Etter at jeg jobber overtid, så drar jeg hjem og kjenner på at det gjør vondt i ryggen og panna og under føttene, og jeg sparker av meg skoene og ser på leiligheten min der jeg burde rydda og vaska, og jeg ser på den hvite katten, som nå er blitt litt min og som skal bo her lenger enn jeg trodde da den først kom på besøk, og jeg sier Hei katt, selv om den er døv. Jeg sier Hei katt, det er nå det skjer. Dette er livet og vi må ta det, vi må bruke det. Jeg åpner døra til verandaen min og sier Hei katt, dette er min gave til deg, rull deg rundt i restene av sola som skinner på det møkkete balkonggulvet, rull deg rundt og stikk hodet ut mellom gelenderet, lukt på verden, det er i kveld det skjer, kanskje, kanskje er det i kveld jeg skal orke å rydde hyllene så det blir et system i alle skrivebøkene, skrivesakene, avisene jeg ikke har rukket å lese og brevene jeg fortsatt har til gode å skrive. Det er nå det skjer, det er dette som er livet og vi må ta det mens vi har det. Katten ser på meg og er lei av å rulle rundt på balkonggulvet. Den vil ha mat, og jeg må også ha mat, så jeg bruker mine siste krefter på å lage en omelett og så takker jeg TV3 Play for at de har lagt ut forrige sesong av Paradise Hotel Danmark, og nå også årets sesong, høsten er redda, den kommer til å bli bra, jeg skal fylle den med avspaseringer etter overtid, og med Paradise Hotels intriger i stedet for mine egne. Katten får mat og jeg får mat, og i stedet for å lage system i livet, så legger jeg meg før ni og tenker at det blir bedre i morgen.
Da skal jeg jogge til Katten og bade, og så skal jeg få system i livet etterpå.
Hvis man bare jobber og aldri tar ut avspaseringene, så dør man før man får fri. Det skal ikke skje med meg. Jeg skal være flink til å belønne meg selv med fri. Jeg begynner på torsdag. Og så ruller det bare videre derfra. Men i kveld skal jeg sove, for det har jeg fortjent.
god laurdag! (eg prioriterte også søvn framfor sortering og rydding i går.)