Monthly Archives: oktober 2012

Deleted scenes 8

Jeg kommer hjem i tre-tida, prøver å være så stille jeg kan i gangen. Setter de våte skoene mine på avispapiret mamma har lagt frem. Henger jakka mi over pappas på stumtjeneren. Holder på å glemme mobilen min i den, men lister meg tilbake for å hente den. Kjipt om noen skulle ringe meg og vekke hele huset fordi jeg glemte å ta den med meg inn på rommet.

Inne på rommet mitt er det ryddig, selv om jeg vet jeg ikke rydda selv før jeg gikk ut. Mamma har altså vært her. Jeg ser at selv postkortene mine henger rettere enn de gjorde da jeg gikk. I stedet for å legge meg, setter jeg meg ved vinduet. Jeg vurderer å tenne meg en røyk, men har ikke egentlig lyst på en. Det ville bare vært fordi jeg kjeder meg. Jeg fikler litt med mobilen, lurer på om Jo har kommet seg hjem enda. Han har sikkert det, det tar bare et par minutter å kjøre herfra og hjem til ham. Jeg ser ned på skuret under vinduet mitt, ser sporene fra forrige gang jeg hoppa ut. Det har ikke snødd så mye etter det.

Jeg går gjennom meldingene jeg har lagra på mobilen, sletter noen som ikke trenger å være der. Spørsmål fra mamma om når jeg kommer hjem, om jeg skal spise hjemme eller ute, om jeg har det bra, om jeg kan kjøpe med meg lyspærer til badet. Pappa sender alltid en eller annen rar trivia sammen med meldingene sine, om han vil at jeg skal ta med meg aviser fra jobben, så legger han kanskje til at superracerbåter kjører like fort som hastigheten til en jumbojet når den skal ta av. Jeg tar vare på noen av dem, men sletter de fleste.

Jeg har meldinger helt tilbake til 2006 lagra på mobilen. De tidligste er fra Mats, han pleide å sende meg meldinger mens han satt på trikken på vei til Bislett for å treffe meg. Alt han så gjennom vinduene, ting han tenkte på, han ramsa opp stasjonene, «Tullinløkka, en dame med en stor hund, rød kåpe, forrige gang du ringte meg midt på natta, stemmen din når jeg halvsover, Deli de luca-kiosken og det stedet der vi drakk øl for noen uker siden, Dalsbergstien, hvordan du ser ut uten klær, Bislett, veien opp til døra di, å se deg igjen.» Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke sletta disse, de gjør meg både glad og trist på samme tid. Jeg blar forbi denne gangen også, lar den være der, sammen med fyllameldinger fra Miriam og Cecilie, meldingene de sendte meg da Mats gikk fra meg, meldinger fra guttene som har vært der etter ham, den første meldingen fra Anders, han jeg datet sommeren 2008, «Jeg tenkte jeg skulle be deg på en øl og fortelle deg om mine topp 5-rare dyr og vise deg Wikipedia-sidene deres samtidig, men da må ølen altså drikkes hjemme hos meg.» Han fikk plusspoeng for den, og han stilte med øl. Det er ingen andre meldinger her fra ham, selv om han sendte flere. De ble aldri like morsomme som den første. Men jeg likte ham godt. Jeg blar meg fremover i innboksen, finner noen flere å slette, ser at det er lenge siden jeg fikk noen jeg ville ta vare på. Mens jeg blar, vibrerer det i telefonen. Jeg klikker meg ut og inn igjen i innboksen.

Jo har sendt melding.

«Garden State på TV3.» Jeg ser på klokka, den er kvart over tre. Allikevel går jeg inn i stua, lister meg forbi døra til mamma og pappas soverom, setter meg i sofaen og skrur på tv’en, passer på å skru ned volumet mens bildet blir klart. Jeg trykker på 7’ern og ser Natalie Portman og Zach Braff sitte på venterommet hos legen. Den har nesten nettopp begynt, med andre ord. Jeg tar med meg noen sofaputer og et pledd fra sofaen, og legger meg nærme tv’en på gulvet. Jeg tenker at Jo ser på den samtidig som meg, at han ligger i senga si, med tørre joggebukser og at han kanskje glemmer å stille vekkerklokka så han kommer for sent på jobben i morgen, men at det ikke gjør noenting. Jeg sovner før filmen er ferdig, og mamma vekker meg ikke før hun har laget ferdig kaffen morgenen etter.

