Du kan ikke gjøre alt, sier hun. Men jeg har alltid gjort alt, svarer jeg. Men kanskje det er derfor du ikke klarer det lenger. Du må slappe av. Du må roe ned. Du må ta deg sammen. Hvis ikke går alt galt, verre enn nå. Ok, sier jeg. Ok.

Jeg vil stå opp tidlig, legge meg seint, jeg vil orke å gå ut og det er altfor lenge siden jeg har dansa. Halsen min snører seg sammen når jeg tenker på hvor lenge sommeren har vart, og hvor lite tid vi har igjen. Vi må skynde oss hvis vi vil bade, vi må skynde oss hvis vi skal ha nachspiel i soloppgangen, vi må skynde oss hvis vi skal ligge på et svaberg og lese fire bøker om dagen, vi må skynde oss hvis vi skal gjøre dette til den beste sommeren noensinne. Jeg skjønner vel nå, 21. juli 2012, at det ikke blir den beste sommeren noensinne. Men den er ok.

Sommeren 2012 ble den sommeren som regna bort, og da det ikke regna, var jeg kanskje for sjuk til å gå ut. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg lå mest i senga og så på TV i stedet for å skrive, lese eller danse. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg brukte mer penger på kaffe og mat enn på øl og nattmat. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg bada færrest ganger siden… alltid.

Foreløpig!

Det er ikke over enda. Det er fortsatt tid. Hvis vi strekker litt på det, så er det over en måned igjen av sommeren. Jeg kan, hvis jeg virkelig vil, begynne nå. Jeg kan reise meg, børste det av meg, riste det ut av hodet, alt som gjør vondt, alt som er feil, alt som ikke stemmer – jeg kan riste det av meg, shake it out, og begynne nå.

Men det er ikke alt som kan ristes ut, noe må kanskje soves ut, glemmes, roes ned. Og da er det godt å vite at livet fortsatt er der når jeg er klar igjen. Og mens jeg venter, så lager jeg planer. Jeg kommer til å bade. Jeg kommer til å lese. Jeg kommer til å ha fri. Jeg kommer til å danse. Jeg kommer til å grine fordi jeg er glad. Jeg kommer til å drikke øl, og den kommer til å være god. Jeg kommer til å le. Jeg kommer til å få orden på livet mitt, både fysisk og psykisk. Den lille leiligheten min kommer til å bli ryddig og den kommer til å fylles av fine folk på spontanfest igjen. Brevene jeg lovte å skrive, kommer til å bli skrevet og sendt. Vekkerklokka kommer til å vekke meg når den skal, og jeg kommer til å skru den av og stå opp, i stedet for å skru den av ved å trykke på snooze og snu meg inn mot veggen helt til jeg ikke rekker noe annet enn å kle på meg og løpe til trikken.

Livet er ikke et annet sted, det er her og nå, men livet er der også i morgen og dagen etterpå. Jeg er dårlig på å slappe av, dårlig på å ta pauser, dårlig på å si nei. Jeg vil ha med meg alt, jeg vil gjøre alt, jeg vil ikke gå glipp av noe. Jeg vil være verdens flinkeste bokhandlerske, jeg vil skrive ferdig boka mi, jeg vil henge med vennene mine hele tiden og jeg vil danse til sola står opp. Jeg vil gjøre alt, jeg vil aldri gi meg, aldri være sliten, aldri gå hjem, aldri sove, aldri, aldri, aldri være syk, aldri gå på en smell, aldri få angstanfall som gjør at jeg må sette meg ned, hvor som helst, på toget, på jobben, i Storgata, i stua mi, i oppgangen, i heisen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil ikke være sliten, jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg vil gjøre alt jeg alltid har gjort og være frisk.

Man kan ikke det. Man må velge.

Så nå velger jeg litt av gangen. Og jeg kommer til å bli bra igjen. Det kommer til å ordne seg. Sommeren er ikke over enda. Jeg kan rekke mye, mye mer enn jeg tror. Og jeg trenger ikke å gjøre alt på en gang. Jeg begynner med å åpne verandadøra og skru opp musikken. Så skal jeg drikke litt juice og skrive. Så får vi se.