Deleted scenes 9

Tenk deg at du er 14 år og du hører den låta her for første gang, du er vant til å høre på rock fra USA og r’n’b som du ser på MTV, og fordi du får tak i denne skiva, ikke spør meg hvorfor, så hører du denne låta for første gang, og kanskje er det her det skjer, et eller annet inni deg, noe som finner sin plass, eller kanskje noe som løsner, kanskje begge deler, og en svensk fyr synger om månen og å ta deg med vekk herifra, og du ser ut av vinduet ditt, ut på jordet og blokkene, som du senere skal forbinde med dette bandet for alltid, bandet i ditt liv, soundtracket til alt du gjør, alt du skal tenke og alt du skal føle skal være uløselig knytta til et svenskt band som starta tidlig på 90-tallet og utga sin første skive i 1995, da du nesten ikke hørte på musikk engang, men bedre sent enn aldri skal du oppdage det første albumet deres, og du skal som sagt se ut av vinduet og du skal høre gjennom albumet og like det, det er fint, du tenker ikke så mye over det, det er liksom bare bakgrunnsmusikk, men du er glad for at du fikk låne den, og så kommer det sporet her, og du hører det nesten med en gang, de første sekundene, det er noe spesielt med det, er det ikke, noe som griper tak i deg, finner noe i deg, og du går bort til stereoanlegget og skrur opp, som jeg gjør for deg nå. Det refrenget, herregud, det rolige verset, også skjer det noe både med låta og med deg i refrenget, og like fort blir det rolig igjen, som når en parasoll har velta om sommeren av et plutselig vindkast, alt er forandra, parasollen er kanskje knekt, men så er det rolig igjen, og i stedet for å se utover stedet der du bor, som sikkert ligner stedet der disse gutta en gang bodde, så skal du se på stereoanlegget ditt og tallene som viser hvor lenge låta har gått, de tikker seg avgårde, det tikker inni deg også, og du hører at han synger om å ta deg med vekk herifra, du skulle så ønske du kom deg vekk herifra, så du setter deg nærmere anlegget, som om det skal hjelpe, og du er ikke astronaut, det er ikke han heller, men du er en 14 år gammel ensom jente og han er en mann i 20-åra som høres like ensom ut, kanskje enda verre, hva vet vel du, du er bare 14, og så skjer det, på 03:05 – det knekker inni deg og i låta, gitarene strammer grepet og mange år senere skal du stå på en konsert i Lillestrøm, et sted som slår deg som et både rart og passende sted for kent å spille, litt på landet, litt i byen, øde og folksomt på samme tid, et sted som alle andre kleine steder, og du stirrer på tallene på skjermen, mens noen teller ned i låta også, og du står på konserten og er eldre enn du var første gangen du hørte låta, og de skal dra denne låta så jævlig langt, de skal spille soloen ti ganger lengre, du ser bare konturene av bandet og Jocke har dukka opp bakerst i publikum med en ensom gitar, og de teller ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, og du holder pusten sammen med dem, både som 14-åring på Furuset, alene på rommet etter leggetid, med hodetelefoner på så ingen skal høre at du fortsatt er våken, som 22-åring på konsert i Lillestrøm, låta er nesten ferdig nå, og 2, 1, noll, du slipper pusten, og det blir stille, på konserten jubler alle mens du står der med tårer i øynene, på rommet ditt blir det stille fordi du stopper hele skiva og setter deg i senga, fortsatt med hodetelefonene på – og alt er forandra fra nå av, du vet det. Alt. Du er milevis unna Eskilstuna, og enda lengre unna månen.