Monthly Archives: august 2012

Dere, altså

Rumad sier:
07.08.2012, kl. 11:54

Du altsaa, jeg mötte deg her om dagen, men det visste ikke du. Plutselig sto jeg foran en haug böker, og noen av dem hadde anbefalingslapp paa seg, og den ene av dem kjöpte jeg. Det sto noe om at det var en himla morsom bok, hilsen Linn. Oj, tenkte jeg. Jeg trenger noe morsomt, og hvis dette er selveste Linn, saa faar jeg gi den et forsök. Saa tok jeg med meg boka inn, og der sto du og jeg ble bittelitt starstruck, men vet ikke om du merker slikt, der du staar og jobber, og jeg skulle önske jeg var en som bare kunne begynne aa fortelle folk hvor bra de er, men jeg kjenner deg jo egentlig ikke og det kunne jo ha blitt ordentlig kleint hvis du ikke var klar for aa bli hylla paa jobb. Men altsaa, jeg kjöpte den boka av deg og har ledd en del paa trikken og naa ligger den i bokhylla mi. Og jeg tror jeg maa faa lov til aa hylle deg skriftlig i stedet, saa slipper du aa svare höflig bak en disk. Jeg har lest hva du skriver i aarevis naa, jeg forstaar at denne bloggen kanskje ikke kommer til aa vare evig, men saa lenge du er her kommer vi som leser til aa vaere her. Ingen skriver like fint om det aa vaere glad som du. Glad mens du sykler i regnet, glad naar du drikker solo paa tim-konsert (hvor ble det av de?) og glad naar du danser. Saa det haaper jeg at du blir igjen snart.

Hjertelig hilsen en leser og kunde og fan.

Hei Rumad.

Jeg ble dødsglad av denne kommentaren, og litt trist for at jeg ikke kunne finne deg og svare deg, eller enda bedre – finne deg og klemme deg. Neste gang du er innom, må du si hei, for uansett hvor sliten jeg er på jobb eller stressa eller profesjonell eller distré, så tror jeg nok at jeg vil prate med deg. Og, det er ikke så mange som har kjøpt den Lande-boka, som jeg er ganske sikker på er den du kjøpte, så jeg husker deg kanskje til og med. Jeg blir alltid glad inni meg når jeg selger den, for det skjer ikke så ofte som jeg skulle ønske. Når jeg får ut fingern, så kommer det enda et Om bøker-innlegg her, og da skal det blant annet handle om Frank Lande. Men frem til da, så prøver jeg heller å pushe ham på vilt fremmede på jobb, og noen ganger funker det, for det meste ikke.

tim er ikke borte, tror jeg, men de ble litt borte for meg. Jeg møtte faktisk gitaristen på Øya, og da stoppet jeg ham midt på Enga og sa Hei! Gunnar i Tim! Og han sa: Hei! Linn! Og så spurte jeg om de var døde, men det var de ikke, eller det vil si, han trakk på skuldrene og trakk på svaret, men så sa han at han slapp en ny skive med et nytt band 22. august, så det måtte jeg få med meg. (Det er på Mir på onsdag, altså – så det må dere få med dere!)

Jeg håper også at jeg blir glad snart. Jeg er mye glad, altså, men jeg er kanskje blitt dårligere på å skrive om det. Og kanskje er det ikke alt jeg kan dele på internett lenger av det som gjør meg glad. Det har ofte med andre mennesker å gjøre, mennesker som ikke vil bli blogga. Hva er greia med det, egentlig? Det minner meg om den historien om Geitekillingen og alle han ville telle, og dyra bare Nei, jeg vil ikke bli telt, herre-guuuuud og så lo jeg. Men ja, nei, jeg håper også at jeg fortsetter å skrive om det. Til deg. Og dere andre som leser dette.

Tusen, tusen takk – you made my day.
<3 - Magnus sier:
18.08.2012, kl. 9:38

Hvis jeg hadde turt, så hadde jeg gått bort til deg og sagt at jeg er kjempeglad i boka di om Roskilde, at jeg slår opp i den når jeg trenger litt motivasjon til å fortsette på min egen bok, at jeg gleder meg til neste og leser bloggen hver dag. Så ville jeg sagt takk og latt deg se videre på Highasakite med vennene dine. Men jeg ble sittende oppe på tribunen og se ned på deg, før jeg måtte ut av sola og inn i ølkøen. Kanskje turte jeg ikke si hei, men når folk spør, når de spør «hvem så du på Øya, a?», så svarer jeg alltid helt først, «jeg så Linn Strømborg!». Og selv om jeg selvfølgelig også så noen flotte konserter, så er det det jeg kommer til å huske lengst; at jeg ble starstruck av Linn Strømsborg, og at det eneste jeg har igjen for det er et ufokusert bilde av henne med ryggen til.

