Monthly Archives: april 2012

Selvutlevering 23:08

Du sykler til Florence + the machine, det har du gjort før, du sykla oppover Jagtvej klokka sju om morgenen og du slapp styret, du slapp styret og du kjente på vinden som traff deg i ansiktet, og det var feil dato, det var feil tid, men du var der og det regna lett mot huden din, mot asfalten, og nå sykler du med Florence og du fisker opp mobilen fra kurven og trykket et nummer

Hva gjør du?
Søker sommerjobb
Nei, det gjør du ikke
Mnei?
Nei, du møter meg og drikker øl
Okay

Og du suser bortover sykkelveiene i byen du bor i, du slipper ikke styret, du viser med hånda når du skal svinge og han kommer inn døra mens du låner bøker, Margreth Olin, Adrian Tomine, Stand by me på DVD og dere gå på fotballpub, dere går på Schous kjelleren, og dere snakker om Jack Kerouac som du tenker at du må lese mer av, og dere snakker om å være kjærester og å være alene, om å fylle livene sine med noe annet enn noen andre, og når du sykler hjem begynner det å regne og du hører på New birds av Arab Strap på repeat, regnet treffer deg i panna, i nakken, i prikker på asfalten du suser over, langs, og stemmen hans mot ørene dine, og lyden fra pluggene når du kommer inn døra hjemme, når veska ligger på gulvet, og alle du tenker på, alle du har kyssa, vil kysse igjen,

Du må være sikker på at du har gjort det riktige, og det er lett å glemme, og det kan ha gått fem år, men du vet det bare når du ser på henne

jeg girer opp og jeg girer ned, jeg er tøff og jeg er kul, og noen ganger gir jeg opp, jeg gjør det, jeg er sånn, det sier pang i baren, ved bordet, på sykkelen og så gir jeg opp, men så våkner jeg igjen og er bedre enn før, jeg børster det av meg, rister det av meg, som Florence, og jeg fyller dagene mine med biblioteksbøker og rydding, jobbing og skriving, jeg er hun med den ødelagte jakka, jeg er hun som mangler knapper, men de ligger her hjemme, på stereoanlegget, klare til å sys på av noen som kan sy, jeg er hun som kverner kaffebønner hver morgen halv åtte, hører på lydbok og prøver å lese litt hver dag, jeg er hun som snurrer på ølen, følger med på mønsteret den lager på bordene der vi sitter,

Du kan se pusten hennes i lufta mellom dere

og kanskje du lurer på hva du har gått glipp av

Jeg sykler hjem, jeg jogger ikke, jeg spiser ikke sunt nok, jeg grer ikke håret mitt, i dag klipte jeg det med saks foran speilet om morgenen, jeg har sjokolade i senga og Mad men sesong 2 i dvd-spilleren, jeg har kosedyr fra jeg var liten i bokhyllene der jeg bor, jeg har bøkene jeg allerede har lest i esker i kjellerboden, jeg savner København nå som det er vår og jeg leser hva jeg gjorde der for et år siden, to, jeg hoppa på sykkelen min og møtte nye folk, jeg grein mens jeg sykla hjem etter å ikke ha skrevet, jeg stoppa ved et lyskryss og klarte å holde meg på sykkelen til det ble grønt igjen, jeg sjekker opp folk ved å fortelle dem hvor dårlig jeg er på å sjekke opp folk, jeg fyller livet mitt med andres ord og andres ting og noen ganger ringer jeg ham for å spørre hva han gjør, og vi møtes over en øl eller tre, jeg ønsker meg en brevvenn, men jeg tar meg ikke tid til å skrive dem,

jeg var 19 år og jeg satt i forsetet i en bil og vi kjørte langs lyktestolpene og vi stoppa hjemme hos meg, og han lente seg mot meg og kyssa meg, jeg var 22 og jeg møtte ham på fest og spurte han om han hadde sett på Twin Peaks, jeg var 25 og jeg sendte en melding og så la jeg igjen mobilen hjemme og sykla meg en tur.

But you have to remember there’s this other kiss.

