Deleted scenes 7

Det er noe med hele skiva, noe med stemninga. Du kan liksom se frostrøyken for deg når du hører på den, rimet på benken, den tomme bensinstasjonen, blokkene der det ikke er lys i et eneste jævla vindu, snøen på jordene, bremsesporene i asfalten der snøen har smelta. Det er akkurat som det er her hjemme, hører du det? Munnspillet rett før refrenget tar til på den låta her, «Kevlarsjäl», det er lyden av å gå rundt alene og lengte etter sommeren, eller kanskje bare noe annet enn det du har rundt deg her og nå. Et annet sted, en annen tid, andre mennesker enn de du kjenner fra før. Også, herregud, det refrenget, når alle instrumentene er med, når alle i bandet spiller, når trommene liksom slår hardere enn de gjør i verset, og den setninga, «kom gör et hål i min kevlarsjäl», kom igjen, liksom, bare prøv, det er ingenting her, bare tomt, og på slutten der, når Jocke går over i falsett og munnspillet fortsetter der stemmen hans slutter. Er ikke det noe av det såreste du har hørt noengang? Bare hør nå, jeg kan skru opp, bare hør etter neste refreng nå, når det liksom blir stille igjen, som det er når låta begynner, den tappinga og bare gitarene, når trommene og alt annet slutter, når Jocke blir borte. Så lenge hjertet ditt slår, og det er som om det slutter å slå når låta er ferdig, samtidig som tappinga slutter, så slutter du også. Kent og Joakim Berg, og deg og meg, Jo, alle sammen, alt slutter. Den her vinteren tar livet av oss, jeg lover. Bare, et stort øde landskap, hele jævla Furuset og ingen, ingen sier jeg, er hjemme, bare du.