Om å få tilbake trua på seg selv og det man har brukt over tre år av livet sitt på å fullføre

Jeg var på Rød Ungdoms sommerleir i går, jeg var invitert dit for å snakke om skriving og blogging og den nye boka mi, om Furuset og gamle venner, om oppvekst og alle stedene vi kommer fra som gjør oss til dem vi er. Jeg var nervøs og jeg følte meg litt dum, hver gang jeg blir invitert et sted, så tenker jeg: Men hvorfor inviterer de meg? Hva kan jeg gi dem?

I går fikk jeg en lærepenge. For jeg kan gi dem meg sjæl. Og det er faen ikke dårlig. Jeg kan prate om jenter og skriving, jeg kan prate om hvorfor jeg skriver, om min første dagbok med bilde av en jente og en hund på forsida, jeg kan prate om Girls og Lena Dunham, om Robyn og hamringa i brystet og på tastaturet, jeg kan snakke om Roskilde og vennskap, om Furuset og Eva, om denne boka som kommer snart – plutselig en dag våkner vi, og så er jeg ferdig, så har jeg jobba hele natta og satt punktum for siste gang, og så kommer den, og da begynner vi på nytt. Akkurat som med alt annet her i livet.

Etter at jeg hadde snakka i en drøy time med Runa, som var den som sto for intervjuet og gjorde en kjempejobb, så åpnet vi for spørsmål fra salen, og i salen satt det en haug med fantastiske ungdommer, gutter og jenter, som delte ting med meg, de snakka om venner og kjærester, om hjertesorg og snus, om Oslo og skriving, og for hvert navn som ble føyd på spørsmålslista og hvert menneske som reiste seg og sa: For det første så vil jeg bare si takk for dette, jeg har ikke hørt om deg før, men tekstene du leste og tingene du prata om gjorde noe med meg, jeg ble veldig rørt/glad/inspirert og så lurte jeg bare på…, så følte jeg meg så heldig. Så utrolig heldig som ble invitert, så utrolig heldig som har blitt sett av denne gjengen, hørt av dem. For som jeg snakka om i går: Det handler om å tro på at det du selv føler har en verdi. Det er ofte skummelt, ofte føles det selvsentrert og rart å skrive om seg selv eller noe du har kjent eller opplevd, men hvis du har kjent det, så er det noen andre der ute som også har kjent det sånn, og da er det verdt det, da har det en verdi.

Og i går satt jeg på Rød Ungdoms sommerleir og prata i et par timer, om skriving og livet, jeg ble spurt om alt fra hva jeg gjør når jeg har skrivesperre til hvordan man takler dårlige fyrer som knuser hjertet ditt, og etter at jeg var ferdig, så kom de opp på scenen, en etter en og spurte om de kunne få en klem, og jeg følte meg helt dust som måtte holde tilbake gråten, men så fint var det, og jeg klemte dem og prata med dem, og så, like plutselig som jeg dukka opp der, så satt jeg på en buss på vei tilbake igjen til Oslo, og på sommerleiren badet de kanskje, kanskje drakk de kaffe, brus, tok en snus eller to, prata om livet og kjærligheten, politikken og verden, og kanskje er ikke de tingene så fjernt fra hverandre som man kanskje skulle tro.

Jeg vet at jeg lærte en viktig lekse av alle jeg pratet med og for i går – jeg lærte det jeg har sagt så mange ganger til alle andre, men kanskje ikke trodd ordentlig på selv. Jeg lærte at jeg er bra nok, at det jeg gjør er viktig, ikke bare for meg, men også for mange andre. Jeg lærte at jeg er en av de bra damene jeg prater om, jeg er kul og inspirerende, samtidig som jeg til tider er feig og forsiktig, men alt er greit. Jeg er en bra tjej. Og jeg skriver bra. Jeg skriver sånn at kidsa på sommerleir må gråte litt mens de hører på. Det er faen ikke dårlig!

Det kommer til å gå bra med denne boka. Og det kommer til å gå bra med verden, når det blant annet er disse folka som skal ta over om noen år. Og ikke minst, så kommer det til å gå bra med meg. Så lenge jeg husker at jeg er bra nok.

