I går fikk jeg boka mi i hendene. Den finnes. Den er ferdig. Den er her helt på ordentlig.
Og så tenkte jeg, at siden den ikke slippes på ordentlig før i januar, men finnes allerede nå, så vil jeg jo egentlig at alle som har lyst til å lese den skal få lov til det så fort som mulig. Men hva sier dere til en mellomting. Hva sier dere til en konkurranse. Jeg lodder ut 1 x Furuset til to x lesere som vil skrive noe fint, trist eller rart om stedet der de kommer fra. Hva som helst. En historie, en beskrivelse, et bilde, et minne – du velger. Og du kan poste det i kommentarfeltet, eller du kan sende det til meg på mail hvis du er sjenert, og så nummererer jeg dere bare i den rekkefølgen jeg får kommentarene/mailene, og så trekker jeg to lapper med to numre, og de to numrene, får en Furuset i posten til jul.
Er dere med?
Jeg trekker 20. desember og så kommer premien fram i romjula.
Mailadressen min er linn.stromsborg krøll gmail.com, kommentarfeltet er akkurat her. Furuset ligger i eske på eske og venter på dere. Venter på å bli feira og lest, og kanskje likt, kanskje hata, kanskje en ting midt i mellom, og så satt i bokhyller på S eller gitt videre. Jeg gleder meg uansett som en gærning, dere veit det?
Hurra!
jeg vil delta, men jeg tror ikke jeg skal, for da tar jeg fra noen andre sjansen til å få en bok som allerede er på vei hjem til meg. jeg fikk mail av en dame i forlaget ditt, ser du, og hun sa hun så i bloggen min og ville sende meg en utgave. sikkert en del av sånn der der «spre ordet» greie? uansett gleder jeg meg.
og jeg er så stolt av deg.
lykke!
Stedet jeg kommer fra. En plass som kaller seg «litt storby». En plass som jeg alltid ville bort fra i 10 år. En plass som når jeg først kom meg derfra ble overrasket over hvor mye jeg savnet. En plass som når jeg kom med toget til jul hos familien ble en liten oppvekker. En plass som jeg egentlig kalte «hjem». En plass som jeg nå, 5 år siden jeg forlot det, er tilbake, har bodd her i to år og har nettopp kjøpt mitt eget hus. En plass som jeg nå ser på som et sted fylt med minner, både vonde og gode, og som alltid, uansett hvor jeg er, vil kalles «hjemme». En plass hvor mitt eget hus står, hvor igjen en tom bokhylle står som venter på og fylles – og jeg håper at en av dem er Furuset! <333
Grattis! Lykke til med salget – og god jul! 🙂
Jeg har vokst opp på tåsen, midt mellom voldsløkka og sognsvann, med alle vennene i gatene på kryss og tvers. Med skolen 12 minutter unna på voksenben og 40 minutter på barneben. Hele klassen gikk i speideren, og hver onsdag fem på seks møttes vi ved kirken, klare for hva det skulle være av små hverdagseventyr. Vi elsket speideren, ikke først og fremst for det vi gjorde i tidsrommet mellom seks og åtte, men for tiden vi hadde sammen etter vi var ferdige. Alle fikk lov å bli igjen ved kirken og klatre i trærne, spille slåball eller flaggleken (som var den morsomste leken i verden). Det var magiske tider vi hadde sammen, alle vennene. Jeg savner å være ute uansett vær, sammen med de gøyeste folkene jeg visste om og å finne opp egne, rare leker.
En fin ting med stedet jeg kommer fra er at hver desember blir et tre på byfjellet pynta med lys, og når det er mørkt ser det ut som det svever i lufta.
Gratulerer!
Eg kjem frå ei sånn bittelita bygd med kanskje berre tosifra antall innbyggarar, midt mellom fjell som er så bratte at ein etter tjue minutt føler ein er høgt oppe. Fjellsidene er kanskje det eg liker aller best her, moglegheita til å ta på seg skoa og etter berre bittelitt tid vere på veg opp ein bratt bakke, og få betre og betre utsikt. Føle ein er på fjellet, sjølv om det berre er eit steinkast heim.
Åh, så fantastisk! Jeg gleder meg til å lese! Men er student så har egentlig ikke råd til å kjøpe hardcover-bøker, da. Men herregud, gratulerer supermasse, Linn!
