Monthly Archives: november 2012

Deleted scenes 10

I dag ble Furuset sendt i trykken. Nå er det ingen vei tilbake. Nå blir boka som den er. Ingenting å angre. Releasedato kommer vi tilbake til, gjør vi ikke? Men nå er hjula i gang. Nå skjer det.

Det regner hele dagen, vi er mest inne. Inne på kafé, inne på kino, inne på rommet mitt. Jeg har på meg en stor ullgenser som Einar tuller med at jeg kommer til å drukne i. Halsen dekker halve ansiktet mitt, med skjerf blir jeg nesten helt borte. Jeg dytter nesa borti ullet, trekker ned den tjukke halsen hvis jeg skal si noe. Jeg sier ikke så mye, jeg hører på alt Miriam har å si. Det er så mye å fortelle, så mye hun har gjort siden sist. Vi spiller scrabble igjen, sitter på gulvet i stua med hver vår øl, Einar og Cecilie vil vi skal bli med på en fest hos noen Cecilie studerer sammen med. Jeg vil aller helst bli hjemme, men nå som Miriam er her bør jeg sikkert gå ut.

«Trippelt ordpoeng – skallebank!» Miriam klapper i hendene. Det sto bank der før, det var det jeg som skrev. Jeg skriver ned poengene til Miriam på blokka og ser at hun nå leder med over 40 poeng. Hun trekker de siste bokstavene, og jeg sitter med C, W, P, F, F, L og A. Jeg skriver CA og skriver ned mine egne poeng, så tar jeg en slurk av ølen min som allerede er blitt lunken.

«Kom igjen, nå har vi ringt til en taxi!» roper Einar fra gangen mens han tar på seg skoene. Miriam ser på meg og spør om jeg vil bli med ut eller om vi bare skal bli hjemme i kveld. Jeg ser på henne at hun helst vil ut, så jeg sier at vi godt kan dra på fest. Hun reiser seg og tar med seg ølen sin ut i gangen, der hun tar på seg sko og jakke. Jeg reiser meg og trekker halsen opp over nesa, lar ølen stå på gulvet og følger etter de andre ut i gangen, ut i oppgangen etter å ha tatt på meg ytterjakke og sko, ned trappene og ut på gata der vi venter i tre minutter på en taxi som alle hopper inn i. Miriam drikker opp ølen sin i taxien, Cecilie sminker seg, Einar småprater med sjåføren og jeg ser ut av vinduet.

Taxien stopper utenfor en bygård på Grünerløkka, og Einar betaler. Jeg tenker at vi godt kunne ha gått selv om det regner. Vi samler oss under det lille taket utenfor og Cecilie ringer på og venter på svar. Jeg trekker i genseren, drar den nedover hendene, over nesa. Miriam dulter borti meg og sier at jeg ikke må gjemme meg sånn. Det durer i døra og Cecilie åpner den, tett etterfulgt av Einar, Miriam og jeg helt bakerst med våte joggesko enda jeg bare gikk fra taxien og inn hit. Jeg knepper opp jakka og surrer av meg skjerfet før vi er inne i leiligheten. Jeg hilser på noen jeg glemmer navnet til med en gang vi er inne, og så følger jeg etter Einar inn på kjøkkenet, tar en øl han gir til meg, sender en videre til Miriam bak meg, og så stabler vi resten inn i det allerede fulle kjøleskapet. Miriam møter noen hun kjenner med en gang, og jeg bestemmer meg for å bli stående på kjøkkenet, selv om det ikke er noen her. Jeg går bort til vinduet og kikker ut i bakgården. Om noen uker vil den være helt hvit og full av snø. Jeg lurer på om det bor barn i gården, om det kommer til å være snømenn og snølykter utenfor, spor etter akebrett, eller om det er for sentrumsnært og mildt til at man kan trekke barna på akebrett til og fra skole og barnehage. Jeg tar en slurk av ølboksen og lener meg mot vinduskarmen, ser på kjøleskapet der det henger utklipp og artikler fra diverse aviser. Jeg er midt i en anmeldelse av boka Eat, pray, love når noen spør meg hva jeg heter.