Bli med meg til byen som jeg bor i, der rosene er blodet mitt

Kjære Oslo – pass på hverandre, pass på meg, pass på deg selv. Sånn sovna jeg 22. juli i fjor, hjemme i stua til Krummis og Beint, vi sa ingenting, vi hørte på radio, så på nyheter, vi henta øl i kjøleskapet, åpna dem og sendte dem rundt i stillheten. Utenfor regna det og inni mellom ringte telefonen min, venner og familie som ville sjekke at jeg levde, sjekke at jeg hadde det bra. Vi skulle egentlig på fest, men vi ble hjemme. Jeg skulle egentlig hjem til meg selv, men jeg ble der – sammen med dem. Da jeg sovna på sofaen, la Helge seg bak meg, løfta meg forsiktig så han fikk armen under kroppen min. Og så tok Krummis dette bildet.

22. juli 2011

Jeg sov hele natta og våkna da de skrudde på radioen igjen. Da jeg sykla hjem gjennom sentrum 23. juli knaste det i glass under sykkeldekkene mine og jeg begynte å grine på min røde sykkel. Alle som ble borte, alle som ble igjen. Alle som var så modige som de aldri før har vært eller trodde de måtte være. Alle som passa på hverandre, alle som svømte for livet, alle som dukka i båtene sine mens en mann skjøt mot dem. Alle som la seg inntil noen for å passe på dem, for å holde dem varme, tyngden av kroppene, å trekke noen andre inntil seg selv.

Hold hodet kaldt og hjertet varmt og pass på hverandre – hver eneste dag.

Du kan ikke gjøre alt, sier hun. Men jeg har alltid gjort alt, svarer jeg. Men kanskje det er derfor du ikke klarer det lenger. Du må slappe av. Du må roe ned. Du må ta deg sammen. Hvis ikke går alt galt, verre enn nå. Ok, sier jeg. Ok.

Jeg vil stå opp tidlig, legge meg seint, jeg vil orke å gå ut og det er altfor lenge siden jeg har dansa. Halsen min snører seg sammen når jeg tenker på hvor lenge sommeren har vart, og hvor lite tid vi har igjen. Vi må skynde oss hvis vi vil bade, vi må skynde oss hvis vi skal ha nachspiel i soloppgangen, vi må skynde oss hvis vi skal ligge på et svaberg og lese fire bøker om dagen, vi må skynde oss hvis vi skal gjøre dette til den beste sommeren noensinne. Jeg skjønner vel nå, 21. juli 2012, at det ikke blir den beste sommeren noensinne. Men den er ok.

Sommeren 2012 ble den sommeren som regna bort, og da det ikke regna, var jeg kanskje for sjuk til å gå ut. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg lå mest i senga og så på TV i stedet for å skrive, lese eller danse. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg brukte mer penger på kaffe og mat enn på øl og nattmat. Sommeren 2012 ble den sommeren der jeg bada færrest ganger siden… alltid.

Foreløpig!

Det er ikke over enda. Det er fortsatt tid. Hvis vi strekker litt på det, så er det over en måned igjen av sommeren. Jeg kan, hvis jeg virkelig vil, begynne nå. Jeg kan reise meg, børste det av meg, riste det ut av hodet, alt som gjør vondt, alt som er feil, alt som ikke stemmer – jeg kan riste det av meg, shake it out, og begynne nå.

Men det er ikke alt som kan ristes ut, noe må kanskje soves ut, glemmes, roes ned. Og da er det godt å vite at livet fortsatt er der når jeg er klar igjen. Og mens jeg venter, så lager jeg planer. Jeg kommer til å bade. Jeg kommer til å lese. Jeg kommer til å ha fri. Jeg kommer til å danse. Jeg kommer til å grine fordi jeg er glad. Jeg kommer til å drikke øl, og den kommer til å være god. Jeg kommer til å le. Jeg kommer til å få orden på livet mitt, både fysisk og psykisk. Den lille leiligheten min kommer til å bli ryddig og den kommer til å fylles av fine folk på spontanfest igjen. Brevene jeg lovte å skrive, kommer til å bli skrevet og sendt. Vekkerklokka kommer til å vekke meg når den skal, og jeg kommer til å skru den av og stå opp, i stedet for å skru den av ved å trykke på snooze og snu meg inn mot veggen helt til jeg ikke rekker noe annet enn å kle på meg og løpe til trikken.