Jeg er fra Tjøme, en liten øy utenfor Tønsberg. Det er ganske fint her om sommeren, men ellers er det på grensen til nitrist. Tomme hus og hytter over alt, svaberg jeg har sett tusen ganger før, vann på alle kanter og masser av A4-mennesker. Jeg flyttet så fort jeg hadde sjansen. Bort fra hestejenter og håndballgutter, vekk fra å bli kalt «Satan» (jeg var gother) og være upopulær, til å gjenskape meg selv i Oslo. Gjenskape meg selv som blond berte utenpå og kreativ raring inni. Det er fint å bo et stykke unna, men i blant blir jeg sliten av bylivet. Da tar jeg bussen eller toget hjem til mamma, og tenker at det ikke er så verst her likevel. Men jeg kan aldri være her lenge. Det er så stille. Ro gir meg indre uro. Jeg trenger fulle folk som synger utenfor vinduet mitt om natten, en Deli rett rundt hjørnet, og de fotograferende, skrivende, stadig hårfargeskiftene vennene mine i nærheten. Føkk Tjøme.
Eg vil lesa!
Eg kjem frå ein liten plass, ein sånn med masse steingjerder, med strender som gøymer seg i kanten, og med fleire kuer enn mennesker. Det finaste med Klepp er kor varm og glad eg blir i magen av å tenka på alle dei fine/rare/tåpelege/morsomme/modige/teite tinga eg har gjort der.
Jeg vokste opp i en bydel i Bergen. Jeg likte bydelen helt til vi flyttet og jeg begynte i tredje klasse på en helt ny skole. Der ble jeg mobbet, og da jeg fortsatt ble mobbet på ungdomsskolen, fant jeg fort ut at jeg ikke likte bydelen noe særlig lengre. Jeg dro til sentrum for å sitte på det store fine biblioteket og vandre i Bergens gater. Da jeg var tjue flyttet jeg, og jeg har flyttet mye i mitt snart 27 år gamle liv, så i en del år har jeg ikke hatt noe elsk-forhold eller savn-forhold til «byen min». Men etterhvert som man liksom skal kalle seg voksen, så kjenner jeg mer og mer på savnet etter byen hvor det alltid regner.
Jeg vet ikke helt om dette kan kalles en historie. Men det var de ordene som kom av seg selv 🙂
Håper på en bok i posten da, siden jeg ikke har nok bøker fra før av 🙂
Jag kommer från en plats där det bara fanns ett enda café, och det var inte ens ett riktigt café utan egentligen ett konditori där man kunde beställa tårtor. Vi skolkade från gymnasiet och satt i lokalen på nedervåningen där röken låg så tjock att man kunde känna den i ögonen och långt upp i näsborrarna, vi drack kaffe långsamt för att vi inte hade råd med mer eller annat. Det var vita plaststolar och fula runda bord, det fanns inget insmickrande med det, det var bara lätt att torka av, och askfaten var i formgjuten plåt. Man fick gå och tömma dem själv, eller snarare, de som rökte fick tömma dem själva. Jag rökte inte, jag rökte aldrig, jag satt och skrev dikter på servetter, drack kaffe som kallnade fort, stirrade ut genom fönstret och längtade bort.
Det har gått tjugo år. Jag flyttade, men det mesta är sig likt när jag kommer dit. Konditoriet finns fortfarande kvar. Man får inte röka där längre, och de har bytt ut borden och stolarna mot några i trä. De har målat väggarna i gult och tryckt schabloner. Men annars är det mesta sig alldeles likt.
Jeg gleder meg så til å lese boken din!
Jeg er fra Bøler, som ikke er så langt unna Furuset. Da jeg var liten var det beste jeg visste med Bøler at Odd Børretzen hadde en sang som het «Morgenstund fra Bøler», og at Anne Cath. Vestly bodde der. En gang da jeg gikk på Rimi alene for å kjøpe en iskrem, jeg var kanskje 5-6 år, møtte jeg henne på butikken. Hun skulle kjøpe veldig mange ting, og jeg hjalp henne å bære posene hennes hjem til henne. Etterpå var jeg kjempestolt, for hun var jo min helt. 🙂
Gleder meg til å lese «Furuset»! Likte Roskilde og Øya veldig, veldig godt.