En sånn grå dag

Vekkerklokka ringer og jeg vil ikke stå opp. Jeg slumrer to ganger, og så skrur jeg på lyset. Jeg dumper ned fra senga, kroppen er tung mot gulvet, jeg fryser på beina. Jeg går på badet og står med hendene under varmt, rennende vann, siden under iskaldt, rennende vann, drikker en del, skrur av springen. Dropper frokosten, blir sittende stille lenge før jeg går ut døra, etter å ha kledd på meg. Tre lag. Bomull, ull og regntøy. Pulsvarmere. Vanter. Alt er vått en halvtime senere, alt er vått, absolutt alt. Veska mi, dvd-filmene jeg lånte på biblioteket, bøkene jeg leser, bøkene jeg vil lese, pennen jeg skriver med, kalenderen jeg skriver i, lommeboka er klissvåt, Stockfleths-kortet er klissvått og i dag får jeg ikke stempel, for jeg kjøper kaffebønner, jeg har kjøpt kaffekvern og jeg sier til meg selv i det jeg setter posen med bønnene på kontoret: Ikke glem kaffebønnene på kontoret! Jeg er framme på jobb, og det er så mye å gjøre at det går rundt i hodet mitt. Jeg skriver en liste, jeg skriver en liste og kommer ikke halvveis før jeg går hjem, men det kommer flere dager. Frøydis kommer med kaffe til meg, Miriam kommer på besøk, og vi står i bokhandelen, i regnet, og vi snakker om bøkene og jeg drikker kaffe, senker skuldrene, klarer ikke å riste av meg følelsen av at dette er en dårlig dag. De går for å rekke hver sine avtaler, begynne hver sin dag, og jeg blir stående alene i butikken, og fordi det regner, forblir jeg ganske alene hele dagen. Kaffen blir kald, lunsjen min sånn passe, jeg går med papirsøppelet etter jobb, ned i søppelrommet, hører på musikk fordi det er langt å gå, ledningen knekker så det bare er lyd i den ene pluggen. Jeg skulle kjøpe nye headphones, for lenge siden skulle jeg det, men jeg gjorde det aldri. Nå er det bare lyd på den ene siden. Jeg går opp igjen, ut i regnet, sykler, leverer de våte dvd-filmene, bestemmer meg for å handle på vei hjem, posen ryker halvveis, avocado på fortauet, regn i panna, i nakken, blir nesten påkjørt i fotgjengerfeltet selv om jeg alltid går av og triller sykkelen. Bilene liker ikke sykler, de har ikke vikeplikt for sykler, men har de ikke vikeplikt for meg heller? Jeg er bare en tjej med to revna poser fra Kiwi på Grønland, to revna poser og en klissvåt veske, en sykkel som knirker, jeg vingler meg hjem gjennom kirkegården, lyd på det ene øret, jeg kommer inn i leiligheten min og orker ikke lage middag, jeg spiser en brødskive med avocado til middag, drikker et glass melk, bestemmer meg for å gå og legge meg, så dagen går over, kommer på i det jeg legger meg under dyna –

jeg la igjen kaffen på kontoret.

Jeg ville kræsje festen din, men jeg veit ikke hvor du bor

Jeg sykler til jobb igjen, jeg satte meg på sykkelen min mandag kveld etter å ha hengt med Alec og John, jeg tok en runde på plassen utenfor Oslo Mek og det er sant det de sier om sykling, man glemmer det jo ikke. Syklinga sitter i beina, i lårene, i føttene på pedalene, i vinden i håret, i hendene på styret, fingrene som passer inn i håndtaket, rillene i det, armene som styrer hele kroppen så lenge føttene trår, så er det armene som styrer. Et lite vipp til høyre, og hele kroppen svinger den veien. Full kontroll bortover veien, jeg har lært meg hvor det er humper og hull, og hvor det er greit å slippe styret, bare litt, rette opp ryggen og la beina føre.

Jeg kan sykle hvor jeg vil. Jeg kan også skrive hva jeg vil, men noen dager er det vanskeligere enn andre. Jeg er ikke alltid forfatter, noen dager er jeg bare en ordinær jente med en ordinær 9 til 4 jobb, en vanlig tjej på en vanlig sykkel, det er ikke alltid jeg har en historie å fortelle, noen dager er bare kald kaffe, vonde føtter og Paradise Hotel på tv før du sovner. Andre dager er Stockfleths kaffe med en ettersmak av bær og tobakk, vinden i håret, den nye låta til Temper Trap eller albumet til Message to bears, og en tekst som får deg til å huske hvorfor du driver med det her.

Noe av det såreste jeg har hørt om kjærlighet hittil i år er setningene: I wanted to crash your party, but I couldn’t find your house. And I wanted to touch your body and kiss you on the mouth. Det er Aunt Martha som synger det, og de synger også at de er body and blood and a terrible heart, men jeg tenker at en mann som synger det refrenget ikke har et terrible heart, det går ikke an. Jeg følte jeg måtte si noe om kjærligheten igjen, at den er der ute selv om jeg ikke blogger om den. Eller noe.

Det tar 15 minutter å sykle til jobb, og foreløpig tre år and counting å skrive en roman. Fordelen med å sykle er at jeg veit når jeg er framme.