Dere, altså

Rumad sier:
07.08.2012, kl. 11:54

Du altsaa, jeg mötte deg her om dagen, men det visste ikke du. Plutselig sto jeg foran en haug böker, og noen av dem hadde anbefalingslapp paa seg, og den ene av dem kjöpte jeg. Det sto noe om at det var en himla morsom bok, hilsen Linn. Oj, tenkte jeg. Jeg trenger noe morsomt, og hvis dette er selveste Linn, saa faar jeg gi den et forsök. Saa tok jeg med meg boka inn, og der sto du og jeg ble bittelitt starstruck, men vet ikke om du merker slikt, der du staar og jobber, og jeg skulle önske jeg var en som bare kunne begynne aa fortelle folk hvor bra de er, men jeg kjenner deg jo egentlig ikke og det kunne jo ha blitt ordentlig kleint hvis du ikke var klar for aa bli hylla paa jobb. Men altsaa, jeg kjöpte den boka av deg og har ledd en del paa trikken og naa ligger den i bokhylla mi. Og jeg tror jeg maa faa lov til aa hylle deg skriftlig i stedet, saa slipper du aa svare höflig bak en disk. Jeg har lest hva du skriver i aarevis naa, jeg forstaar at denne bloggen kanskje ikke kommer til aa vare evig, men saa lenge du er her kommer vi som leser til aa vaere her. Ingen skriver like fint om det aa vaere glad som du. Glad mens du sykler i regnet, glad naar du drikker solo paa tim-konsert (hvor ble det av de?) og glad naar du danser. Saa det haaper jeg at du blir igjen snart.

Hjertelig hilsen en leser og kunde og fan.

–

Hei Rumad.

Jeg ble dødsglad av denne kommentaren, og litt trist for at jeg ikke kunne finne deg og svare deg, eller enda bedre – finne deg og klemme deg. Neste gang du er innom, må du si hei, for uansett hvor sliten jeg er på jobb eller stressa eller profesjonell eller distré, så tror jeg nok at jeg vil prate med deg. Og, det er ikke så mange som har kjøpt den Lande-boka, som jeg er ganske sikker på er den du kjøpte, så jeg husker deg kanskje til og med. Jeg blir alltid glad inni meg når jeg selger den, for det skjer ikke så ofte som jeg skulle ønske. Når jeg får ut fingern, så kommer det enda et Om bøker-innlegg her, og da skal det blant annet handle om Frank Lande. Men frem til da, så prøver jeg heller å pushe ham på vilt fremmede på jobb, og noen ganger funker det, for det meste ikke.

tim er ikke borte, tror jeg, men de ble litt borte for meg. Jeg møtte faktisk gitaristen på Øya, og da stoppet jeg ham midt på Enga og sa Hei! Gunnar i Tim! Og han sa: Hei! Linn! Og så spurte jeg om de var døde, men det var de ikke, eller det vil si, han trakk på skuldrene og trakk på svaret, men så sa han at han slapp en ny skive med et nytt band 22. august, så det måtte jeg få med meg. (Det er på Mir på onsdag, altså – så det må dere få med dere!)

Jeg håper også at jeg blir glad snart. Jeg er mye glad, altså, men jeg er kanskje blitt dårligere på å skrive om det. Og kanskje er det ikke alt jeg kan dele på internett lenger av det som gjør meg glad. Det har ofte med andre mennesker å gjøre, mennesker som ikke vil bli blogga. Hva er greia med det, egentlig? Det minner meg om den historien om Geitekillingen og alle han ville telle, og dyra bare Nei, jeg vil ikke bli telt, herre-guuuuud og så lo jeg. Men ja, nei, jeg håper også at jeg fortsetter å skrive om det. Til deg. Og dere andre som leser dette.

Tusen, tusen takk – you made my day.
<3 - Magnus sier:
18.08.2012, kl. 9:38

Hvis jeg hadde turt, så hadde jeg gått bort til deg og sagt at jeg er kjempeglad i boka di om Roskilde, at jeg slår opp i den når jeg trenger litt motivasjon til å fortsette på min egen bok, at jeg gleder meg til neste og leser bloggen hver dag. Så ville jeg sagt takk og latt deg se videre på Highasakite med vennene dine. Men jeg ble sittende oppe på tribunen og se ned på deg, før jeg måtte ut av sola og inn i ølkøen. Kanskje turte jeg ikke si hei, men når folk spør, når de spør «hvem så du på Øya, a?», så svarer jeg alltid helt først, «jeg så Linn Strømborg!». Og selv om jeg selvfølgelig også så noen flotte konserter, så er det det jeg kommer til å huske lengst; at jeg ble starstruck av Linn Strømsborg, og at det eneste jeg har igjen for det er et ufokusert bilde av henne med ryggen til.

–

Hei Magnus!

Jeg kom for seint til Highasakite, jeg var så stressa den dagen, jeg satt på taket mitt og drakk øl med noen gode venner, og så plutselig var klokka kvart over tre, og plutselig måtte jeg rydde taket for tombokser og matrester og jeg måtte passe på at jeg hadde alt, og jeg måtte låse opp sykkelen min og drikke opp ølen min og sjekke fire ganger at jeg hadde med meg lommebok og nøkler og mobil og penn og notatbok, og da jeg kom halvveis til Øya, så hørte jeg at Highasakite begynte og da sykla jeg som en vind til der alle parkerte syklene sine før de gikk på Øya, og så løp jeg inn, jeg løp forbi vennene mine som satt og venta på meg og løp tilbake til dem for å ikke løpe fra dem, og andpusten, men lykkelig så kom jeg meg frem til Highasakite og jeg hadde kjøpt øl på veien og jeg var glad og jeg var andpusten og hvis du hadde kommet bort og sagt hei, og bare litt av det du skreiv i denne kommentaren, så hadde jeg sikkert gitt deg en spontan klem og det ville blitt kleint hvis du er en sånn en som ikke klemmer fremmede, for det er jeg, i hvert fall etter noen øl på taket, og dagen min ville vært enda bedre enn den allerede var, men fortvil ikke, det var en bra dag, selv om jeg gikk glipp av de tre-fire første låtene til Highasakite. Jeg fikk favoritten min, og da de begynte på den, så jubla jeg høyt og de som sto foran meg snudde seg og smilte, litt sånn «cute» og litt sånn «jaja, slapp av nå» – men jeg slappa ikke av, for jeg var så glad, og det var sol og det var «Indian summer» og jeg håper du kommer til å like boka mi når den kommer. For den kommer nå. Jeg kan selvfølgelig ikke love det, for plutselig kommer livet i veien og trykkeriet streiker og bokhøsten blir avlyst, men jeg kan vel egentlig kanskje love det litt allikevel.

Så neste gang vi ses, på en slippfest nær deg, en konsert med Highasakite eller på Øya neste år, så synes jeg du skal prikke meg på skuldra og få en klein klem i stedet for et ufokusert bilde av meg med ryggen til.

Tusen, tusen takk for at du skrev det til meg – dette blir en bra lørdag.
<3