We’re setting fire to our insides for fun

Det er slutten av oktober i 2012 og i dag snødde det. Jeg kjøpte meg et nytt mjukt skjerf og røde votter. Jeg sover fortsatt for lenge om morgenen, selv om jeg sier til meg selv at det er best å være våken. Jeg vil ikke legge meg om kvelden, fordi det er best å være våken. Jeg må lære meg det om morgenen også, men jeg tror aldri på det når vekkerklokka ringer. Da vil jeg bare sove. Bli en brunbjørn og gå i hi.

And if you’re in love, then you’re the lucky one/’cause most of us are bitter over someone.

Men det finnes gode ting. Det finnes låtskrivere som bor i London, som skriver låter om å være ung og gammel, om den følelsen i brystet som følger oss gjennom livet. Det finnes gitarer som kan få deg til å grine og en låt som gjør vondt på den måten du trenger, for hei – hvem er du vel om du ikke kan grine? Jeg er ikke død enda, sier jeg. Jeg går på jobb om morgenen, jeg puster, jeg fryser i kulda og jeg glemmer å spise frokost, jeg er aleine og det er greit.

Setting fire to our insides for fun/to distract our heart from ever missing someone

Det finnes kvelder med gode venner der alt vi gjør er å se på youtube-videoer og drikke kald øl fra kjøleskapet. Det finnes sofaer å sitte i, ullsokker som passer i skoa, en kompis som sier: Det er derfor man må flytte langt vekk, bytte på dem som er øverst på lista, fordi noen forsvinner, men da kommer det nye.

We are the reckless/we are the wild youth

Jeg sender låta til Miriam som har flytta over fjellene, jeg sender den til han som gikk, jeg sender den til Heidi & Caroline, jeg vil sende den til hele verden og tatovere den over hjertet, jeg vil synge den for meg selv når jeg ikke får sove og jeg vil huske den når jeg våkner mens det fortsatt er mørkt. Det er best å være våken, selv om det svir i brystet. Jeg lever nå. Jeg er 26 år gammel og alt det som en gang gjorde vondt, gjør fortsatt vondt. Og alt det som gjorde meg glad, gjør meg fortsatt glad. Jeg lever nå og i dag snødde det. Den første gangen han kyssa meg kom snøen mens jeg gikk hjem, altfor seint en natt, altfor tidlig en morgen. Jeg hørte på kent og jeg trodde det var den siste gangen jeg skulle kysse noen for første gang. Jeg håper jeg vil fortsette å tro det hver gang jeg kysser noen. Jeg er ikke ødelagt, jeg lever nå. Jeg er her, akkurat her.

Dette er Daughter med «Youth». Dette er høsten 2012. Dette er akkurat nå, en torsdag kveld. Dette er mitt liv og det er ikke over enda.

Du får danse med deg sjæl

«jeg har pleid å si “nu kan du få mig så lätt” fordi det er som regel sånn det er. jeg står her bare, jeg står her og venter og venter og venter helt til jeg har mest lyst til å synke i jorda. høsten 2012, snart vinteren 2013 sier jeg ikke lenger “nu kan du få mig så lätt”. jeg sier heller ikke “ta mig till kärlek”, men jeg sier “ta mig till dans”. for det er det jeg vil. jeg vil bare danse. jeg vil faen meg bare danse, men ikke med deg. du får danse med deg sjæl til fornuften innhenter deg. fram til det danser jeg bare med vennene mine.» – vesle


Foto: Kval & Actionfilm

Men hvis du vil danse med meg, eller med noen andre, så er det Dansestøl igjen, x 2 faktisk, først på AHO nå lørdag 27. og så på Fisk&Vilt 31. oktober. Jeg kommer til å være der og jeg kommer til å danse. Alt blir bedre når man danser.

