Deleted scenes 1

I The Go-Getter forteller Mercer at det begynte da han leste Huckleberry Finn, at han likte den, men at han plutselig følte seg fanget, “stuck”, fast. Og at han kom på en måte å ikke føle seg fanget på, han skulle stjele en bil, så han låner skjorta til kompisen sin, som jobber på et bilvaskeri, og så stjeler han den første og beste bilen han finner, så begynner han å kjøre, og så begynner filmen.

Jeg har ikke førerkort, så jeg sitter her, i videosjappa, aleine og ser The Go-getter, og Mercer kjører langs USA, han kjører for å finne jenta han er forelska i, men finner en annen i stedet, han kjører for å finne en måte å ikke sitte fast på, som om det å alltid bevege seg vil gjøre at man aldri hører hjemme et sted, men derfor heller ikke slutter å bevege seg, utvikle seg, oppleve ting, bli en annen enn den man allerede er. Jeg kunne ringt Jo og bedt ham hente meg, bedt ham ta fri fra jobben, vi kunne kjørt til steder vi aldri har sett før, kjøpt øl og drukket dem på panseret, som de gjør i filmer, jeg har aldri sittet på et bilpanser, jeg setter det på to-do-lista mi.

Jeg kunne ringt Miriam, som Zooey ringer Mercer, men i stedet for å spørre hvorfor hun har stjålet bilen min, kan jeg si at hun kan ta meg med bort, bare sett meg i bilen og jeg blir med deg hvor du vil, vi kan kjøre til Sverige, til Danmark, til Vestlandet, vi kan kjøre over fjellene i regnet, vi kan kjøre over broa mellom Sverige og Danmark og du kan vise meg vindmøllene ute på sjøen, jeg kan lure på hvor dypt det er der de står, hvor store soklene deres er, vi kan kjøre forbi Liseberg i Göteborg, vi kan kjøre hele veien til Eskilstuna og jeg kan fortelle deg at det var her de vokste opp, favorittbandet mitt, her de fikk sitt første kyss, stjal sin første cola-flaske, lærte seg å spille gitar, trommer, keyboard, at det var alt det her de drømte om å rømme vekk fra, at det var her de første akkordene på deres beste skiver kanskje ble til, Eskilstuna som er grått om vinteren og grått om sommeren, Eskilstuna som kjennes som et svart-hvitt-bilde, akkurat som det stedet der jeg selv vokste opp, Furuset med de høye blokkene og de blå papircontainerne, Furuset med senteret og ungdomsklubbene, bussene som tar deg med til Grorud, Stovner, Majorstua, Holmlia, alle sammen stopper på samme sted, rett utenfor senteret, Furuset der man kan dingle med beina fra taket på skolen i feriene uten at noen lærere kjefter, alt jeg burde fortalt dere, men som alltid ble skjøvet til side av ting som føltes viktigere da, vi kan kjøre hvor du vil, bare si fra, så kommer jeg, jeg blir med deg, jeg kan holde deg våken om natta når du må kjøre lenge, løpe inn på bensinstasjonene og kjøpe kaffe, brus og mat, vi kan kjøre akkurat hvor du vil, til Tyskland, Polen, Frankrike, så langt du må dra før du føler du er hjemme, og jeg kan være med deg hele veien, så langt jeg må for at du ikke skal bli borte.

Jeg reiser meg og strekker på meg, går rundt i butikken, retter på filmcover, ser mot døra, ingen utenfor, ingen innenfor, bare meg og Mercer og Zooey Deschanel, som også spiller i (500) days of summer som jeg skal se i morgen, den handler ikke om å rømme, den handler om kjærlighet.

Et par timer senere låser jeg butikken etter å ha telt kassa og skifta tilbake til min egen t-skjorte og jakke, jeg tar på meg hetta og klikker på play på spilleren min. Jeg går hjemover og det tar litt over en halvtime hvis jeg går fort. Hvis jeg hadde kjørt, hadde det tatt under 8 minutter.