Jeg snur meg og sier at jeg heter Eva, så husker jeg at jeg kanskje skal rekke fram hånda, og gjør det. Han tar hånda mi og sier at han heter Fredrik. Jeg nikker og tar en slurk av ølen min.
«Så, du henger litt aleine på kjøkkenet?» Han peker på meg og vinduskarmen med ølboksen sin.
«Ja,» sier jeg. «Litt.»
«Kjøkkenet er fint, det,» sier han.
Jeg nikker.
«Så, Eva, hvem er du og hva gjør du?» Fredrik drar fram en stol og setter seg ved siden av kjøleskapet og ser på meg. Jeg pirker på ølboksen, lener meg mot vinduskarmen, kremter og lener hodet ned sånn at jeg forsvinner bak halsen.
«Ingenting,» sier jeg og ser opp på ham igjen.
«Ingenting?» spør han.
«Ja, altså, akkurat nå gjør jeg ingenting,» sier jeg. Jeg setter fra meg ølboksen og setter meg på hendene mine. Bak meg hører jeg tromminga på ruta, fra stua hører jeg trommene fra Kaizers Orchestra.
«Det hørtes kjedelig ut,» sier Fredrik.
«Ja, eller, jeg har tatt en master, men akkurat nå er jeg liksom bare… ferdig,» jeg trekker på skuldrene og ser på ham.
«Gratulerer med det, da,» han tar en slurk av ølen sin og trommer med fingrene på bordet. Jeg tenker at han bare må gå hvis han kjeder seg. Jeg ville gått hvis jeg møtte meg selv på fest i dag. Jeg pleide å vite hva man skulle si. Jeg er morsom. Egentlig er jeg morsom, bare ikke i dag.
«Har du sett Twin Peaks?» spør jeg ham når vi har vært stille en stund.
«Nei,» sier han. «Er det bra?»
«Ganske bra,» jeg løfter kroppen så hendene mine blir frie igjen, så tar jeg en slurk av ølen, så enda en.
«Det er det jeg gjør akkurat nå for tida,» fortsetter jeg. «Ser på Twin Peaks. Så jeg løy litt da jeg sa ingenting.»
«Kult,» sier han, så skåler han med meg og går ut i stua igjen. Jeg drikker opp ølen min og tar en til fra kjøleskapet.

Jeg går på do og låser meg inne til noen banker på ti minutter senere. Da trekker jeg opp, skrur på vasken, skrur av igjen, tar med meg ølboksen og går smilende ut derfra. Jeg står i gangen resten av festen, drikker ølen min sakte og ser på menneskene i stua. Miriam finner meg når hun er på vei ut for å røyke, og når hun spør meg om jeg vil hjem, så sier jeg at det går fint. Når klokka blir ett, spør jeg Einar og Cecilie om de kan ta følge med Miriam, og de nikker, sier selvfølgelig, spør meg om jeg har det bra. Jeg sier at alt er fint, men at jeg bare er blitt dårlig.

«Drakk litt for mye,» sier jeg og peker på ølboksen. Jeg får en klem av dem, og så ber jeg dem si til Miriam at jeg har gått.

Utenfor regner det fortsatt, jeg tar på meg hetta og går hele veien hjem. Jeg har akkurat nok batteri på mp3-spilleren til å høre gjennom nesten hele Hagnesta Hill før jeg er hjemme. Hjemme er det helt stille, og på rommet mitt legger jeg meg i senga og for første gang på mange uker sovner jeg nesten med en gang.

København, 22. november 2012, på vei til L.O.C. i Falconer salen

Vi hopper på syklene og sykler mot Jagtvej, nedover mot Nørrebros Runddel, forbi lysene, bilene, lyskryssene, i de blå sykkelfeltene, jeg tråkker på og Andreas legger hånda si på ryggen min, dytter meg umerkelig når det er motvind, men det gjør tråkkene lettere, vi suser gjennom byen min, byen som gjør meg glad, byen som gjør det lettere å puste, byen som får meg til å rope mens vi suser langs de flate gatene, de lette nedoverbakkene, ett tråkk og tusen meter under hjula, vinden i håret og hjertet som roer seg.