Hei Magnus!

Jeg kom for seint til Highasakite, jeg var så stressa den dagen, jeg satt på taket mitt og drakk øl med noen gode venner, og så plutselig var klokka kvart over tre, og plutselig måtte jeg rydde taket for tombokser og matrester og jeg måtte passe på at jeg hadde alt, og jeg måtte låse opp sykkelen min og drikke opp ølen min og sjekke fire ganger at jeg hadde med meg lommebok og nøkler og mobil og penn og notatbok, og da jeg kom halvveis til Øya, så hørte jeg at Highasakite begynte og da sykla jeg som en vind til der alle parkerte syklene sine før de gikk på Øya, og så løp jeg inn, jeg løp forbi vennene mine som satt og venta på meg og løp tilbake til dem for å ikke løpe fra dem, og andpusten, men lykkelig så kom jeg meg frem til Highasakite og jeg hadde kjøpt øl på veien og jeg var glad og jeg var andpusten og hvis du hadde kommet bort og sagt hei, og bare litt av det du skreiv i denne kommentaren, så hadde jeg sikkert gitt deg en spontan klem og det ville blitt kleint hvis du er en sånn en som ikke klemmer fremmede, for det er jeg, i hvert fall etter noen øl på taket, og dagen min ville vært enda bedre enn den allerede var, men fortvil ikke, det var en bra dag, selv om jeg gikk glipp av de tre-fire første låtene til Highasakite. Jeg fikk favoritten min, og da de begynte på den, så jubla jeg høyt og de som sto foran meg snudde seg og smilte, litt sånn «cute» og litt sånn «jaja, slapp av nå» – men jeg slappa ikke av, for jeg var så glad, og det var sol og det var «Indian summer» og jeg håper du kommer til å like boka mi når den kommer. For den kommer nå. Jeg kan selvfølgelig ikke love det, for plutselig kommer livet i veien og trykkeriet streiker og bokhøsten blir avlyst, men jeg kan vel egentlig kanskje love det litt allikevel.

Så neste gang vi ses, på en slippfest nær deg, en konsert med Highasakite eller på Øya neste år, så synes jeg du skal prikke meg på skuldra og få en klein klem i stedet for et ufokusert bilde av meg med ryggen til.

Tusen, tusen takk for at du skrev det til meg – dette blir en bra lørdag.
<3

Jeg jobber overtid igjen, og så bruker jeg noen penger jeg egentlig ikke har på et ukeskort fordi sykkelen min er punktert og står på bakrommet på jobb og venter

Etter at jeg jobber overtid, så drar jeg hjem og kjenner på at det gjør vondt i ryggen og panna og under føttene, og jeg sparker av meg skoene og ser på leiligheten min der jeg burde rydda og vaska, og jeg ser på den hvite katten, som nå er blitt litt min og som skal bo her lenger enn jeg trodde da den først kom på besøk, og jeg sier Hei katt, selv om den er døv. Jeg sier Hei katt, det er nå det skjer. Dette er livet og vi må ta det, vi må bruke det. Jeg åpner døra til verandaen min og sier Hei katt, dette er min gave til deg, rull deg rundt i restene av sola som skinner på det møkkete balkonggulvet, rull deg rundt og stikk hodet ut mellom gelenderet, lukt på verden, det er i kveld det skjer, kanskje, kanskje er det i kveld jeg skal orke å rydde hyllene så det blir et system i alle skrivebøkene, skrivesakene, avisene jeg ikke har rukket å lese og brevene jeg fortsatt har til gode å skrive. Det er nå det skjer, det er dette som er livet og vi må ta det mens vi har det. Katten ser på meg og er lei av å rulle rundt på balkonggulvet. Den vil ha mat, og jeg må også ha mat, så jeg bruker mine siste krefter på å lage en omelett og så takker jeg TV3 Play for at de har lagt ut forrige sesong av Paradise Hotel Danmark, og nå også årets sesong, høsten er redda, den kommer til å bli bra, jeg skal fylle den med avspaseringer etter overtid, og med Paradise Hotels intriger i stedet for mine egne. Katten får mat og jeg får mat, og i stedet for å lage system i livet, så legger jeg meg før ni og tenker at det blir bedre i morgen.

Da skal jeg jogge til Katten og bade, og så skal jeg få system i livet etterpå.

