Om å få tilbake trua på seg selv og det man har brukt over tre år av livet sitt på å fullføre

Jeg var på Rød Ungdoms sommerleir i går, jeg var invitert dit for å snakke om skriving og blogging og den nye boka mi, om Furuset og gamle venner, om oppvekst og alle stedene vi kommer fra som gjør oss til dem vi er. Jeg var nervøs og jeg følte meg litt dum, hver gang jeg blir invitert et sted, så tenker jeg: Men hvorfor inviterer de meg? Hva kan jeg gi dem?

I går fikk jeg en lærepenge. For jeg kan gi dem meg sjæl. Og det er faen ikke dårlig. Jeg kan prate om jenter og skriving, jeg kan prate om hvorfor jeg skriver, om min første dagbok med bilde av en jente og en hund på forsida, jeg kan prate om Girls og Lena Dunham, om Robyn og hamringa i brystet og på tastaturet, jeg kan snakke om Roskilde og vennskap, om Furuset og Eva, om denne boka som kommer snart – plutselig en dag våkner vi, og så er jeg ferdig, så har jeg jobba hele natta og satt punktum for siste gang, og så kommer den, og da begynner vi på nytt. Akkurat som med alt annet her i livet.

Etter at jeg hadde snakka i en drøy time med Runa, som var den som sto for intervjuet og gjorde en kjempejobb, så åpnet vi for spørsmål fra salen, og i salen satt det en haug med fantastiske ungdommer, gutter og jenter, som delte ting med meg, de snakka om venner og kjærester, om hjertesorg og snus, om Oslo og skriving, og for hvert navn som ble føyd på spørsmålslista og hvert menneske som reiste seg og sa: For det første så vil jeg bare si takk for dette, jeg har ikke hørt om deg før, men tekstene du leste og tingene du prata om gjorde noe med meg, jeg ble veldig rørt/glad/inspirert og så lurte jeg bare på…, så følte jeg meg så heldig. Så utrolig heldig som ble invitert, så utrolig heldig som har blitt sett av denne gjengen, hørt av dem. For som jeg snakka om i går: Det handler om å tro på at det du selv føler har en verdi. Det er ofte skummelt, ofte føles det selvsentrert og rart å skrive om seg selv eller noe du har kjent eller opplevd, men hvis du har kjent det, så er det noen andre der ute som også har kjent det sånn, og da er det verdt det, da har det en verdi.

Og i går satt jeg på Rød Ungdoms sommerleir og prata i et par timer, om skriving og livet, jeg ble spurt om alt fra hva jeg gjør når jeg har skrivesperre til hvordan man takler dårlige fyrer som knuser hjertet ditt, og etter at jeg var ferdig, så kom de opp på scenen, en etter en og spurte om de kunne få en klem, og jeg følte meg helt dust som måtte holde tilbake gråten, men så fint var det, og jeg klemte dem og prata med dem, og så, like plutselig som jeg dukka opp der, så satt jeg på en buss på vei tilbake igjen til Oslo, og på sommerleiren badet de kanskje, kanskje drakk de kaffe, brus, tok en snus eller to, prata om livet og kjærligheten, politikken og verden, og kanskje er ikke de tingene så fjernt fra hverandre som man kanskje skulle tro.

Jeg vet at jeg lærte en viktig lekse av alle jeg pratet med og for i går – jeg lærte det jeg har sagt så mange ganger til alle andre, men kanskje ikke trodd ordentlig på selv. Jeg lærte at jeg er bra nok, at det jeg gjør er viktig, ikke bare for meg, men også for mange andre. Jeg lærte at jeg er en av de bra damene jeg prater om, jeg er kul og inspirerende, samtidig som jeg til tider er feig og forsiktig, men alt er greit. Jeg er en bra tjej. Og jeg skriver bra. Jeg skriver sånn at kidsa på sommerleir må gråte litt mens de hører på. Det er faen ikke dårlig!

Det kommer til å gå bra med denne boka. Og det kommer til å gå bra med verden, når det blant annet er disse folka som skal ta over om noen år. Og ikke minst, så kommer det til å gå bra med meg. Så lenge jeg husker at jeg er bra nok.