Hundre meter til nærmeste nabo, men majestetiske klatretrær på alle kanter. Ingen butikk nå lenger, men det var det da jeg var liten, og vi fant tomflasker i grøfta som vi panta for å kjøpe bugg som kosta femti øre. Hoppbakken står der fortsatt, men det er ikke lov å gå opp trappene til hopptårnet lenger fordi plankene er gamle og råtne. Jeg husker flomlys og suset fra ski på vei mot hoppkanten. Svette gutter i rare dresser som bar de lange, tunge skiene opp det bratte unnarennet, opp alle trappene for å prøve igjen. Snø. Masse snø. Kuer. Drømmen om å få en egen hest. Trehytte i skogen. Katter og kaniner. Sykle frem og tilbake til postkassa på den smale stripa av brun grusvei mellom vårlig snøslaps. 17. mai med korpset og jeg spilte skarptromme helt alene hele dagen. Fant på trommemarsj etter trommemarsj. Fikk sjansen. Og nå er det jobben min å spille trommer, og derfor kommer jeg aldri til å flytte tilbake, for det er ikke der det skjer, ingen jobber som musiker, så det går jo ikke an, og jeg har kanskje blitt et bymenneske, men jeg kjenner likevel et sug i magen og et stikk i hjertet når jeg tenker på utsikten fra hopptårnet som ingen lenger får se.
Mitt sted, Bærum, er virkelig helt utrolig sjarmløst. Skikkelig forstad med grisestore villaer. Men noen ganger, med den rette musikken på ørene, blir veien hjem så ufattelig fin! Spesielt snø. Da tar jeg meg selv i å tenke at faen heller, jeg kan jo virkelig ikke klage.
Jeg kommer fra forstadshælvete, eller langt utpå landet rett utenfor Oslo. I veien jeg bodde i sto en liten trafostasjon eller noe sånt. På den sto det tagget, helt fra så lenge jeg kan huske og frem til jeg flyttet hjemmfra, med evig falmende skrift: Roberto er hore.
Så, for ikke lenge siden, da jeg var hjemme på besøk hos mor og far, oppdaget jeg at det plutselig sto noe annet på trafo-stasjonen. Jeg husker ikke lenger hva det var, tror det sto SAMHOLD eller noe i den duren. Der og da forsonet jeg meg med oppvekstkommunen min og gata mi.
Jeg har hatet Stavanger, og jeg har elsket Stavanger. Året jeg var russ var byen min, og jeg syklet til Gausel for å dra på fest, og jeg grillet i hagen på Sandal, og jeg dro ut til de tre sverdene, selv om det egentlig var for kaldt til å sitte på stranden, og mens jeg satt der lo jeg av guttene som kasta med frisbee og prøvde seg på forskjellige triks. Den sommeren dro jeg på kino med venninnen min, og vi snek med oss bacardi i vannflasker, og vi dro på byen på en tirsdag, og Checkpoint var helt tom, bortsett fra han DJen som alltid er der, og han bartenderen som alltid er der, så vi satt alene i hjørnet og drakk Somersby på glassflaske, glassflasker er det beste, og vi danset ikke før vi dro til Beverly’s, der alle de gamle mennene sitter på rad og rekke og drikker lunken Tou. Den sommeren jobbet jeg nattevakt, men istedenfor å dra hjem å sove etterpå, dro jeg på piknik med bestevennene mine, og jeg sovnet nesten på teppet, men ikke helt, og jeg var så glad for at vi var sammen, og så lei meg for jeg visste at om bare noen uker skulle vi alle dra, og Stavanger kommer aldri til å være den samme igjen, for vi bor ikke der nå, og det er ikke hjemmet vårt lenger. Og jeg liker København, og vennene mine liker Amsterdam, Vancouver, Plymouth, men nå, rett før jul, lengter jeg etter Stavanger og alle de som bodde der før, og følelsen jeg hadde da jeg kjente at den byen var min.
Brevik
– den gangen vi gikk hjem forbi Plankesvingen i tjue minusgrader og du hørte på big bang høyt høyt i høretelefoner, og jeg måtte gå så nærme deg for å kunne synge med. vi klina, stoppa, og klina igjen. hele veien hjem til deg der jeg sovnet i fanget ditt mens du spilte unintended på gitar.