Jeg skal bo her, sier jeg til ham.
Mm, svarer han.
I hele sommer skal jeg bo her og det skal bli fantastisk.

Leiligheten min skal leies ut til noen, tingene mine skal stå i esker i boden, det meste av tingene mine, bortsett fra det som skal få brukes av noen andre og det som skal være med meg til København. I bakgården til Andreas står det en sykkel som skal være min og som jeg sykler på nå når jeg er her, varmer den opp, den har kurv og tre gir, den glir over gatene som en drøm, og selv i oppoverbakken på vei hjem midt på natta i drøssregnet, så er det lettere her enn der hjemme. Alt er lettere her. Jeg håper ikke det alltid vil være sånn, for jeg vil ikke rømme fra Oslo for alltid, men noen ganger må man rømme, få orden på ting. Dra dit det er lettere å puste, for å lære seg å puste igjen i hverdagen.

Men først skal det bli vår hjemme, jeg skal gjøre leiligheten min lettere å puste i, større og romsligere, jeg skal få det lyst og ryddig, jeg skal kjøpe en plante som skal holde meg med selskap, jeg skal få skrivebord igjen, jeg skal få mer tid til å tenke og jobbe med skrivingen, ikke med tall og arbeidslister. Jeg skal lese mer og drikke mindre, bruke mindre penger og smile mer. Først skal jeg få orden på det jeg får til der hjemme, og så skal jeg ta toget eller båten til København, snakke dansk og sykle, hver dag. Alt blir bedre når man sykler. Kanskje er det verdt å låse opp sykkelboden hjemme for, trille sykkelen til sykkelreperatøren min, fikse bakdekket og suse gjennom Oslos gater. Kjenne om det blir lettere å puste på sykkelen i Oslo også, som det blir det her i København, eller om det bare handler om geografi og ikke om pedaler. Vi får se. Snart kommer snøen, men hver eneste dag teller.

They’re all different shades of the same song

Anna Ternheim covrer Fleetwood Mac og jeg sitter på trikken hjem. Jeg leser Xeroxdager og utenfor regner det. Når jeg går av trikken, går vi i flokk, bak trikken, så bilene i motsatt retning må vente på oss. Vi går over og når jeg når trappa opp til blokka mi, tenker jeg at om noen år, om hundre år, så er denne trappa jeg går opp nesten hver dag i fem år, seks år, mange år, bare en trapp jeg gikk opp en gang i livet, en gang jeg var en annen.

Jeg tenker på at han fortalte meg om en dame han så på trikken, en eldre dame, kanskje 30-40, hun hørte på musikk i små høretelefoner, og hun smilte, og du sa at du hadde tenkt at hun var pen, at hun var fin, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama nå, vi er eldre enn det vi en gang var, og selv om de må legge meg når jeg skal inn et sted eller kjøpe øl, så blir jeg bare eldre, og kanskje er det håret, kanskje er det klærne som gjør at de alltid legger meg, men noe er det, og det er ikke virkeligheten, men vi blir bare eldre, og jeg tenker at jeg er blitt hun dama du så på videregående og tenkte noe om, mens vi var kjærester, for en gang var vi kjærester, du og jeg.

Anna Ternheim covrer Fleetwod Mac og jeg går hjem aleine i regnet, jeg møter et par på vei ut med søpla og hunden sin, han drar i båndet når jeg går forbi, og jeg får et brev om BSU i posten, men jeg har allerede kjøpt leilighet og da jeg flytta inn hadde jeg 4615 kroner på BSU, og jeg brukte dem på noe annet enn leiligheten, jeg tok dem ut og brukte dem på bøker eller mat, jeg husker ikke lenger, men leilighet ble det ikke, den kjøpte jeg for noe annet, noen andre.

