Vi vil heller se på Paradise hotell enn å snakke om fremtiden

Hva har jeg gjort siden sist? Jeg har jobbet overtid og glemt meg selv, eller glemt leiligheten min, glemt hva som er viktig, eller motsatt: Jeg har gjort det som er viktig. Hvis dette er vårt siste år på jord, vil jeg ha brukt det med vennene mine, drukket øl etter jobb, ledd høyt av ting vi sier, sett på tv sammen med dem, sykla hjem alene i regnet mange timer etter leggetid, gått rett i seng. Det er viktig med et ryddig hjem, men det er viktigere med et ryddig hode, og de hjelper meg å rydde opp i rotet mitt.

Jeg har fylt 26, kjøpt nye klær på loppemarked, kyssa en gammel flamme, kyssa en annen gammel flamme, drukket Lambrusco på Musiksmag som om vi nettopp hadde dratt, dagen før, og bare satt der igjen, som om ingenting hadde skjedd, som om jeg aldri flytta tilbake igjen, fikk ny jobb, nytt liv, jeg har gått rundt i København med sola i ansiktet og lurt på hvem jeg hadde vært om jeg hadde valgt annerledes. Jeg kunne blitt der. Men det ville blitt hverdag der også. Kanskje ville jeg jobba i bar, vært like ensom som jeg er her til tider, og der er det færre å ringe, færre å møte på hjørnet, på biblioteket, færre som stikker innom jobben min rett før jeg skal gå.

Jeg er evig plaget av dårlig samvittighet, den handler om penger, rot, vasking, to-do-lister, bøker å skrive, bøker å lese, bøker å skaffe. Jeg kommer kanskje aldri til å bli like flink som jeg vil bli. Men jeg kan rydde stua i kveld. Jeg kan pakke ut av bagen min, fordi det er her jeg bor. Det er Oslo som er byen min, ikke København. Jeg kan sette opp budsjetter og selge ting jeg eier. Jeg kan dra rett hjem etter jobb en gang i blant, for jorda går ikke under enda. Det er tid til å ta seg fri også. Det er tid til å drikke øl og le høyt, og det er tid til å drikke kaffe på ettermiddagen (det er den beste koppen, den som gjør at jeg ikke legger meg før tolv) og skrive et brev for hånd etter at stua er rydda.

Jeg hører på denne sangen høyt høyt høyt, og nå skal jeg sette meg på sykkelen min og møte en venn på Grünerløkka for en kopp kaffe eller to. Og i kveld skal jeg rydde. I leiligheten og i hodet.

Men hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde dårlig samvittighet for noe jeg ikke hadde gjort? Vært tilfreds? Hvem driver med sånt? Jeg har det ikke i meg. Jeg er mye lykkelig, men lite tilfreds. Lykke er en forbipasserende følelse. Det er latteren min når han ser på meg over bordet, det er skriket mitt når de spiller låta mi på Dansestøl, det er pusten jeg trekker ned i lungene når jeg suser gjennom Oslo på den røde sykkelen min, det er den første slurken med kaffe om morgenen når jeg har åpna butikken og folk kommer innenfor fra regnet utenfor, kjøper en bok jeg liker, det er å sende en melding til en venn eller en gammel flamme og møte dem bare noen minutter senere. Tilfredshet er sikkert deilig, for da slipper du å grine og føle deg udugelig, men lykke er ikke så verst det heller. Lykke er faen ikke så verst det heller.