være der. Spørsmål fra mamma om når jeg kommer hjem, om jeg skal spise hjemme eller ute, om jeg har det bra, om jeg kan kjøpe med meg lyspærer til badet. Pappa sender alltid en eller annen rar trivia sammen med meldingene sine, om han vil at jeg skal ta med meg aviser fra jobben, så legger han kanskje til at superracerbåter kjører like fort som hastigheten til en jumbojet når den skal ta av. Jeg tar vare på noen av dem, men sletter de fleste.

Jeg har meldinger helt tilbake til 2006 lagra på mobilen. De tidligste er fra Mats, han pleide å sende meg meldinger mens han satt på trikken på vei til Bislett for å treffe meg. Alt han så gjennom vinduene, ting han tenkte på, han ramsa opp stasjonene, «Tullinløkka, en dame med en stor hund, rød kåpe, forrige gang du ringte meg midt på natta, stemmen din når jeg halvsover, Deli de luca-kiosken og det stedet der vi drakk øl for noen uker siden, Dalsbergstien, hvordan du ser ut uten klær, Bislett, veien opp til døra di, å se deg igjen.» Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke sletta disse, de gjør meg både glad og trist på samme tid. Jeg blar forbi denne gangen også, lar den være der, sammen med fyllameldinger fra Miriam og Cecilie, meldingene de sendte meg da Mats gikk fra meg, meldinger fra guttene som har vært der etter ham, den første meldingen fra Anders, han jeg datet sommeren 2008, «Jeg tenkte jeg skulle be deg på en øl og fortelle deg om mine topp 5-rare dyr og vise deg Wikipedia-sidene deres samtidig, men da må ølen altså drikkes hjemme hos meg.» Han fikk plusspoeng for den, og han stilte med øl. Det er ingen andre meldinger her fra ham, selv om han sendte flere. De ble aldri like morsomme som den første. Men jeg likte ham godt. Jeg blar meg fremover i innboksen, finner noen flere å slette, ser at det er lenge siden jeg fikk noen jeg ville ta vare på. Mens jeg blar, vibrerer det i telefonen. Jeg klikker meg ut og inn igjen i innboksen.

Jo har sendt melding.

«Garden State på TV3.» Jeg ser på klokka, den er kvart over tre. Allikevel går jeg inn i stua, lister meg forbi døra til mamma og pappas soverom, setter meg i sofaen og skrur på tv’en, passer på å skru ned volumet mens bildet blir klart. Jeg trykker på 7’ern og ser Natalie Portman og Zach Braff sitte på venterommet hos legen. Den har nesten nettopp begynt, med andre ord. Jeg tar med meg noen sofaputer og et pledd fra sofaen, og legger meg nærme tv’en på gulvet. Jeg tenker at Jo ser på den samtidig som meg, at han ligger i senga si, med tørre joggebukser og at han kanskje glemmer å stille vekkerklokka så han kommer for sent på jobben i morgen, men at det ikke gjør noenting. Jeg sovner før filmen er ferdig, og mamma vekker meg ikke før hun har laget ferdig kaffen morgenen etter.

We’re setting fire to our insides for fun

Det er slutten av oktober i 2012 og i dag snødde det. Jeg kjøpte meg et nytt mjukt skjerf og røde votter. Jeg sover fortsatt for lenge om morgenen, selv om jeg sier til meg selv at det er best å være våken. Jeg vil ikke legge meg om kvelden, fordi det er best å være våken. Jeg må lære meg det om morgenen også, men jeg tror aldri på det når vekkerklokka ringer. Da vil jeg bare sove. Bli en brunbjørn og gå i hi.

And if you’re in love, then you’re the lucky one/’cause most of us are bitter over someone.

Men det finnes gode ting. Det finnes låtskrivere som bor i London, som skriver låter om å være ung og gammel, om den følelsen i brystet som følger oss gjennom livet. Det finnes gitarer som kan få deg til å grine og en låt som gjør vondt på den måten du trenger, for hei – hvem er du vel om du ikke kan grine? Jeg er ikke død enda, sier jeg. Jeg går på jobb om morgenen, jeg puster, jeg fryser i kulda og jeg glemmer å spise frokost, jeg er aleine og det er greit.