Livet er ikke et annet sted, det er her og nå, men livet er der også i morgen og dagen etterpå. Jeg er dårlig på å slappe av, dårlig på å ta pauser, dårlig på å si nei. Jeg vil ha med meg alt, jeg vil gjøre alt, jeg vil ikke gå glipp av noe. Jeg vil være verdens flinkeste bokhandlerske, jeg vil skrive ferdig boka mi, jeg vil henge med vennene mine hele tiden og jeg vil danse til sola står opp. Jeg vil gjøre alt, jeg vil aldri gi meg, aldri være sliten, aldri gå hjem, aldri sove, aldri, aldri, aldri være syk, aldri gå på en smell, aldri få angstanfall som gjør at jeg må sette meg ned, hvor som helst, på toget, på jobben, i Storgata, i stua mi, i oppgangen, i heisen. Jeg vil ikke være syk, jeg vil ikke være sliten, jeg vil ikke. Jeg vil ikke. Jeg vil gjøre alt jeg alltid har gjort og være frisk.

Man kan ikke det. Man må velge.

Så nå velger jeg litt av gangen. Og jeg kommer til å bli bra igjen. Det kommer til å ordne seg. Sommeren er ikke over enda. Jeg kan rekke mye, mye mer enn jeg tror. Og jeg trenger ikke å gjøre alt på en gang. Jeg begynner med å åpne verandadøra og skru opp musikken. Så skal jeg drikke litt juice og skrive. Så får vi se.

Jeg lærte å danse swing og grein på konsert

Siden jeg er 26 og ikke lenger klarer å legge ut sjela mi på nettet, så skal jeg skrive om Roskilde som om det nesten bare var lykkerus og en jevn promille, for det var det jo mesteparten av tida. Jeg legger herved alt som gikk skeis i en kiste, og så kaster jeg kista på havet for nå og restene av de siste 11 dagene får dere her:

Roskilde 2012 begynte rolig, det begynte i København, med Frøydis på Soupalicious, i sommerregnet som kom og tok oss før vi hoppa inn i en taxi, sov i en seng, sto opp tidlig dagen etterpå og møtte Frøydis igjen, drakk kaffe på kaffe på kaffestedet ovenfor bokhandelen hennes. Sola skinte over oss i København, og i stedet for å stille oss i køen tidsnok, tok vi oss tid til en pizza i Assistens der to ekorn kom bort og ba om å få smake, så det fikk de. Vi satt og prata, og plutselig sto det et ekorn typ en halv meter fra oss. Sjukt.

Vi dro oss avgårde til køen, som rev gjerdet idet vi kom fram, og Thomas og Lea fant teltplass til oss på E, helt inntil pissegjerdet, men det fikk gå. Det var litt ensomt og litt rart, men et felt unna oss bodde gæmliscampen vår, og der var det aldri ensomt og aldri trist, der var det ølbrett og spritvannmelon, der var det festivalaviser på deling og innsmøring av solkrem. Der var flekken hvor jeg pleide å legge meg å sove hvis jeg ble sliten, men ikke ville være aleine, der jeg sov mens de andre prata rundt meg, som å være liten og legge seg mens foreldrene dine har fest i stua.

Jeg var mye inne i København, jeg rømte for å møte Frøydis og sitte og se utover søerne mens vi dingla med beina fra en mur, for i København kan man sitte hvor man vil, så det gjorde vi. Vi snakka om triste ting og om glade ting, og rett før jeg egentlig burde tatt et tog hjem igjen til teltet og campen, så bestemte vi oss for å se Spiderman på kino, for er det ikke 3. juli i dag? Og står det ikke at den har premiere 3. juli på den store plakaten?

(Filmen var helt OK, eller OK+, og jeg gikk glipp av Adrian Lux, men det får gå.)

