Kjære Oslo – pass på hverandre, pass på meg, pass på deg selv. Sånn sovna jeg 22. juli i fjor, hjemme i stua til Krummis og Beint, vi sa ingenting, vi hørte på radio, så på nyheter, vi henta øl i kjøleskapet, åpna dem og sendte dem rundt i stillheten. Utenfor regna det og inni mellom ringte telefonen min, venner og familie som ville sjekke at jeg levde, sjekke at jeg hadde det bra. Vi skulle egentlig på fest, men vi ble hjemme. Jeg skulle egentlig hjem til meg selv, men jeg ble der – sammen med dem. Da jeg sovna på sofaen, la Helge seg bak meg, løfta meg forsiktig så han fikk armen under kroppen min. Og så tok Krummis dette bildet.
Jeg sov hele natta og våkna da de skrudde på radioen igjen. Da jeg sykla hjem gjennom sentrum 23. juli knaste det i glass under sykkeldekkene mine og jeg begynte å grine på min røde sykkel. Alle som ble borte, alle som ble igjen. Alle som var så modige som de aldri før har vært eller trodde de måtte være. Alle som passa på hverandre, alle som svømte for livet, alle som dukka i båtene sine mens en mann skjøt mot dem. Alle som la seg inntil noen for å passe på dem, for å holde dem varme, tyngden av kroppene, å trekke noen andre inntil seg selv.
Hold hodet kaldt og hjertet varmt og pass på hverandre – hver eneste dag.
kjærlighet. til deg, til alle der ute. amen til den siste linja. det er så viktig.