Setting fire to our insides for fun/to distract our heart from ever missing someone

Det finnes kvelder med gode venner der alt vi gjør er å se på youtube-videoer og drikke kald øl fra kjøleskapet. Det finnes sofaer å sitte i, ullsokker som passer i skoa, en kompis som sier: Det er derfor man må flytte langt vekk, bytte på dem som er øverst på lista, fordi noen forsvinner, men da kommer det nye.

We are the reckless/we are the wild youth

Jeg sender låta til Miriam som har flytta over fjellene, jeg sender den til han som gikk, jeg sender den til Heidi & Caroline, jeg vil sende den til hele verden og tatovere den over hjertet, jeg vil synge den for meg selv når jeg ikke får sove og jeg vil huske den når jeg våkner mens det fortsatt er mørkt. Det er best å være våken, selv om det svir i brystet. Jeg lever nå. Jeg er 26 år gammel og alt det som en gang gjorde vondt, gjør fortsatt vondt. Og alt det som gjorde meg glad, gjør meg fortsatt glad. Jeg lever nå og i dag snødde det. Den første gangen han kyssa meg kom snøen mens jeg gikk hjem, altfor seint en natt, altfor tidlig en morgen. Jeg hørte på kent og jeg trodde det var den siste gangen jeg skulle kysse noen for første gang. Jeg håper jeg vil fortsette å tro det hver gang jeg kysser noen. Jeg er ikke ødelagt, jeg lever nå. Jeg er her, akkurat her.

Dette er Daughter med «Youth». Dette er høsten 2012. Dette er akkurat nå, en torsdag kveld. Dette er mitt liv og det er ikke over enda.

Du får danse med deg sjæl

«jeg har pleid å si “nu kan du få mig så lätt” fordi det er som regel sånn det er. jeg står her bare, jeg står her og venter og venter og venter helt til jeg har mest lyst til å synke i jorda. høsten 2012, snart vinteren 2013 sier jeg ikke lenger “nu kan du få mig så lätt”. jeg sier heller ikke “ta mig till kärlek”, men jeg sier “ta mig till dans”. for det er det jeg vil. jeg vil bare danse. jeg vil faen meg bare danse, men ikke med deg. du får danse med deg sjæl til fornuften innhenter deg. fram til det danser jeg bare med vennene mine.» – vesle


Foto: Kval & Actionfilm

Men hvis du vil danse med meg, eller med noen andre, så er det Dansestøl igjen, x 2 faktisk, først på AHO nå lørdag 27. og så på Fisk&Vilt 31. oktober. Jeg kommer til å være der og jeg kommer til å danse. Alt blir bedre når man danser.

Deleted scenes 7

Det er noe med hele skiva, noe med stemninga. Du kan liksom se frostrøyken for deg når du hører på den, rimet på benken, den tomme bensinstasjonen, blokkene der det ikke er lys i et eneste jævla vindu, snøen på jordene, bremsesporene i asfalten der snøen har smelta. Det er akkurat som det er her hjemme, hører du det? Munnspillet rett før refrenget tar til på den låta her, «Kevlarsjäl», det er lyden av å gå rundt alene og lengte etter sommeren, eller kanskje bare noe annet enn det du har rundt deg her og nå. Et annet sted, en annen tid, andre mennesker enn de du kjenner fra før. Også, herregud, det refrenget, når alle instrumentene er med, når alle i bandet spiller, når trommene liksom slår hardere enn de gjør i verset, og den setninga, «kom gör et hål i min kevlarsjäl», kom igjen, liksom, bare prøv, det er ingenting her, bare tomt, og på slutten der, når Jocke går over i falsett og munnspillet fortsetter der stemmen hans slutter. Er ikke det noe av det såreste du har hørt noengang? Bare hør nå, jeg kan skru opp, bare hør etter neste refreng nå, når det liksom blir stille igjen, som det er når låta begynner, den tappinga og bare gitarene, når trommene og alt annet slutter, når Jocke blir borte. Så lenge hjertet ditt slår, og det er som om det slutter å slå når låta er ferdig, samtidig som tappinga slutter, så slutter du også. Kent og Joakim Berg, og deg og meg, Jo, alle sammen, alt slutter. Den her vinteren tar livet av oss, jeg lover. Bare, et stort øde landskap, hele jævla Furuset og ingen, ingen sier jeg, er hjemme, bare du.

