Monthly Archives: mars 2012

En historie om et album jeg har i cd-hylla mi

Californication-skiva utkom i 1999. I 1999 fantes fortsatt Hysj! Hysj! Jeg gikk på Linderud-senteret, jeg gikk ut døra hos farmor, rundt huset, ned i dumpa, der det nå er en trapp, men der det da bare var en bakke, en sti mellom buskene og brennesla, jeg gikk opp den svingete veien der det senere ble lagt varmekabler så man ikke skulle falle og knekke beina om vinteren, langs hellene som var varme mot føttene hvis jeg gikk barbeint, langs parkeringsplassen der det alltid var en ledig plass, gjennom senteret, forbi t-banen, inn langs blokkene der jeg to år senere skulle gå med avisa hver søndagsmorgen, gjennom gjerdet som skiller Veitvet og Linderud, et helt klart skille, nå er du her, nå er du der, sånn er det – videre langs de lave blokkene, de høye blokkene, inn på senteret, inn på platesjappa, kanskje kosta skiva 200 kroner, jeg husker ikke, jeg husker bare at jeg kjøpte den. Jeg kjøpte den og ble en annen.

Jeg kjøpte den på grunn av en gutt. Han var 15, jeg var 13, han var storebroren til venninna mi, han lukta godt, han fikk meg til å le, han tegna bedre enn alle andre og når jeg var på besøk, satte han på Californication i stua og sa at det var den beste plata som fantes. Vi klina et par ganger, den første gangen var dagen før jeg fylte 14. Jeg husker at jeg lå i senga mi, våken hele natta, dagen etterpå og spilte reprisen av kysset hans igjen og igjen i hodet mitt. Han lukta så godt og kyssa så bra, jeg hadde ikke kyssa så mange, men jeg visste at han var bra til å kysse, jeg bare visste det. Det kilte helt ned i tærne og opp igjen, han kyssa meg og han syntes jeg var kul. Anthony Kiedis sang meg i søvn hver natt og jeg tegna tegninger til gutten i mattetimene etter at jeg hadde gjort alle regnestykkene ferdig.

Skiva var hans, helt til jeg kjøpte den, da ble den min. Jeg hadde blå discman og saggebukser. Jeg hadde en grå sekk jeg hadde kjøpt på H & M, jeg hadde sprittusj i lomma og skatesko på beina. Jeg hadde kort hår og hettegenser, Anthony Kiedis hadde sånne hansker der han hadde klipt av fingrene, så jeg hadde også det. Jeg så musikkvideoene deres på MTV midt på natta. MTV, hva skjedde med MTV? Jeg elska MTV. Det var de samme musikkvideoene nesten hver natt, jeg husker det fra jeg sov over hos venninna mi. Jeg lå i stua hennes og så på TV, og så kom han hjem, fra en kompis, fra en fest, vi var så langt fra hverandre, bare to år, men det var som to evigheter, jeg var 14, han var 16, jeg var 13, han var 15, han gikk gatelangs i mørket, jeg lå i en sofa og så på tv, og så kom han hjem, jeg husker lyden av skoene hans mot veggen i gangen, han sparka de av seg, jeg husker hvordan håret hans lukta, jeg husker hvor vondt det gjorde da han sa han var forelska i en annen jente og jeg husker stemmen til Anthony Kiedis som sang med i søvn sammen med den gråtende gitaren til John Frusciante i flere år etterpå, lenge etter at gutten jeg en gang kjente hadde slutta å gjøre vondt, lenge etter at jeg var blitt en helt annen igjen.

There are two kinds of people, people that like quality and people that like shit. People that like the Red hot chili peppers often find themselves in the second category.

Akkurat når det gjelder Californication, så lar jeg god smak seile sin egen sjø, eller som jeg sa foran jukeboxen i California: I’m going to have to pass on quality tonight, ’cause we’re playing «Scar tissue».

Så high-fiva jeg meg sjæl og trykka på Play.

Når solen den står op over Danmark, så ved jeg at jeg får en chance til

Og sola den står opp over Oslo, og jeg får det ikke med meg, jeg sover, jeg sover i en sofa, jeg sover i en oppbygd seng over en bokhylle, jeg sover på bussen, jeg sovner på t-banen, jeg våkner til snø dagen etter at jeg bestemte meg for å finne frem sykkelen, blåse ny luft i dekkene og teste den på den bare asfalten, men solen den står opp over Oslo og det kommer til å bli vår igjen, det kommer til å bli vår, og vi kommer til å kjenne det, vi kommer til å kjenne at det skjer, at snøen smelter og sola varmer, at vi får en ny sjanse, en ny sjanse på den sommeren vi aldri får, og hvis det går skeis enda en gang, så vet vi at vi får en sjanse til. Det kommer til å gå bra. Mens jeg sitter på trikken, etter at sola har stått opp og jeg har laga kaffe, så hører jeg på Medina som synger om å lyse i mørket.

Jeg rydder leiligheten rom for rom, hjørne for hjørne, og en gang i april kommer den til å være fin igjen. Jeg skriver en setning i dagboka mi hver dag, noen ganger skriver jeg flere. Jeg har trua på 2012, skriver jeg. Når jeg hører på Medina om morgenen, så ser jeg kveldene våre på byen, jeg ser oss i saktefilm, jeg ser det knuste glasset på gulvet under beina våre, de seige skosålene, dj’en som spiller hver lørdag, jeg ser meg selv bli løfta opp, jeg ser vennene mine danse på bordet, jeg ser bartenderen kaste flasker bak ryggen, jeg ser hun som er hjemme igjen for en kort måned i byen vår, byen vi bor i, byen vi kommer fra, jeg ser oss sove i en sofa når sola står opp over Oslo, og jeg ser oss gå langs Strædet i København mens sola står opp over Danmark, og før jeg begynner på jobb, så sender jeg henne låta, så låser jeg opp døra og skrur på lyset, hører summinga fra lysrørene når jeg tar ut øreproppene og trykker på Stopp.