Deleted scenes 7

Det er noe med hele skiva, noe med stemninga. Du kan liksom se frostrøyken for deg når du hører på den, rimet på benken, den tomme bensinstasjonen, blokkene der det ikke er lys i et eneste jævla vindu, snøen på jordene, bremsesporene i asfalten der snøen har smelta. Det er akkurat som det er her hjemme, hører du det? Munnspillet rett før refrenget tar til på den låta her, «Kevlarsjäl», det er lyden av å gå rundt alene og lengte etter sommeren, eller kanskje bare noe annet enn det du har rundt deg her og nå. Et annet sted, en annen tid, andre mennesker enn de du kjenner fra før. Også, herregud, det refrenget, når alle instrumentene er med, når alle i bandet spiller, når trommene liksom slår hardere enn de gjør i verset, og den setninga, «kom gör et hål i min kevlarsjäl», kom igjen, liksom, bare prøv, det er ingenting her, bare tomt, og på slutten der, når Jocke går over i falsett og munnspillet fortsetter der stemmen hans slutter. Er ikke det noe av det såreste du har hørt noengang? Bare hør nå, jeg kan skru opp, bare hør etter neste refreng nå, når det liksom blir stille igjen, som det er når låta begynner, den tappinga og bare gitarene, når trommene og alt annet slutter, når Jocke blir borte. Så lenge hjertet ditt slår, og det er som om det slutter å slå når låta er ferdig, samtidig som tappinga slutter, så slutter du også. Kent og Joakim Berg, og deg og meg, Jo, alle sammen, alt slutter. Den her vinteren tar livet av oss, jeg lover. Bare, et stort øde landskap, hele jævla Furuset og ingen, ingen sier jeg, er hjemme, bare du.

Utdrag fra brev til R

Det burde gå. Jeg er et vanlig menneske. Det er fullt av vanlige mennesker som får det til – livet, altså. Jeg tror det er mange overraskelser igjen. Jeg tror at høsten blir bra. Jeg tror at høsten kan være varm. Det finnes lange, mjuke skjerf. Det finnes kakao. Det finnes eplekake, om jeg så må bake den selv. Det finnes friske dager med opphold i stedet for regn. Det finnes brev å svare på og noen få dager i året der postkassa ikke er tom. Det finnes lamper på loppemarked som kan gjøre stua mi litt lysere. Jeg tror i det hele tatt at det finnes tid, så lenge jeg tar den og ikke kaster den bort. Og aller mest tror jeg på at livet mitt kan være som en blanding av alle TV-seriene jeg liker. Jeg tror at jeg kommer til å bli funnet, eller finne noen sjæl. Og jeg tror at vennene mine ville møtt meg ute for en øl hvis jeg virkelig trengte det, selv om de er opptatt på sin kant overalt. Jeg tror at været blir kaldere, men at hjertet bare blir varmere. Jeg tror at selv om 2012 har vært et dritt-år, så har det vært fullt av eventyr. Og det er fortsatt tre måneder igjen.

Deleted scenes 6

Jeg er på klassetur og vi sover i køyesenger. Jeg blir igjen på rommet når jentene løper ut i korridoren for å finne et av rommene der guttene bor. Jeg ser for meg at de kryper opp i overkøya, spiser smågodtet jeg fikk lov til å være med å kjøpe, som de tok med seg… Les mer…

Deleted scenes 5

Dette var en av de første tekstene jeg skrev, den var med så lenge, den har figurert i kanskje 18 utkast, i minst 10 forskjellige versjoner, og så til slutt forsvant den, ble luka ut, som så mye annet. Selv om den ikke er med lenger, så er den utgangspunktet for så mye som er… Les mer…

Deleted scenes 4

Det er midt på natta og jeg får ikke sove på hotellrommet. Vennene mine er sikkert ute på byen nå, der jeg var med dem for et par uker siden. Jeg sitter i senga med dyna rundt meg, jeg har akkurat tent nattbordslampa og Berg sitter plutselig på sengekanten. ”Kjenner du fortsatt de du kjente… Les mer…