Utdrag fra brev til R

Det burde gå. Jeg er et vanlig menneske. Det er fullt av vanlige mennesker som får det til – livet, altså. Jeg tror det er mange overraskelser igjen. Jeg tror at høsten blir bra. Jeg tror at høsten kan være varm. Det finnes lange, mjuke skjerf. Det finnes kakao. Det finnes eplekake, om jeg så må bake den selv. Det finnes friske dager med opphold i stedet for regn. Det finnes brev å svare på og noen få dager i året der postkassa ikke er tom. Det finnes lamper på loppemarked som kan gjøre stua mi litt lysere. Jeg tror i det hele tatt at det finnes tid, så lenge jeg tar den og ikke kaster den bort. Og aller mest tror jeg på at livet mitt kan være som en blanding av alle TV-seriene jeg liker. Jeg tror at jeg kommer til å bli funnet, eller finne noen sjæl. Og jeg tror at vennene mine ville møtt meg ute for en øl hvis jeg virkelig trengte det, selv om de er opptatt på sin kant overalt. Jeg tror at været blir kaldere, men at hjertet bare blir varmere. Jeg tror at selv om 2012 har vært et dritt-år, så har det vært fullt av eventyr. Og det er fortsatt tre måneder igjen.

Du gir meg ingenting / you’re giving me such sweet nothing

Florence har kommet med ny låt sammen med Calvin Harris, mannen som ga oss «We found love» med Rihanna, mannen som får deg til å danse mens du griner eller grine mens du danser.

Jeg skrur opp lyden og går rundt i Oslo, jeg har på meg nye Converse-sko fra LA der sommeren nesten nettopp har begynt for fullt, jeg teller pengene på sparekontoen min og lurer på hvor lenge jeg kan leve på knekkebrød for å fortsatt være lykkelig, eller for å bli det igjen. Om kvelden lager jeg kaffe og heller den på termokoppen min så den holder seg varm mens jeg skriver. Jeg fryser på tærne og surrer meg inn i et altfor langt skjerf. Om morgenen vaier jeg frem og tilbake i trikkesvingene, kjøper dyr kaffe på Stockfleths og glemmer å stemple kortet mitt.

Jeg ser på musikkvideoene der de krangler, Rihanna og Florence krangler med hver sin fyr i hver sin låt, og jeg krangler ikke sånn, jeg griner og noen ganger roper jeg, men jeg slår ikke. Som regel blir jeg bare stille, kanskje ser jeg furten ut utenpå, men egentlig prøver jeg bare å holde maska, prøver å ikke renne bort. Som om jeg har blitt til elvemonsteret fra Chihiro og heksene og kommer til å renne utover gulvet når som helst, forsvinne ned i sprekkene i parketten, en slags blanding av blod og sølevann, sand fra Venice Beach og småstein fra Sognsvann, det som var sommeren min.

Every whisper, every sigh / eats away at this heart of mine

You give me nothing, skriker Florence og jeg skrur opp lyden så det dunker i hodet, jeg skrur opp lyden og kjenner hjertet mitt i brystet, ser for meg at det dytter på ribbeina, dytter på huden min, at det løper løpsk inni brystkassa, vi sier hadet og klemmer hverandre og jeg trekker pusten dypt ned i lungene, magen, kroppen, og jeg går så rett jeg kan, tenker at jeg ikke må snuble i lissene mine, tråkke over, knekke i knærne, få hofta ut av ledd, alt det som kan skje som gjør at jeg faller på veien min vekk fra ham, men kanskje ville det vært bedre – kanskje ville det vært bedre om jeg bare falt sammen, rett der, for det var liksom det jeg hadde mest lyst til. I stedet gikk jeg videre, jeg husker at jeg tok rulletrappa og svelga gråten. Jeg skalv på hendene og skylte på for mye kaffe da jeg møtte vennene mine.

Jeg drikker kaffe av farmors gamle porselen, det er hvitt med gullkant og rosa blomster på. Det er for lite lys i leiligheten min. Man kan bli deprimert av mindre, tenker jeg. Det kommer til å gå bra. Det kan ikke gå noe annet enn bra. Historien er ikke slutt her, det finnes fortsatt håp. Eller kaffe, hvis det er den eneste trøsten akkurat nå.