Deleted scenes 3

I et av de mange utkastene til det som til slutt endte opp som Furuset, så hadde jeg med Joakim Berg som en slags fantasivenn for hovedpersonen min Eva. De hadde samtaler om så mangt, men Berg endte opp med å bli strøket til slutt. Jeg likte Berg. Eva likte Berg. Og Berg likte Eva. Han kom ofte på besøk når hun ikke fikk sove. Det hjalp.

”Kommer du noen gang til å slutte å skrive sanger om blokkene og Hagnesta Hill? Kommer du noen gang til å slutte å lure på hvordan menneskene som bor der har det, hva de tenker på og om du kunne blitt en av dem i stedet for deg selv?”
Jeg ligger i senga mi og har nesten sovna, da jeg ser at Berg sitter på skrivebordsstolen min igjen, så jeg spør ham bare, rett ut.
”Jeg spør deg, fordi jeg tror du kanskje har noen av svarene, om ikke alle. Jeg spør deg fordi jeg stoler på deg, fordi du, eller den delen av deg jeg hører gjennom sangene du skriver, virker som du vet noe, som om du sitter på noen av svarene, eller lurer på noe av det samme som meg. Som om vi vil finne svarene hvis vi bare stiller mange nok av de riktige spørsmålene, at minus og minus tilslutt blir pluss, på en måte.”
”Jeg kommer til å skuffe deg hvis jeg sier at jeg ikke vet nå, ikke sant?”
”Ja,” svarer jeg.
Han sukker, setter beina på sengekanten, skyver stolen litt bakover ved å rette ut knærne.
”Kanskje vi aldri kommer til å slutte å lure på hvem vi kunne vært,” begynner han. ”Men nå er vi de vi er.”
”Og vi må bare gjøre det beste ut av det?”
”Noe sånt,” sier han. Jeg lukker øynene og så forsvinner han. Sistesporet på Hagnesta Hill spilles lavt til det er ferdig. Jo ligger på sofaen sin hjemme og ser på film mens han hoster. I vinduene rundt oss slukkes lysene, et etter et, helt til det bare er noen få igjen, der alle menneskene jeg ikke kjenner sitter og tenker på alle de kunne ha blitt, men nå sitter de her, nå ligger vi her, og er de vi er.