Is that in California?

is that in California?

Jeg drikker kaffe. Jeg står opp, jeg drikker kaffe, jeg går på jobb, jeg drikker kaffe, jeg er ferdig på jobb, jeg setter meg ved skrivebordet på bakrommet, bak meg henger Drive-plakaten på veggen, på pulten min har jeg kaffe og snus, på pc’en har jeg et manus som snart er 200 sider langt igjen, enda det jeg egentlig skal gjøre er å stryke. Men for alt jeg stryker, så må jeg skrive inn noe nytt, samle trådene, snøre det sammen. Denne teksten som skal følge nå, den strøk jeg for lenge siden. Så lenge siden at den ikke lenger ligner noe på det som er igjen i boka. Men jeg liker den, så dere skal få den av meg.

«Langtidshukommelsen vår rommer våre personlige minner. Den kalles også episodisk hukommelse, og tar vare på alt det hjernen vår mener er verdt å gjemme, eller skal jeg kanskje si lagre, som på en harddisk. Så egentlig er det i hjernen vår det skjer, minnene lagres i hjernen, ikke i magen eller i hjertet, selv om vi innbiller oss at det er der det gjør vondt. Så når jeg ligger våken i senga mi og husker ham, selv om jeg bare vil sovne og aldri mer tenke på ham igjen, så er det hjernen min som en gang bestemte seg for at han her er verdt å ta vare på, denne fyren skal bo i minnene dine, i din episodiske hukommelse, og du skal huske at han banka på døra di, at han satt inntil deg på taket, at dere delte en sigarett og hørte på favorittskiva di, hjernen din skal huske hvordan han luktet, hvordan skjeggstubbene hans kjentes mot kinnet ditt, hvordan hånda hans klemte din, hjernen din har bestemt seg for at det er plass til blant annet hele diskografien til kent, bibliografien til Johan Harstad, oppskriften på pannekaker, gangetabellen, reglene i Boksen går, Paradis, TP og Bezzerwizzer, utallige filmreplikker, og ham. Ham, ham, ham. Jeg lurer på hvor lang tid det tar å glemme et menneske. Om det finnes noe statistikk på det. Jeg vet at en venninne av meg klarte å lære seg det periodiske system i løpet av en kjedelig sommeruke med memo-teknikk, men finnes det en metode for det omvendte? Hvis man kan overtale hjernen sin til å lagre info om grunnstoffer og hvilke forkortelser de har, samt deres plass i det periodiske system, kan man overtale den til å sakte, men sikkert slette minnene om den gangen vi satt i senga mi og så Mannen som elsket Yngve, eller den gangen det var fest i kollektivet og vi feira bursdagen til Einar med ballonger over hele kjøkkenet? Kan jeg, hvis jeg konsentrerer meg hardt nok, slutte å se for meg ansiktet hans og hvordan han så ut når han sov ved siden av meg hver gang jeg legger hodet mitt på puta og lukker øynene om kvelden? Kan man lære seg å glemme alt det hjernen vil huske? I “Max 500” synger Joakim Berg om Mary Shelley som syr en sikksakksøm over alt som vinteren har gjemt og alt som hjertet har glemt. Men hjernen husker alt. Det er det som er problemet. Hjertet bare er der, midt i kroppen, banker og banker mens jeg prøver å ikke tenke på ham.»

Jeg drikker kaffe og skriver, og når jeg kommer hjem om kvelden, ser jeg på Californication. Krummis kaller meg Hank Moody, det har hun gjort siden jeg kom hjem fra LA. Om natta når jeg ikke får sove, så tenker jeg på ham, ikke Hank Moody, men han som ligner, jeg har tullete jentefantasier om at hvis jeg ser ham igjen, så skal han kysse meg som Ryan Gosling kysser Rachel McAdams, og selv om en del av meg føler meg helt dust når jeg tenker på det, så er det som om den andre delen av meg high fiver verden for det også. Ikke vær flau, never apologize, never explain. Happy last year on earth, sto det på en vegg i West Hollywood. Berre gjer da! står det på kjøkkenskapet til Heidi & Caroline. High five deg sjæl og dra ut på eventyr. Jeg sitter her med kaffen min, snusen min og manuset mitt – kommer snart.

3 kommentarer til «Is that in California?»

  1. åh, Linn.
    på en veldig fin måte blir jeg alltid så glad når jeg leser det du skriver. tenk at det er hjernen som får oss til å tenke på de samme menneskene dag etter dag, på grunn av små episoder eller lange forhold.

  2. Meir enn éin gonng har du skrive noko som eg kjenner meg så sjukt igjen i at eg byrjar å grine. Gler meg sånn på boka di.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.