Men etter alle rømningsturene til trygge København, var det på med ja-hatten og frem med tøffe-Linn, og jeg fikk med meg Team me og Mojitobussen, jeg fikk med meg gulvet på Paviljong som knelte under vekta av oss, jeg fikk med meg åpninga av selve festivalen dagen etterpå, og køen til Fish’n’chips, jeg fikk med meg The Shins som åpna med Caring is creepy og gresset utenfor Arena som ønsker deg velkommen når du gir opp inne i piten, gresset du kan sette deg på mens du hører konserten bak deg, ti sekunder for deg selv mens du har 100 000 mennesker rundt deg, og du trenger ikke mer, en liten pause på en eller to låter, og så er alt bra igjen. Og The Shins spilte bak deg, og senere var det Wiz Khalifa sin tur, og du dropper The Cure for Wiz Khalifa, du dropper The Cure for å høre Wiz knuse Arena med «When I’m gone» og «No sleep», du dropper The Cure fordi man må velge på Roskilde, man må velge – skal man være glad eller sint, våken eller sliten, snill eller slem, fri eller ufri, og noen ganger vet man ikke hva man skal velge for å havne på den positive sida, men da Wiz starta med favorittlåta mi, så skjønte jeg at det var kvelden for å være glad, våken, tøff og u-cred, The Cure spilte uansett i tre timer og jeg gikk før de var ferdige, selv om jeg kom etter at de begynte, og hvis 20 år gamle Linn hadde hørt meg nå, så hadde hun sagt at jeg burde skamme meg, men jeg skamma meg ikke, jeg koste meg. Som Wiz sier: Last night I let the party get the best of me – og innimellom er det helt ok, for vi kan ikke ta det med oss når vi blir borte.

Jeg fikk med meg regnet som vekte oss om morgenen, og sola som kom snikende over Orange rett før The Roots begynte. Jeg fikk med meg Irish Coffee-kua som fant oss på Bruce, selv om det er den fulleste konserten jeg har sett noensinne på Roskilde, det var helt drøyt mye folk. Jeg fikk med meg soloppgangen i en dansk camp som hadde Malk de Kojn-skiver og kald øl i partyteltet. Jeg fikk med meg M83 som spilte Midnight city med saksofon og dermed fikk hjertet mitt til å eksplodere i brystet mitt og tårene til å trille mens jeg følte meg helt dust og dusteglad samtidig, Saturday-armbåndet til keyboardisten og figuren fra Midnight City-coveret som åpna showet med grønn laser ut mot publikum, ut mot alle oss som sto på Arena og venta på dem, selv om Bruce begynte om en time. Jeg fikk med meg First aid kit og Emmylou som fikk meg til å grine, jeg fikk med meg de lange ølkøene og toget mot Bon Iver da Bruce nesten var ferdig og vi ga opp å se noe, fordi vi ikke så noe, det var for mange folk, og Bon Iver var rett borti hjørnet her, jeg fikk med meg The River, men ikke Dancing in the dark. Jeg gikk på Bon Iver og sto bakerst, jeg kyssa en danske ved navn Kasper som ikke kunne tekstene og så rømte vi til Mew. Det var som å være 16 år igjen. De spilte alle sangene jeg likte den første halvtimen, så da gikk jeg og la meg.

Jeg spiste fleskesteksandwich som var nesten som julaften, jeg spiste lasagne som var nesten som 2004, jeg spiste fish’n’chips, satt på gresset og skrev postkort, kjøpte 2 Hoegaarden i 1 stort glass på ølbaren inne på området, jeg spiste potetgull som vi fikk av en camp som dro hjem tidlig på søndagen, jeg spiste porter kylling til nattmat i Eat beer-boden som var åpen alltid, soloppgang og matkø, sove kan man gjøre når man kommer hjem. Jeg blåste såpebobler på hip-hop-konsert og neide når jeg kjøpte øl av Tuborg-menneskene som gikk rundt bakerst på Arena. Jeg hadde det fint. Jeg hadde det veldig mye fint. Da det var bra, var det det beste jeg har vært med på. Men det er det kanskje alltid på Roskilde.

Det er best hvert år, fordi det er det beste jeg vet.