Wye Oak synger at hun kan holde sin egen hånd, men fortsatt ikke kysse sin egen nakke, og jeg lurer på når noen skal kysse nakken min, jeg tenker at jeg må til frisøren, jeg må kjøpe nye klær, jeg må bli en annen, og når vekkerklokka ringer om morgenen, så vil jeg aldri stå opp, jeg snur meg rundt og sover videre, venter på neste klokke, og den etter det igjen, og jeg står i dusjen og drukner i det varme vannet, som jeg skrur varmere og varmere til det nesten gjør vondt, og jeg tenker på andre dager, andre dager der vannet er kaldt og sola er varm, og til jul ønsker jeg meg sommeren.

Jeg har en bok som kommer neste år, første uka i januar, og jeg har en leilighet med en liten balkong jeg aldri bruker, jeg har løv som ligger i hauger på veien hjem fra trikken og en jobb jeg går til om morgenen, jeg har et kjøleskap med sjokolademelk og eplejuice, jeg har skjørt og shorts og bukser, jeg har en PC og en TV, jeg har tusen bøker, der jeg sikkert bare rekker å lese 200 av dem, jeg har dressjakker som henger på knaggene og hver uke blir det torsdag og avisen kommer om morgenen selv om jeg ikke rekker å lese den, hver uke blir det torsdag og det er sånn dagene går, vi blir eldre og vi blir noe annet, og Bell X1 synger at en dag skal vi alle få en krone, en dag skal det være en parade i byen for oss, en dag skal vi være de beste av dem alle, but you’re far from me, you’re all far from me, og jeg går og legger meg aleine, og i morgen tidlig er det en som legger avisen på dørmatta mi uten å vite at jeg ikke rekker å lese den,

og et sted sitter det mennesker som har alt på plass, som får til alt, som drikker nytrakta kaffe til morgenavisen hver dag og ikke snur seg rundt når klokka ringer, som sitter på trikken og smiler med høretelefoner i ørene, som har nye klær og nyklippa hår, og kanskje den samme kjæresten de hadde på videregående selv om de har blitt eldre, og de trenger ingen til å kysse dem i nakken, for de fant dem for lenge siden.

Fire album som hjelper mot gruff

Message to bears

Message to bears – Folding leaves

er et sånt album som passer enten det er sol eller regn, snø eller opphold. Hvis du fryser på nesa eller må ta av deg genseren, så gjør det ingenting, det er samma for han, han har laga et album som hører hjemme på ørene mens du sykler hjem i solsteika og som varmer deg på tærne når du løper gjennom søla på vei til trikken om morgenen.

The road to Gävle

Tina Dickow – The road to Gävle

ble skrevet til filmen Oldboys, som jeg har vist dere før, og den er fortsatt sjukt bra – fin og trist, og morsom. Den handler om å drikke øl til frokost og om å si unnskyld, men også om å ikke si for mye unnskyld. Denne skiva handler om mye av det samme, men den handler også om en roadtrip, om himmelen i Sverige og om krig og kjærlighet, om å være kald og varm, hel og revet i stykker, og 2 små minutter inn i den låta, når blåserne tar over for stemmen hennes, så er det så fint at jeg må lukke øya.

Lanterns on the lake

Lanterns on the lake – Gracious tide, take me home

dukka opp på Related artists-søket til Daughter og jeg er glad jeg tok meg en time med en avis og en kopp kaffe med den skiva, for det har heldigvis blitt flere sånne timer med det, og det minner meg om en tid som er borte nå, det minner meg om en versjon av meg selv som gjorde andre ting, som tok seg tid til andre ting enn det jeg gjør nå. Jeg har ikke noe i mot å være hun som danser med knyttnevene i været, men jeg pleide å være en sjenert jente inne på rommet sitt som skrev brev ingen svarte på og som leste bøker som selskap, og nå er jeg blitt hun som ikke klarer å klore til meg nok tid til å svare på brevene som kommer til meg, til min postkasse. Men hun finnes der inne et sted, og hun hører på Lanterns on the lake hele kvelden, aleine i et ullpledd.