Hvis man bare jobber og aldri tar ut avspaseringene, så dør man før man får fri. Det skal ikke skje med meg. Jeg skal være flink til å belønne meg selv med fri. Jeg begynner på torsdag. Og så ruller det bare videre derfra. Men i kveld skal jeg sove, for det har jeg fortjent.

Øya

Jeg gikk på Øya, jeg sto på Florence og begynte å grine da hun spilte Shake it out, hun spilte en vanlig versjon som ble til Benny Benassi-remixen tilslutt, og jeg dansa og grein, og jeg sølte øl og jeg sto i dokø og jeg spiste ferske kanelboller og satt i gresset og løp gjennom gresset, og jeg så på trekkfuglene som tok meg seg sommeren ut mot havet, jeg ble solbrent og knuste solbrillene mine, jeg fikk nye med en gang. Jeg drakk kaffe og spiste fishy chips, jeg sto i kø og jeg sto i en kø til, jeg sto der da Frank Ocean gikk av scena etter fire låter, jeg sto der da Afghan Whigs covra Love crimes, jeg sto der da Bon Iver spilte Blood Bank og en full dame med rødvin pressa seg fram og ville ha plassen min for å ta dårlige mobilbilder av hele konserten mens hun albua meg i magen, jeg sto der da Highasakite spilte en av de beste konsertene i løpet av festivalen, jeg sto der da Yelawolf lente seg mot publikum med tatoveringer opp langs halsen og hodet og var heit, jeg sto der på Chromatics da de begynte med Tick of the clock, jeg sto der da folk ba om å få ta bilde av jakka mi, og jeg følte meg akkurat passe klein og kul samtidig i den, jeg sto der da trekkfuglene tok med seg sommeren vår langs himmelen og strødde den utover Oslofjorden, jeg sto der og nå er jeg tilbake på jobb og i dag tidlig punkterte sykkelen min, jeg rakk ikke å kjøpe kaffe, jeg hadde en uinspirert, men allikevel hyggelig skrivetirsdag på Oslo Mek med Krummis, jeg har begynt å ta med meg høstens bøker hjem i veska fra jobb, to i dag, to i morgen, og kanskje jeg rekker å lese 10 av dem, kanskje ikke.

Men det skal gå bra, det her. Høsten og alt. Nå er det jo snart Dansestøl igjen, for ikke å snakke om tacotorsdag. Høsten kommer, men den er ikke farlig. Den er kanskje litt kald og våt, men vi tørker igjen. Og så finnes jo kakao.

Heldigvis finnes det kakao.

Selvutlevering 02:29

Det er akkurat et år siden jeg tok med meg Kristian med K hjem fra Mono, jeg visste ikke så mye om ham, han var høy og mørk, han sto på snowboard, han var snill og han løfta meg som om jeg veide ingenting.

Nå sykler jeg hjem fra Mono etter å ha bedt en venninne av meg om å sjekke opp en poet som kommer til å bli stor om 10 år, kanskje bare 5, kanskje 20, kanskje aldri, han er kjekk og hun klemmer meg, sier yes, den er grei.

Jeg hører på Maroon 5, som jeg bare hører på fordi Wiz Khalifa er med og rapper et vers, stemmen til Adam Levine er ikke helt greia mi lenger, selv om den fikk meg til å kjenne det i hjertet da jeg var 18, nå er han mer sytete, det er sånt som skjer med alderen.

Wiz synger om at du hadde sjansen din, nå har han bytta telefonnummeret sitt på mobilen din mens du ikke så på, så du aldri kan ringe ham igjen. Jeg så ham på Roskilde, og han spilte denne låta, DJen spilte høyt og han sang med på refrenget på slutten selv om alle eventyrene bare lyver og om han hører en kjærlighetslåt til, så spyr han.

Man, fuck that shit, I’ll be spending all that money while you’re sitting around wondering,

Jeg sykler hjem fra Revolver, fra Mono, fra Youngstorget, fra Tilt, og jeg er aleine, jeg sykler hjem aleine, og du har kjøpt deg en sykkel som du triller rundt på i Oslo, og jeg pleide å spise middag med deg minst en gang i uka, jeg pleide å prate skit med deg mens du hørte på, og Band of Horses synger at ingen kommer til å elske meg som du gjør, og kanskje er det sant, og jeg sykler hjem langs Grønlandsreiret, jeg sykler langs fotgjengerfeltet, jeg sykler langs fortauet, Middelalderparken, trikkeskinnene og gatelyktene, og ingen kommer til å elske meg mer enn du gjør, no one’s gonna love you more than I do, and anything to make you smile, it is a better side of you to admire, og jeg sykler hjem aleine, jeg har løpt rundt Sognsvann, og nå sykler jeg så fort som jeg aldri har gjort før, og jeg tråkker på fordi det er tomt i trafikken, men jeg stopper allikevel på rødt lys, og venter på ingenting, og når jeg kommer hjem, så sitter den grå katten i bakgården og han vil være med inn, men jeg tar av meg hodetelefonene og klapper ham, låser opp døra og må dytte ham forsiktig vekk med beinet, si

