Å dra til Rhodos for å skrive

Det er jo ganske trist å dra fra Oslo når Oslo viser seg fra sin beste side, skriver Linn Strømsborg. Når det er tropenetter og syriner på trærne og jeg går i shorts hele døgnet og sover uten dyne – så skal jeg altså pakke sakene mine, legge bøker i bagen og eget manus på toppen, huske solbriller og solkrem og forlate landet i en uke for å gjøre det jeg kunne gjort her hjemme – ligge i sola og sitte i skyggen, lese bøker og jobbe.

We’re going up, up, up, up, up, up, up

Ja, altså, det er Dansestøl på Mono på lørdag! Jeg skal på ferie med mamma morgenen etterpå, og hun er veldig redd for at vi ikke skal rekke flyet, men jeg skal danse til tre, og så skal jeg kjøpe meg noe nattmat og en cocabrus på boks før jeg henter bagen min i en oppbevaringsboks og sover en time på flybussen, som går 04.10 fra Bussterminalen, og så skal jeg sove litt på flyet etter kanskje enda en cocabrus på boks, og så skal jeg sitte i sola og ligge i skyggen og flyte som en stjerne i vannet i en uke mens jeg leser bøker, både andres og min egen, igjen, og så skal jeg være hjemme igjen i Oslo, som et roligere og mindre stressa menneske enn jeg er i dag. Men først,

først skal vi danse sammen på Mono, skal vi ikke?

Dansestøl er jo, som dere alle veit, Heidi & Caroline, ofte sett på internett under navna Kval & Actionfilm og de spiller bra musikk på et bra sted, og jeg skal danse med reisefeber i beina og et snitt med øl i hånda. Kanskje til denne låta, kanskje til denna, eller hei – hvem vet, kanskje er de helt kreisi og spiller denne? Man vet aldri, det eneste man veit når man drar på Dansestøl, er at det blir gøy. Det blir varmt og det blir fullt og det blir hopping og skriking og noen ganger blir det glasskår i såla og stearin på strømpebuksa, men alltid, alltid, alltid blir det gøy, og det er det viktigste.

Jeg fikk forresten en kopp til bursdagen min, akkurat det jeg ønska meg!, og den drikker jeg kaffe av hver morgen. Den ser sånn her ut:

(Den siste låta, den svenske Grand Prix-låta, Euphoria som den heter, den fikk jeg intravenøst natt til 17. mai da en russebil sto parkert oppi Ekebergåsen og spilte den 16 ganger på rappen. Jeg lå i loftsenga mi og så ut på verden, det grå morgenlyset som er ute nå klokka halv fem om morgenen, og jeg tenkte på røde russebukser og strobelyset inne i bussen, på at de dansa til denne låta, kjente bassen i hjertet og diskanten i øret, drakk for mye øl og visste at det bare var en dag igjen nå, hvorfor kan det ikke vare evig, hvorfor må vi slutte nå – og så tenkte jeg at det ikke slutter, det er jo nå det begynner. Livet og alt det der. Russetida er jo ikke en avslutning, det er liksom bare starten. Forever ’til the end of time.)

Noen ganger når jeg danser får jeg lyst til å grine

Noen danser mens de griner, noen danser alene, noen danser mens de hopper, noen hopper mens de danser, noen danser når de er glade, noen danser når alt har gått til helvete, noen danser roligdans som man gjorde på ungdomsskolen, noen danser som i de svette musikkvideoene på MTV, noen danser på bordet, noen danser på jobb, noen jobber med å danse, noen danser selv om de ikke liker det fordi noen de liker liker det, noen danser foran webkameraet mens en de liker ser på, noen danser ikke. Lars danser mens han griner og noen ganger gjør jeg det også. Den 26. mai må dere danse sammen med meg på Mono. Jeg kommer tilbake til hvorfor senere en gang.

Spor 18 på lista er en danseremix av Fleetwood Macs Dreams og den fant jeg på Soundcloud

Vi vil heller se på Paradise hotell enn å snakke om fremtiden

Hva har jeg gjort siden sist? Jeg har jobbet overtid og glemt meg selv, eller glemt leiligheten min, glemt hva som er viktig, eller motsatt: Jeg har gjort det som er viktig. Hvis dette er vårt siste år på jord, vil jeg ha brukt det med vennene mine, drukket øl etter jobb, ledd høyt av ting vi sier, sett på tv sammen med dem, sykla hjem alene i regnet mange timer etter leggetid, gått rett i seng. Det er viktig med et ryddig hjem, men det er viktigere med et ryddig hode, og de hjelper meg å rydde opp i rotet mitt.

Jeg har fylt 26, kjøpt nye klær på loppemarked, kyssa en gammel flamme, kyssa en annen gammel flamme, drukket Lambrusco på Musiksmag som om vi nettopp hadde dratt, dagen før, og bare satt der igjen, som om ingenting hadde skjedd, som om jeg aldri flytta tilbake igjen, fikk ny jobb, nytt liv, jeg har gått rundt i København med sola i ansiktet og lurt på hvem jeg hadde vært om jeg hadde valgt annerledes. Jeg kunne blitt der. Men det ville blitt hverdag der også. Kanskje ville jeg jobba i bar, vært like ensom som jeg er her til tider, og der er det færre å ringe, færre å møte på hjørnet, på biblioteket, færre som stikker innom jobben min rett før jeg skal gå.

Jeg er evig plaget av dårlig samvittighet, den handler om penger, rot, vasking, to-do-lister, bøker å skrive, bøker å lese, bøker å skaffe. Jeg kommer kanskje aldri til å bli like flink som jeg vil bli. Men jeg kan rydde stua i kveld. Jeg kan pakke ut av bagen min, fordi det er her jeg bor. Det er Oslo som er byen min, ikke København. Jeg kan sette opp budsjetter og selge ting jeg eier. Jeg kan dra rett hjem etter jobb en gang i blant, for jorda går ikke under enda. Det er tid til å ta seg fri også. Det er tid til å drikke øl og le høyt, og det er tid til å drikke kaffe på ettermiddagen (det er den beste koppen, den som gjør at jeg ikke legger meg før tolv) og skrive et brev for hånd etter at stua er rydda.

Jeg hører på denne sangen høyt høyt høyt, og nå skal jeg sette meg på sykkelen min og møte en venn på Grünerløkka for en kopp kaffe eller to. Og i kveld skal jeg rydde. I leiligheten og i hodet.

Men hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde dårlig samvittighet for noe jeg ikke hadde gjort? Vært tilfreds? Hvem driver med sånt? Jeg har det ikke i meg. Jeg er mye lykkelig, men lite tilfreds. Lykke er en forbipasserende følelse. Det er latteren min når han ser på meg over bordet, det er skriket mitt når de spiller låta mi på Dansestøl, det er pusten jeg trekker ned i lungene når jeg suser gjennom Oslo på den røde sykkelen min, det er den første slurken med kaffe om morgenen når jeg har åpna butikken og folk kommer innenfor fra regnet utenfor, kjøper en bok jeg liker, det er å sende en melding til en venn eller en gammel flamme og møte dem bare noen minutter senere. Tilfredshet er sikkert deilig, for da slipper du å grine og føle deg udugelig, men lykke er ikke så verst det heller. Lykke er faen ikke så verst det heller.