Noah and the whale

Noah and the whale – First days of spring

ble soundtracket til oktober, selv om skiva kom for noen år siden. Jeg liker helheten i den, og at når man har den på repeat, så handler den liksom om en fyr som har blitt dumpa og som blir glad igjen, og så blir han dumpa igjen. Igjen og igjen. Det handler tross alt ikke om å ha stoltheten i behold, men om å ha mot nok til å gjøre det igjen. It’s the first day of spring, and my life is starting over again, men først kommer vinteren og den blir kanskje tung og kald, men så må vi tro/ at alle/ har en sjanse/ til å fucke opp livet sitt/ og som et nedkuttet tre/ vil vi reise oss igjen/ og vi vil være større/ og sterkere enn noensinne før. Igjen og igjen og igjen.

Deleted scenes 9

Tenk deg at du er 14 år og du hører den låta her for første gang, du er vant til å høre på rock fra USA og r’n’b som du ser på MTV, og fordi du får tak i denne skiva, ikke spør meg hvorfor, så hører du denne låta for første gang, og kanskje er det her det skjer, et eller annet inni deg, noe som finner sin plass, eller kanskje noe som løsner, kanskje begge deler, og en svensk fyr synger om månen og å ta deg med vekk herifra, og du ser ut av vinduet ditt, ut på jordet og blokkene, som du senere skal forbinde med dette bandet for alltid, bandet i ditt liv, soundtracket til alt du gjør, alt du skal tenke og alt du skal føle skal være uløselig knytta til et svenskt band som starta tidlig på 90-tallet og utga sin første skive i 1995, da du nesten ikke hørte på musikk engang, men bedre sent enn aldri skal du oppdage det første albumet deres, og du skal som sagt se ut av vinduet og du skal høre gjennom albumet og like det, det er fint, du tenker ikke så mye over det, det er liksom bare bakgrunnsmusikk, men du er glad for at du fikk låne den, og så kommer det sporet her, og du hører det nesten med en gang, de første sekundene, det er noe spesielt med det, er det ikke, noe som griper tak i deg, finner noe i deg, og du går bort til stereoanlegget og skrur opp, som jeg gjør for deg nå. Det refrenget, herregud, det rolige verset, også skjer det noe både med låta og med deg i refrenget, og like fort blir det rolig igjen, som når en parasoll har velta om sommeren av et plutselig vindkast, alt er forandra, parasollen er kanskje knekt, men så er det rolig igjen, og i stedet for å se utover stedet der du bor, som sikkert ligner stedet der disse gutta en gang bodde, så skal du se på stereoanlegget ditt og tallene som viser hvor lenge låta har gått, de tikker seg avgårde, det tikker inni deg også, og du hører at han synger om å ta deg med vekk herifra, du skulle så ønske du kom deg vekk herifra, så du setter deg nærmere anlegget, som om det skal hjelpe, og du er ikke astronaut, det er ikke han heller, men du er en 14 år gammel ensom jente og han er en mann i 20-åra som høres like ensom ut, kanskje enda verre, hva vet vel du, du er bare 14, og så skjer det, på 03:05 – det knekker inni deg og i låta, gitarene strammer grepet og mange år senere skal du stå på en konsert i Lillestrøm, et sted som slår deg som et både rart og passende sted for kent å spille, litt på landet, litt i byen, øde og folksomt på samme tid, et sted som alle andre kleine steder, og du stirrer på tallene på skjermen, mens noen teller ned i låta også, og du står på konserten og er eldre enn du var første gangen du hørte låta, og de skal dra denne låta så jævlig langt, de skal spille soloen ti ganger lengre, du ser bare konturene av bandet og Jocke har dukka opp bakerst i publikum med en ensom gitar, og de teller ned, 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, og du holder pusten sammen med dem, både som 14-åring på Furuset, alene på rommet etter leggetid, med hodetelefoner på så ingen skal høre at du fortsatt er våken, som 22-åring på konsert i Lillestrøm, låta er nesten ferdig nå, og 2, 1, noll, du slipper pusten, og det blir stille, på konserten jubler alle mens du står der med tårer i øynene, på rommet ditt blir det stille fordi du stopper hele skiva og setter deg i senga, fortsatt med hodetelefonene på – og alt er forandra fra nå av, du vet det. Alt. Du er milevis unna Eskilstuna, og enda lengre unna månen.