– da jeg tok bussen til måkeveien for å møte deg, det snødde perfekte snøflak og jeg hadde fortsatt på meg småsko. snøen la seg på krøllene mine så de ble krusete og rare, og da jeg så opp fra min egen forfengelighet kom du gående mot meg i den mørkeblå ulljakka du hadde arvet av faren din. du hadde en pakke i hånda som var til meg, John Fante i avispapir.
– da du fulgte meg hjem fra klubben etter litt for mange smugdrukne øl på doen, vi gikk ved siden av hverandre og sa ikke så mye lenger fordi vi visste at det kom til å gjelde snart, og det var iskaldt ute, du hadde bare på deg en ullgenser, og hver gang vi kom nær hverandre mens vi gikk ble jeg helt varm. og så stoppet du ved strømboksen ved Plankesvingen og jeg tenkte at jeg ikke ante hva jeg skulle si, så jeg lot armene mine henge rett ned og jeg lukket øynene. og du lente deg frem og ga meg det våteste kysset, det mest oppklarende kysset jeg har fått. etterpå røyket vi sneiper mens vi satt på fortauet ved barnehagen, og jeg tror vel egentlig aldri vi har nevnt det igjen.
– da jeg hadde fortalt deg at jeg ikke følte det samme for deg. tatt på meg skjerfet og løpt raskt hjem gjennom snarveien i skogen i tøysko og tårer. jeg var sikker på at jeg hadde mistet min beste venn. vel hjemme setter jeg meg i stua og setter på centrefolds med placebo, gråter så mye at det kjennes som jeg skal dø men så står du plutselig på andre siden av glassdøren og jeg skjønte at jeg ikke hadde mistet deg helt likevel.
Jeg må revidere. Sjekka i dag. Det står ikke SAMHOLD. Det står MÅLTROST. (Gata heter Måltrostveien.) Jeg kjenner at det egentlig ikke spiller noen rolle. Begge deler gruser Rodrigo er hore like mye.
Haha, jeg endra visst på navnet og mellom de to kommentarene, gjorde jeg ikke? Likevel er historien helt sann, det er bare minnet som har falma. Rodrigo var en fyr som gikk på «storskolen» mens jeg gikk på «småskolen». Vet ikke hvorfor noen var så sinna på’n.
Kult!
Jeg kommer fra Oslo, har alltid bodd i Oslo og tenker på meg selv som Oslo-indianer av den grunn. Nærmere bestemt kommer jeg fra Stovner og for min del har Stovner vært idyllisk og perfekt siden det er litt utnfor sentrum, litt mindre forhold, men så har man kjøpesenter og bibliotek og t-baner som gjør det lett å dra til sentrum så man får roen med et småsted, men vet at storbymylderet alltid vil være lett å finne. Det liker jeg.
For meg handler livet om kaféer, teater, bøker og lyktestolper, så lenge jeg bor et sted der jeg kan komme til hver av disse tingene ganske lett så vil jeg nok være lykkelig 🙂
Jeg vil lese!
Akkurat nå er jeg hjemme i den lille byen, i det lille rommet som var det første jeg bodde i. Her pleide ensomme sjåfører i tomme skolebusser å stoppe og tilby gratis skyss til butikken. På skoleveien dukket det opp hjemløse katter som ville vite hvor jeg bodde. Og en gang møtte jeg en gammel mann (som jeg nå, mange år senere, forstår at ikke var gammel, men full av urbane rusmidler) som ga meg en tidollarseddel i bytte mot to gamle tykke tikroninger og fortalte om en kjæreste i Virginia.
Grattis till ny bok! Vill hemskt gärna läsa den!
Platsen jag kommer ifrån, Luleå i Sverige, är det egentligen inget fel på men jag tyckte det var SÅ tråkigt och litet och instängt att bo där. Hela min uppväxt var jag säker på att jag skulle flytta, och det gjorde jag också. Nu när jag inte bott här på väääldigt länge utan bara hälsar på några gånget per år så får jag ibland en sån där barndomskänsla – tänk om jag bara ska vara här nu? Det känns skönt att vara vuxen då! Bestämma allt själv. Göra precis som man vill. Bo i Stockholm. Men som sagt, jag tror det är mer jag än Luleå som har det här «problemet».
Jeg skal aldri mer slenge veska i gangen, eller drikke kaffe på trappa, jeg har skrevet om barndom og hjemsted på bloggen min, det finner du her http://minnefinner.blogspot.no/search/label/barndom