du kan ikke bli med inn i natt, for du må være ute. Jeg skal gå inn, og du skal være ute, og han ser på meg og ser ned i asfalten, og jeg lukker døra, sjekker postkassa, selv om den er tom, og Robyn remixer El perro del mar og sier at du burde hatt et change of heart, men jeg skrur av musikken og går og legger meg, i morgen skal jeg skrive ferdig boka mi, skifte sengetøy, vaske en 40-vask og gå på Øya for å se Florence + the machine, og kanskje grine, men etterpå skal jeg grille med vennene mine, og noen kommer til å elske meg, og jeg kommer til å le og jeg kommer til å grine, og noen kommer til å elske meg.

Selv om jeg sykler hjem aleine.

Lykken er når smerten opphører

Kim Karlsen i Bly av Lars Saabye Christensen sier «Lykke er når smerten opphører.» Han snakker om sykdom, det er i starten på boka, jeg husker ikke hva som er galt med ham, jeg husker bare den replikken. Jeg skrev den ned i dagboka mi. Jeg var veldig opptatt av lykke da jeg var yngre. Kanskje er jeg det fortsatt. Jeg pleide å se på meg selv som et veldig lykkelig menneske, jeg er lett å glede, men det er vanskelig å skille mellom å ha det bra, å være fornøyd, å være glad, en jevn, men rolig lykke og lykkerus, ekstase, jubelrop og sommerfugler i magen. Eller, det er ikke vanskelig å skille dem, men det er vanskelig å si hva som er best.

Uansett – det er vel ingen hemmelighet at sommeren ikke har vært så snill med meg i år, av mange grunner. Noen selvforskyldt, andre urettferdig påført, jeg vet ikke om jeg skal skylde på dårlig karma, dårlig vær (dårlige klær?) eller noe helt annet, men det er ikke så viktig heller. Det som er viktig er at jeg i dag, 5. august, løp rundt Sognsvann i Oslo og hoppa uti vannet etterpå, og da var jeg lykkelig. Og jeg tror så absolutt at Kim Karlsen, eller Lars Saabye Christensen, hadde et poeng med det utsagnet. Og jeg tror at de fleste som trener har et poeng med det. Jeg trener ikke mye, jeg har fortsatt traumer etter 1500-meteren og karakter-settinga på videregående, jeg pleide å danse, men så slutta jeg, og nå er vel den eneste treninga jeg får det å sykle til og fra jobb, på min Brelett-sykkel. (Jeg kaller den det, fordi jeg sykler sånn som damene i Brelett-reklamene, husker dere dem? De nynna og sykla sakte, sakte langs en rolig landevei med Brelett på bagasjebrettet.)

Men i dag påførte jeg meg selv smerte, i 24 minutter og 30 sekunder jogga jeg rundt Sognsvann, jeg kjente det i lungene, i brystet, i hodet, i armene, i knærne, i lårene og bak på leggene, men jeg løp nesten hele veien, jeg jogga sakte, jeg løp fort, jeg gikk raskt og da jeg nådde rundt, så løp jeg tre runder rundt på gressplenen for å roe ned kroppen litt, og så hoppa jeg uti vannet og ble der en god stund mens jeg kjente på kroppen, pusten, hodet, magen, lykka.

En liten halvtime med smerte kan jeg tåle utover høsten, hvis den alltid etterfølges av en sånn lykke.

Og minst en gang til før sommeren blir til høst og vi skal legge alt det som har gått skeis bak oss, så skal jeg avslutte joggeturen med en dukkert. Å svømme er tross alt nesten som å fly, og det er ingenting som litt kaldt vann, vektløshet og å flyte som en stjerne mot følelsen av din egen udugelighet.

Pust med magen

Jeg trenger et nytt liv – et nytt hjerte, en ny kropp, en ny leilighet, jeg trenger to liv, ikke nødvendigvis nye ting eller utgaver av meg selv, bare… to, så jeg kan samarbeide med meg sjæl for å få ting gjort. En kan dra på Alen og bade, ta sommeren, eller den siste resten… Les mer…